hjem

hw

digg

te

gjestebok

lenker

HWs 00-awards

Bands | Artist | Album | Songs | Live | Films | Etc

 

digg

 

2015

2014

 

2013

2012

 

2011

2010

2009

2008

2007

2006

2005

2004

2003

2002

2001

2000

digg fra det 21. århundre

digg fra det 20. århundre

Band of the 00s                                                                                       

Tekstboks:  1. Wilco

2. Kings of Leon

3. R.E.M.

4. Belle & Sebastian

5. The White Stripes

Oj, tøff kamp om tittelen, men Wilco rodde seg i land med en fantastisk konsert på Øya i år. Hadde det blitt Quart 08 hadde det kanskje vært omvendt. Begge to har i hvert fall bak seg en imponerende sterk kvartett skiver på 2000-tallet. R.E.M. holdt formen imponerende, men hadde sitt første feilskjær med Around the Sun. Belle serverte en fin trilogi som dog blekner i forhold til trilogien fra 90-tallet. Mens Jack & Meg gav oss ett mesterverk og en bunke pene skiver.

Tekstboks:  Beste band som holder formen fra 90-tallet

R.E.M.

Belle & Sebastian

Nick Cave & The Bad Seeds

Teenage Fanclub

Radiohead

Nick Cave hadde et lite døllt pusterom med Nocturama, men ellers variert og spennede dekade, fra pianokos på No more Shall we Part til ballerock med Grinderman. Fannies leverte ålreite skiver og en fabelaktig konsert i Oslo, mens Radiohead dessverre ble litt for sære, men også suberbe konsertopplevelser.

Band som ikke holdt formen fra 90-tallet like godt

Smashing Pumpkins

Suede

Oasis

For SP starta det vel allerede da de forsøkte å følge opp tidenes beste plate med Adore i 1998 som ble usedvanlig sprikende fra fantastiske låter til noen helt forferdelig kjedelige noen. Så kom enden på visa med Machina der godlåtene fikk god plass på ene hånda. Zwan var riktignok fint, men soloprosjektet til Billy og Zeltgeist føkka opp deres gode omdømme, dessverre. Men Mellon Collie er fortsatt tidenens skive. Suede forlot 90s med to herlige plater, deretter uffda. Likeså med Oasis som vel starta nedturen alt i 97.

Band som i løpet av 00-tallet gikk fra strålende til skeptisk

Franz Ferdinand

Arcade Fire

Travis

Mercury Rev

Beck

Noen som ser en fellesnevner? Vel 3 av 5 spilte på Hove i hvert fall og det gir en liten bismak, eller i det minste en ekstra dytt nedover bakken. (Jeg har jo også blitt fan av Hove-band slik som MGMT, Band of Horses, Raconteurs og Hold Steady). Men Franz Ferdninand var kult en stund. De holdt det greit gående med andreskiva, mye takket være flotte Fallen, men sistesingelen fra Tonight: FF er rett og slett motbydelig. Arcade Fire-hypen fikk jeg ganske tidlig med meg og forstod at dette kunne komme til å bli et nyskapende og inspirerende band. Dessverre knakk de sammen på oppfølgeren der man kun fant et par ålreite sanger. At My Body is A Cage fortsatt er det siste man har hørt fra den kanten, er jo skammelig. Likevel har de klart å holde seg hypa og interssante, men da må de levere på neste epos. Travis var fine, men ble kjedelige. Mercury Rev likeså. Og Beck sin konsert på Hove var visst akkurat så daff som man kunne frykte visstnok. HUffda. Spesielt huffda når man husker det fabelaktige showet på Quart 2001

Jevneste band

Lambchop

Eels

Veldig mange har Lambchops Nixon høyt på sine tiårslister, men for meg er den nok et fint bidrag i en impoerende jevn rekke skiver helt fra 1995 til 2008. Wagner og gjengen klarer liksom aldri å imponerende, ei heller skuffe. Det samme med Eels som etter flotte Daisies fra 2000 har fulgt opp denne med særdeles jevne skiver. Greit nok det altså.

 

Artist of the 00s

1. Tekstboks:  Håkan Hellström

2.  Mike Skinner
(The Streets)

3.  Morrissey

4.  Nick Cave

5.  Tom McRae

Suveren seier for den svenske mester som står bak én fantastisk plate, én strålende plate og deretter 2 veldig bra. I tillegg har han klart å modnes litt på veien og det med verdighet og uten å miste sin enorme energi. Samme karakteristikk kan vel kjære Mike også få, som dabbet litt av etter suksess og penger. Morrissey har en knallgod trilogy, Cave også mye fint, mens Tom McRae også serverte to knallplater før han nøyde seg med noen ålreite noen. Felles for alle 5 er fabelaktige konserter.

 

Album of the 00s

1. Känn ingen sorg for mig, Göteborg
Håkan Hellström
Utgitt 2000
Anskaffet april 2001
Kjøpt 20/9-2001 for kr 99,50 på PK, Tr.heim
iPod-snitt: 4,20

 

2. Original Pirate Material
The Streets
Utgitt 2002
Kjøpt 29/4-2002 for kr 129,50 på PK, Tr.heim
iPod-snitt: 4,00

 

3. Reveal
R.E.M.
Utgitt 12/5-2001
Kjøpt 12/5-01 kl 0001 på PK, Tr.heim
Jomfrulytten 12/5-01 kl 0030 i ei stue i Trondheim
iPod-snitt: 3,75

4. Youth and Young Manhood
Kings of Leon
Utgitt 2003
Kjøpt 11/7-2003 på HMV, Glasgow
Jomfrulytten samme dag på en discman ombord en råtten doubledecker droppa med høye og fulle (og trivelige) skotter på vei til Kinross.
iPod-snitt: 3,73

5. Dear Catastrophe Waitress
Belle and Sebastian
 
2003
iPod-snitt: 3,67

6.  Rockin' the Suburbs
Ben Folds
2001

image

7. Daisies of the Galaxy
Eels
2000

image 1

8. Is this it?
The Strokes
2001

image 2

9. Yankee Hotel Foxtrot
Wilco
2002

image 4

10. A Grand Don't Come For Free
The Streets
2004

image 5

11.Elephant - The White Stripes 2003
12.Det är så jag säger det - Håkan Hellström
2002
13.
Just Like Blood - Tom McRae 2002
14. Because of the Times Kings of Leon
2007
15. Franz Ferdinand - Franz Ferdinand
2004
16. Only by the NightKings of Leon
2008
17. Chutes too Narrow - The Shins
2004
18. Nashville - Josh Rouse
2005
19. The Life Pursuit - Belle and Sebastian
2006
20. Tom McRae – Tom McRae
2000
21. Accelerate – R.E.M. 2008
22. We are The Ark
2000
23. Phanerothyme – Motorpsycho
2001
24. A Ghost is Born – Wilco 2004
25. Sky Blue Sky – Wilco
2007

Utvilsomt fortung liste med første plate fra siste halvdel av tiåret først på 14. plass. Ingen fra 2009 som fortsatt er litt nært, men ellers ser det ut som om 2005 var et noe labert år som ble etterfulgt av det fabelaktige 2004. Lista har tatt utgangspunkt i gjennomsnittstjerner på iPoden og når man setter opp denne lista blir den faktisk svært spiselig. Dette er virkelig de 25 beste skivene fra de siste 10 år.

Beste debut

1. Känn ingen sorg for mig, Göteborg – Håkan Hellström

2. Original Pirate Material – The Streets

3. Youth & Young Manhood – Kings of Leon

4. Is this it – The Strokes

5. Franz Ferdinand – Franz Ferdinand

Mest undervurderte

Ben Folds – Rockin the Suburbs

Eels – Daises of the Galaxy

Zwan – Mary Star of the Sea

Og listen kunne vært enda lenger, gitt. Men disse må dras fram, spesielt den ypperlige soloskiva til Ben Folds som Adressa faktisk tipsa meg om tilbake i 2001 med en glitrende femmer. Ellers er denne lista satt opp i forhold til den meget komplette oppsummeringen av års- og tiårslister fra acclaimedmusic.net der Ben Folds i skrivende stund ligger på 808. plass over tiårets beste skiver, Eels på 1448. plass som deles med bl.a. Zwan. Jeg måtte ha med Zwan på denne for den skiva er overraskende god og utvilsomt det beste Billy Corgan har gjort på denne sida av tusenårsskiftet. Denne finnes svært billig på mange bruktbutikker, så bare stikk å handle.

Mest overvurderte

Neon Bible – Arcade Fire

Return to cookie mountain - Tv on the Radio

Og jeg tror det er flere med meg som er enig i førstnevnte. Spesielt med disse to er at de kom usedvanlig høyt på årslistene for hhv 2007 (nr 3)  og 2006 (nr 1). [Kilde igjen acclaimedmusic.net] Men på tiårslista har de forståelig nok falt til hhv 100. plass og 51. plass, slik at anmelderne etter hvert skjønte at de egentlig ikke var så bra læll. Neon Bible kan i hvert fall kastes i den store sekken med oppskrytte oppfølgerplater som fortsatt seiler på debutplatebølga. Og Funeral er fin, for all del, men så fantastisk er den dog ikke.

Beste klatrer

Original Pirate Material – The Streets

Skal si denne vokste. Først i løpet av våren 2002, så i løpet av 2002 og deretter fram til nesten fabelaktige Streets-skive og siden har den holdt seg der.

Beste fall

Fold your hands Child ... – Belle & Sebastian

Belle toppet min første årsliste tilbake i år 2000 da jeg hadde blitt enorm B&S-fan i løpet av de siste to åra og forventningene til denne var enorm. Så det var vel sikkert det som lurte meg litt for på avstand blir den faktisk den svakeste av alle B&S sine skiver, faktisk, selv om det slett ikke er noen dårlig plate.

 

Beste norske plate

1. Phanerothyme - Motorpsycho

2. Melody AM – Röyksopp

3. On your side – Magnet

4. Quiet is the new loud – Kings of Convenience

5. The International Tussler Society

 

Songs of the 00s

Beste rockandroll

1.   Red Morning Light – Kings of Leon

2.   Get in or get out – Hot Hot Heat

3.   Seven Nation Army – The White Stripes

4.   Last Nite – The Strokes

5.   The Fallen – Franz Ferdinand

Vakreste låt

1.   I’ve been high – R.E.M.

2.   You only disappear – Tom McRae

3.   Mysteries – Beth Gibbons & Rustin Man

4.   Cannonball – Damien Rice

5.   Sad Eyes – Josh Rouse

Beste norske

1.   Fate – Bertine Zetlitz

2.   Take a Dance with me – St. Thomas

3.   Walkin with J. – Motorpsycho

Gladeste låt

1.   Kom igen, Lena – Håkan Hellström

2.   Hotel Yorba  - The White Stripes

3.   Mitt Gullbergs Kajs Paradis – Håkan Helström

4.   Mr E’s Beautiful Blues – Eels

5.   Ramlar – Håkan Hellström

 

Beste låt dreven av en kassegitar

1.   Fans – Kings of Leon

2.   Jag har varit i alla Städer – Håkan Hellström

3.   Walking to  Hawaii – Tom McRae

 

Beste lufttromming

Noone Knows – Queens of the Stoneage

Smootheste låt

Juxtaposed with you – Super Furry Animals

Beste partylåt

1. Take your mama – Scissor Sisters

2. Turn the page – The Streets

3. Dr Pressure – Mylo

Beste låt i fart

1.   It’s too late – The Streets [perfekt for tog]

2.   Sunset Spirals – Xploding Plastix feat. Sarah Cracknell [perfekt for bil]

3.   I don’t believe you – Magnetic Fields [perfekt for gange]

Beste tekst

1. Do you realize? – The Flaming Lips

2. The Irony of it All – The Streets

3. The Luckiest – Ben Folds

Beste video

Hurt – Johnny Cash

Best solskinnslåt

Big Sur –The Thrills

Beste Hip Hop

Jesus Walks – Kanye West

Beste julestemning uten å være julelåt

 Coles Corner – Richard Hawley

 

Live act of the 00s

Tekstboks:  1. Håkan Hellström

2. Wilco

3. R.E.M.

4. Teenage Fanclub

5. Tom McRae

6. Morrissey

7. Belle And Sebastian

8. Scissor Sisters

Beste konsert

1. Håkan Hellström på Samfundet og Quart 2001

2. Scissor Sisters på Quart 2007

3. Wilco på Øya 2009

4. Teenage Fanclub på Rockefeller 2005

5. R.E.M. på T in the Park 2003

6. Beck på Quart 2001

7. The Flaming Lips på Rockefeller 2003

8. Tom McRae på Samfundet 2003

9. David Bowie på Quart 2002

10. Belle and Sebastian på Quart 2002

Beste norske konsert

Kaizers Orchestra på Blæst november 2001

For en overraskelse. Få hadde fått rock på norsk til å høres så bra ut og for et show – med tønner og gassmasker og en helopplagt Janove i front. Men så ble Kaizers aldri så morsomt som det her heller.

Største skuffelse      

The Hives på Samfundet 2002

Dette er roten til mitt noe intense hat for disse svenskene. Bandet som på den tida ble hypa opp til å være tidenes liveband av Q og der oppe sammen med Strokes og White Stripes og så ble man servert dette! En overarrogant vokalist som knapt kan synge. Ekstremt intetsigende, kjedelige og knall like låter og totalt fraværende scenesjarm. Fysjom.

Beste festival

1. Quart

2. Roskilde

3. T in the Park

 

Films of the 00s

1.   Mulholland Drive
Dir: David Lynch 2001

2.   Le fabuleux destin d'Amélie Poulain
Dir: Jean-Pierre Jeunet 2001

3.   The Lord of the Rings – Trilogy
Dir: Peter Jackson 2001-03

4.   Lost in Translation
Dir: Sofia Coppola 2003

5.   Sin City
Dir: Miller/Rodriguez 2005

6.   Das Leben des Anderen
Dir: Florian Henckel von Donnersmarck 2006

7.   Pans Labyrint
Dir: Guillermo del Toro 2006

8.   Y tu mamá también
Dir: Alfonso Cuarón 2001

9.   Kill Bill vol 1&2
Dir: Quentin Tarantino 2003-4

10.        Oldboy
Dir: Chan-wook Park 2003

 

Etc.

Nedtur of the 00s

Quart konkurs og avlyst festival 2008.

 

Epiphany of the 00s

Morrissey & The Smiths

En finner det ytterst merksnodig sånn på tampen av tiåret å fatte at han har hatt et eksemplar av Smiths The Queen is Dead i platehylla et par års tid uten å innse hvor fantastisk denne er. Jeg husker jeg gav den noen sjanser, men datt av etter Frankly, Mr Shankly. Dette er jo komplett uforståelig. Så takk til den som fikk øynene opp for Smiths og Morrissey. Dette var i 2004, men jeg husker stadig ikke nøyaktig hvordan. Men det var jo en del fuzz rundt Morrisseys ’comeback’ – sju år siden sist. Så var det vel noen gode anmeldelser og så hadde jeg vel hørt Irish Blood, English Heart rundt omkring. Jeg kjøpte i alle fall skiva og begynte å like den godt. Og jeg tok etter hvert fram Smithsen igjen og hey, ikke ille. Dessuten hadde jeg kommet over en Belle and Sebastian-cover av The boy with the thorn in the side som fikk pirra nysgjerrigheten på ny. Men den virkelige epiphanyen kom på toget fra Køben til Roskilde dagen før Morrissey skulle fylle det grønne teltet. Jeg hadde nettopp investert i en knall ny Gibson SG og var veldig happy. Skjælland fløt forbi, jeg hadde kolde Heinken i hånda og jeg hadde There is a light that never goes out på Discmanen. Samme natt spilte han fanden meg låta også. Derfra og ut har det ikke vært tvil om at Smiths er en av tidenes beste band. Selv om en reunion virker som en fjern drøm, får man nesten like god erstatning med Morrissey solo som står bak en herlig triology på 00-tallet med tre fremdragende konsertopplevelser. Truly the epiphany of the 00s.

 

Gadget of the 00s

Kanskje ikke overraskende: iPod

 

 

Fra 2000 til 2010

Det er både artig og trivelig iblant å se seg tilbake. Og greit når man kan sette en grense et sted og se forskjellene i verden fra y2k til y2k+10.

 

Starten på dekadet

2000-tallet ble skutt inn mens jeg satt i en stue i et hus i Byskogen i Larvik. Været var overskyet, ganske tåkete egentlig. Venninne av min beste venn sin dame holdt fest, så det ble ikke den superrølpen som tidligere år, men heller hyggelig. Kalkun var det vel. Men selv om Larvik er en særdeles bakkete by, hadde vi ikke noen særlig utsikt til fyrverkeri og slikt, sånn at ble heller sittende inne og høre på musikk. Jeg hadde laga en perfekt spilleliste med ’end of the century/year/decade/millennium’-låter. Bl.a. Travis Last Laugh of the Laughter (…on the last day, of the year…), R.E.M.s Electrolite (… 20th century go to sleep…) osv. Men aller helst ville jeg starte 2000s med den vakreste låta of all times – Smashing Pumpkins’ Stumbleine (og det fikk jeg vel faktisk til). Ellers gikk vel det meste fint over y2k-kneika. Jeg kunne ta taxi hjem (til blodpris). Noen dager etter krasja to tog ved Åsta stasjon. Flyturen tilbake til Trondheim gikk greit, men 9 dager inn i det nye året døde min far og jeg tror ikke det var datafeil på ICDen hans. Nuvel, heldigvis ble ting lystigere etter hvert. Det er forskjell å være en singel student på 21 og en gift tobarnsfar med hus, bil og fast jobb. Kjekt begge deler, egentlig.

 

CD da og nå

CD-skiva var jo uunnværlig for å skaffe musikk tilbake i år 2000. Selv om studentliv med kjapp tilgang til internett åpnet for nedlasting av låter, sluttet jeg aldri å kjøpe cd-er. Med Platekompaniet på plass i Trondheim, ble vel det meste innkjøpt der. Men gjerne noen uker etter utgivelse da prisen alltid dumpet seg ned fra Kr 149 til 119 eller 99,- Men fortsatt var ikke pc-en med på studentfest, da sånn ca 90% kun hadde stasjonære pc-er. Dermed ble det ofte brenning av mp3s på cder, eller min egen vri – kopiere til kassett, mc! Det funka som bare det, gitt, selv om det kom noen freske kommentarer. Nedlasting tok av for min del ca 2003-04 og brukte for det meste BearShare, men måtte bruke timesvis for å sile bort tull og dårlige filer. Så for et par år siden gav jeg opp hele dritten, og kjøpte min første digitale skive på iTunes i 2007, Morrissey Live at Earls Court for kr 80,- Enkelt og greit. Super kvalitet og intet tull. Siden har det blitt flere, men fortsatt kjøpes det inn flest cder, takket være noen fabelaktige britiske nettbutikker. Jeg oppdaget play.com etter tips fra min bror rundt 2003. Se det, nye skiver til 8-9 pund (ca 100 kr den gang). Etter hvert ble konkurransen hardere og jeg begynte å sverge til cdwow.com (konsekvent 7-8 pund for alle nye cder). Og det spisset seg til da bangcd kom på banen og hadde fast pris på 7 pund for nye skiver. Dette har i 2009 holdt seg der, men enkelte utvalgte hver uke til £5. Ikke ille. Og når pundet har sneket seg ned fra over 12 til nærmere 9 i kurs, er det ikke ille å kjøpe cder rundt år 2010. Tenk i 1990 kostet nye cder kr 169. Tjue år senere koster samme nye skiva kr 50. Vi kan ikke klage. En skulle bare hatt mer tid til å høre på musikk.

 

 

Hvor var du da …

11.9.2001: Høsten 2001 hadde jeg begynt på tredje året av medisinstudiet og en del av tjenesten var ’uketjeneste’, dvs at vi var på forskjellige avdelinger og møtte virkelige pasienter. 11/9 hadde jeg uketjeneste på nevrologen som den gang holdt til i et noe slitent lite bygg med sengeposten i 2. etg. Jeg tror vi var med Dr Tronvik da studie (og band)kompis Geir kom bort og fortalte at han hørt at et fly hadde kjørt inn i World Trade Center. Jøsses, tenkte jeg. Går det an å fly så mye ute av kurs? Geir trodde at det var enda et fly, men var ikke helt sikker. Vi fikk kikka ferdig på våre stakkars nevrologiske pasienter og syklet hjem til leiligheten i Elvegata 16 der jeg nettopp hadde flyttet sammen med min kone-to-be. Jeg husker frykten hennes da jeg kom inn og hun så på live-bilder på TV2. Vår Staude i Usa, tror jeg. Hun var veldig redd for hva som kom til å skje med verden nå. Ny verdenskrig? Atombomber? WTC i brann og vi fikk med at de raste direkte på skjermen. Skummelt.

 

26.12.2004: Jeg var hjemme til jul. Feiret jul sammen med min mor og vi hadde en hyggelig julaften. Husker ikke hva jeg dreiv med 1. juledag, men lurer på om jeg var en tur ute på byen for jeg sov lenge på 2.juledagsmorgenen. Jeg husker jeg slo på klokkeradioen for å få med nyhetene denne morran. Så var det noe om en flodbølge. Hans Wilhelm Steinfeld live fra Phuket. Dramatiske rapporter om byer som var utslettet og folk som rømte mot fjellene. Så mange som 80 kunne være omkommet. Jøssenam. Da kvelden kom var vel dødstallene blitt til noen tusen og disse vokste eksponentielt de neste dagene. I romjula drog jeg og min forlovede til London og feiret nyttår der. Himla mye snut i gatene den kvelden. Men hver morra på forkosten på St Giles var det BBC World og nye rapporter fra Tsunamien. Det tok noen uker før verden brydde seg om andre ting. Jeg tenkte på noen av skjebnene og Morrisseys ord: ’To die by your side, is such a heavenly way to die’

 

Mars 2003: Vi hadde siste delen av disseksjonsundervisninga på morfologibygget denne dagen – hånd og fot. Og det var herrestafett i langrenn under VM i Val di Fiemme. Radioen stod på mens vi snittet oss gjennom sener og kjøtt. Før siste etappe ledet svenskene masse, så æsj. Like fullt trasket mange ut på pauserommet og for å følge innspurten på skjermen. Man husker Thomas Alsgaard i voldsomme kliv med en tysker på slep. Og så det absurde bildet der man et øyeblikk tror gutta tar igjen en stiv kar med en runde, men så er det bare en stokk stiv Brink. Stemninga steg noen hakk da, ja.

 

Bands | Artist | Album | Songs | Live | Films | Etc
 

Made by HW 20(C)06