|
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
|
HWs 00-awards |
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
|
2. Kings of Leon 3. R.E.M. 4. Belle & Sebastian 5. The White Stripes Oj, tøff kamp om tittelen,
men Wilco rodde seg i land med en fantastisk konsert på Øya i år. Hadde det
blitt Quart 08 hadde det kanskje vært omvendt. Begge to har i hvert fall bak
seg en imponerende sterk kvartett skiver på 2000-tallet. R.E.M. holdt formen
imponerende, men hadde sitt første feilskjær med Around the Sun. Belle
serverte en fin trilogi som dog blekner i forhold til trilogien fra
90-tallet. Mens Jack & Meg gav oss ett mesterverk og en bunke pene
skiver.
R.E.M. Belle &
Sebastian Nick Cave &
The Bad Seeds Teenage Fanclub Radiohead Nick
Cave hadde et lite døllt pusterom med Nocturama, men ellers variert og
spennede dekade, fra pianokos på No more Shall we Part til ballerock med
Grinderman. Fannies leverte ålreite skiver og en fabelaktig konsert i Oslo,
mens Radiohead dessverre ble litt for sære, men også suberbe
konsertopplevelser. Band som ikke holdt formen fra 90-tallet like godt Smashing Pumpkins Suede Oasis For SP starta det vel allerede da de
forsøkte å følge opp tidenes beste plate med Adore i 1998 som ble usedvanlig
sprikende fra fantastiske låter til noen helt forferdelig kjedelige noen. Så
kom enden på visa med Machina der godlåtene fikk god plass på ene hånda. Zwan
var riktignok fint, men soloprosjektet til Billy og Zeltgeist føkka opp deres
gode omdømme, dessverre. Men Mellon Collie er fortsatt tidenens skive. Suede
forlot 90s med to herlige plater, deretter uffda. Likeså med Oasis som vel
starta nedturen alt i 97. Band som i løpet av 00-tallet gikk fra strålende til
skeptisk Franz Ferdinand Arcade Fire Travis Mercury Rev Beck Noen som ser en fellesnevner? Vel 3 av 5 spilte på Hove i hvert
fall og det gir en liten bismak, eller i det minste en ekstra dytt nedover
bakken. (Jeg har jo også blitt fan av Hove-band slik som MGMT, Band of
Horses, Raconteurs og Hold Steady). Men Franz Ferdninand var kult en stund.
De holdt det greit gående med andreskiva, mye takket være flotte Fallen, men
sistesingelen fra Tonight: FF er rett og slett motbydelig. Arcade Fire-hypen
fikk jeg ganske tidlig med meg og forstod at dette kunne komme til å bli et
nyskapende og inspirerende band. Dessverre knakk de sammen på oppfølgeren der
man kun fant et par ålreite sanger. At My Body is A Cage fortsatt er det
siste man har hørt fra den kanten, er jo skammelig. Likevel har de klart å
holde seg hypa og interssante, men da må de levere på neste epos. Travis var
fine, men ble kjedelige. Mercury Rev likeså. Og Beck sin konsert på Hove var
visst akkurat så daff som man kunne frykte visstnok. HUffda. Spesielt huffda
når man husker det fabelaktige showet på Quart 2001 Jevneste band Lambchop Eels Veldig mange har Lambchops Nixon høyt på sine tiårslister,
men for meg er den nok et fint bidrag i en impoerende jevn rekke skiver helt
fra 1995 til 2008. Wagner og gjengen klarer liksom aldri å imponerende, ei
heller skuffe. Det samme med Eels som etter flotte Daisies fra 2000 har fulgt
opp denne med særdeles jevne skiver. Greit nok det altså. 1. 2. Mike
Skinner 3. Morrissey 4. Nick
Cave 5. Tom
McRae Suveren seier for den
svenske mester som står bak én fantastisk plate, én strålende plate og
deretter 2 veldig bra. I tillegg har han klart å modnes litt på veien og det
med verdighet og uten å miste sin enorme energi. Samme karakteristikk kan vel
kjære Mike også få, som dabbet litt av etter suksess og penger. Morrissey har
en knallgod trilogy, Cave også mye fint, mens Tom McRae også serverte to
knallplater før han nøyde seg med noen ålreite noen. Felles for alle 5 er
fabelaktige konserter.
11.Elephant - The White Stripes 2003 Utvilsomt fortung liste med første plate fra siste
halvdel av tiåret først på 14. plass. Ingen fra 2009 som fortsatt er litt
nært, men ellers ser det ut som om 2005 var et noe labert år som ble
etterfulgt av det fabelaktige 2004. Lista har tatt utgangspunkt i
gjennomsnittstjerner på iPoden og når man setter opp denne lista blir den
faktisk svært spiselig. Dette er virkelig de 25 beste skivene fra de siste 10
år. Beste debut 1.
Känn ingen sorg for mig, Göteborg – Håkan Hellström 2. Original Pirate Material – The Streets 3. Youth & Young Manhood – Kings of 4. Is this it – The Strokes 5. Franz Ferdinand – Franz Ferdinand Mest undervurderte Ben Folds – Rockin the Suburbs Eels – Daises of the Galaxy Zwan – Mary Star of the Sea Og listen kunne vært
enda lenger, gitt. Men disse må dras fram, spesielt den ypperlige soloskiva
til Ben Folds som Adressa faktisk tipsa meg om tilbake i 2001 med en
glitrende femmer. Ellers er denne lista satt opp i forhold til den meget
komplette oppsummeringen av års- og tiårslister fra acclaimedmusic.net der
Ben Folds i skrivende stund ligger på 808. plass over tiårets beste skiver,
Eels på 1448. plass som deles med bl.a. Zwan. Jeg måtte ha med Zwan på denne
for den skiva er overraskende god og utvilsomt det beste Billy Corgan har
gjort på denne sida av tusenårsskiftet. Denne finnes svært billig på mange
bruktbutikker, så bare stikk å handle. Mest overvurderte Neon
Bible – Arcade Fire Return to cookie mountain - Tv on the Radio Og
jeg tror det er flere med meg som er enig i førstnevnte. Spesielt med disse
to er at de kom usedvanlig høyt på årslistene for hhv 2007 (nr 3) og 2006 (nr 1). [Kilde igjen
acclaimedmusic.net] Men på tiårslista har de forståelig nok falt til hhv 100.
plass og 51. plass, slik at anmelderne etter hvert skjønte at de egentlig
ikke var så bra læll. Neon Bible kan i hvert fall kastes i den store sekken
med oppskrytte oppfølgerplater som fortsatt seiler på debutplatebølga. Og
Funeral er fin, for all del, men så fantastisk er den dog ikke. Beste
klatrer Original Pirate
Material – The Streets Skal si denne vokste.
Først i løpet av våren 2002, så i løpet av 2002 og deretter fram til nesten
fabelaktige Streets-skive og siden har den holdt seg der. Beste fall Fold your hands Child ... – Belle & Sebastian Belle
toppet min første årsliste tilbake i år 2000 da jeg hadde blitt enorm
B&S-fan i løpet av de siste to åra og forventningene til denne var enorm.
Så det var vel sikkert det som lurte meg litt for på avstand blir den faktisk
den svakeste av alle B&S sine skiver, faktisk, selv om det slett ikke er
noen dårlig plate. Beste norske plate 1. Phanerothyme - Motorpsycho 2. Melody AM – Röyksopp 3. On your side – Magnet 4. Quiet is the new loud – Kings of Convenience 5. The International Tussler Society Beste rockandroll 1. Red Morning Light – Kings of Leon 2. Get in or get out – Hot Hot Heat 3. Seven Nation Army – The White Stripes 4. Last Nite – The Strokes 5. The Fallen – Franz Ferdinand Vakreste låt 1. I’ve been high – R.E.M. 2. You only disappear – Tom McRae 3. Mysteries – Beth Gibbons & Rustin Man 4. Cannonball – Damien Rice 5. Sad Eyes – Josh Rouse Beste norske 1. Fate – Bertine Zetlitz 2. Take a Dance with me – St. Thomas 3. Walkin with J. – Motorpsycho Gladeste låt 1. Kom igen, Lena –
Håkan Hellström 2. Hotel Yorba - The White Stripes 3. Mitt Gullbergs Kajs
Paradis – Håkan Helström 4. Mr E’s Beautiful Blues – Eels 5. Ramlar – Håkan Hellström Beste
låt dreven av en kassegitar 1. Fans – Kings of Leon 2. Jag har varit i alla
Städer – Håkan Hellström 3. Walking to Hawaii – Tom McRae Beste lufttromming Noone Knows – Queens of the Stoneage Smootheste låt Juxtaposed with you – Super Furry Animals Beste partylåt 1. Take your mama – Scissor Sisters 2. Turn the page – The Streets 3. Dr Pressure – Mylo Beste låt i fart 1. It’s too late – The Streets [perfekt for tog] 2. Sunset Spirals – Xploding Plastix feat. Sarah Cracknell [perfekt for bil] 3. I don’t believe you – Magnetic Fields [perfekt for gange] Beste tekst 1. Do you realize? – The Flaming Lips 2. The Irony of it All – The Streets 3.
The Luckiest – Ben Folds Beste
video Hurt – Johnny Cash Best solskinnslåt Big Sur –The Thrills Beste Hip Hop Jesus Walks – Kanye West Beste julestemning
uten å være julelåt Coles Corner –
Richard Hawley
2. Wilco 3. R.E.M. 4. Teenage Fanclub 5. Tom McRae 6. Morrissey 7. Belle And Sebastian 8. Scissor Sisters Beste konsert 1.
Håkan Hellström på Samfundet og Quart 2001 2.
Scissor Sisters på Quart 2007 3.
Wilco på Øya 2009 4. Teenage Fanclub på Rockefeller 2005 5. R.E.M. på T in the Park 2003 6.
Beck på Quart 2001 7.
The Flaming Lips på Rockefeller 2003 8.
Tom McRae på Samfundet 2003 9.
David Bowie på Quart 2002 10.
Belle and Sebastian på Quart 2002 Beste norske konsert Kaizers
Orchestra på Blæst november 2001 For en overraskelse. Få hadde fått rock på norsk til å
høres så bra ut og for et show – med tønner og gassmasker og en helopplagt
Janove i front. Men så ble Kaizers aldri så morsomt som det her heller. Største skuffelse The
Hives på Samfundet 2002 Dette er roten til mitt
noe intense hat for disse svenskene. Bandet som på den tida ble hypa opp til
å være tidenes liveband av Q og der oppe sammen med Strokes og White Stripes
og så ble man servert dette! En overarrogant vokalist som knapt kan synge. Ekstremt
intetsigende, kjedelige og knall like låter og totalt fraværende scenesjarm.
Fysjom. Beste festival 2.
Roskilde 3.
T in the Park 1. Mulholland
Drive 2. Le fabuleux destin d'Amélie Poulain 3. The Lord of the Rings – Trilogy 4. Lost in Translation 5. Sin City 6. Das Leben des Anderen 7. Pans Labyrint 8. Y tu mamá también 9. Kill Bill vol 1&2 10.
Oldboy Nedtur of the 00s Quart konkurs og avlyst festival 2008. Epiphany of the 00s Morrissey
& The Smiths En finner det ytterst merksnodig sånn
på tampen av tiåret å fatte at han har hatt et eksemplar av Smiths The Queen
is Dead i platehylla et par års tid uten å innse hvor fantastisk denne er.
Jeg husker jeg gav den noen sjanser, men datt av etter Frankly, Mr Shankly.
Dette er jo komplett uforståelig. Så takk til den som fikk øynene opp for
Smiths og Morrissey. Dette var i 2004, men jeg husker stadig ikke nøyaktig
hvordan. Men det var jo en del fuzz rundt Morrisseys ’comeback’ – sju år
siden sist. Så var det vel noen gode anmeldelser og så hadde jeg vel hørt
Irish Blood, English Heart rundt omkring. Jeg kjøpte i alle fall skiva og
begynte å like den godt. Og jeg tok etter hvert fram Smithsen igjen og hey,
ikke ille. Dessuten hadde jeg kommet over en Belle and Sebastian-cover av The
boy with the thorn in the side som fikk pirra nysgjerrigheten på ny. Men den
virkelige epiphanyen kom på toget fra Køben til Roskilde dagen før Morrissey
skulle fylle det grønne teltet. Jeg hadde nettopp investert i en knall ny Gibson
SG og var veldig happy. Skjælland fløt forbi, jeg hadde kolde Heinken i hånda
og jeg hadde There is a light that never goes out på Discmanen. Samme natt
spilte han fanden meg låta også. Derfra og ut har det ikke vært tvil om at
Smiths er en av tidenes beste band. Selv om en reunion virker som en fjern
drøm, får man nesten like god erstatning med Morrissey solo som står bak en
herlig triology på 00-tallet med tre fremdragende konsertopplevelser. Truly the epiphany of the 00s. Gadget of the 00s Kanskje ikke overraskende: iPod Fra 2000 til 2010 Det
er både artig og trivelig iblant å se seg tilbake. Og greit når man kan sette
en grense et sted og se forskjellene i verden fra y2k til y2k+10. Starten på dekadet 2000-tallet
ble skutt inn mens jeg satt i en stue i et hus i Byskogen i Larvik. Været var
overskyet, ganske tåkete egentlig. Venninne av min beste venn sin dame holdt
fest, så det ble ikke den superrølpen som tidligere år, men heller hyggelig.
Kalkun var det vel. Men selv om Larvik er en særdeles bakkete by, hadde vi
ikke noen særlig utsikt til fyrverkeri og slikt, sånn at ble heller sittende
inne og høre på musikk. Jeg hadde laga
en perfekt spilleliste med ’end of the century/year/decade/millennium’-låter.
Bl.a. Travis Last Laugh of the Laughter (…on the
last day, of the year…), R.E.M.s Electrolite (… 20th
century go to sleep…) osv. Men aller helst ville jeg starte 2000s med den
vakreste låta of all times – Smashing Pumpkins’ Stumbleine (og det fikk jeg
vel faktisk til). Ellers gikk vel det meste fint over y2k-kneika. Jeg kunne
ta taxi hjem (til blodpris). Noen dager etter krasja to tog ved Åsta stasjon.
Flyturen tilbake til Trondheim gikk greit, men 9 dager inn i det nye året
døde min far og jeg tror ikke det var datafeil på ICDen hans. Nuvel,
heldigvis ble ting lystigere etter hvert. Det er forskjell å være en singel
student på 21 og en gift tobarnsfar med hus, bil og fast jobb. Kjekt begge
deler, egentlig. CD da og nå CD-skiva
var jo uunnværlig for å skaffe musikk tilbake i år 2000. Selv om studentliv
med kjapp tilgang til internett åpnet for nedlasting av låter, sluttet jeg
aldri å kjøpe cd-er. Med Platekompaniet på plass i Trondheim, ble vel det
meste innkjøpt der. Men gjerne noen uker etter utgivelse da prisen alltid
dumpet seg ned fra Kr 149 til 119 eller 99,- Men fortsatt var ikke pc-en med
på studentfest, da sånn ca 90% kun hadde stasjonære pc-er. Dermed ble det
ofte brenning av mp3s på cder, eller min egen vri – kopiere til kassett, mc!
Det funka som bare det, gitt, selv om det kom noen freske kommentarer.
Nedlasting tok av for min del ca 2003-04 og brukte for det meste BearShare,
men måtte bruke timesvis for å sile bort tull og dårlige filer. Så for et par
år siden gav jeg opp hele dritten, og kjøpte min første digitale skive på
iTunes i 2007, Morrissey Live at Earls Court for kr 80,- Enkelt og greit.
Super kvalitet og intet tull. Siden har det blitt flere, men fortsatt kjøpes
det inn flest cder, takket være noen fabelaktige britiske nettbutikker. Jeg
oppdaget play.com etter tips fra min bror rundt 2003. Se det, nye skiver til
8- Hvor var du da … 11.9.2001:
Høsten 2001 hadde jeg begynt på tredje året av medisinstudiet og en del av
tjenesten var ’uketjeneste’, dvs at vi var på forskjellige avdelinger og
møtte virkelige pasienter. 11/9 hadde jeg uketjeneste på nevrologen som den
gang holdt til i et noe slitent lite bygg med sengeposten i 2. etg. Jeg tror
vi var med Dr Tronvik da studie (og band)kompis Geir kom bort og fortalte at
han hørt at et fly hadde kjørt inn i World Trade Center. Jøsses, tenkte jeg.
Går det an å fly så mye ute av kurs? Geir trodde at det var enda et fly, men
var ikke helt sikker. Vi fikk kikka ferdig på våre stakkars nevrologiske
pasienter og syklet hjem til leiligheten i Elvegata 16 der jeg nettopp hadde
flyttet sammen med min kone-to-be. Jeg husker frykten hennes da jeg kom inn
og hun så på live-bilder på TV2. Vår Staude i Usa, tror jeg. Hun var veldig
redd for hva som kom til å skje med verden nå. Ny verdenskrig? Atombomber?
WTC i brann og vi fikk med at de raste direkte på skjermen. Skummelt. 26.12.2004:
Jeg
var hjemme til jul. Feiret jul sammen med min mor og vi hadde en hyggelig
julaften. Husker ikke hva jeg dreiv med 1. juledag, men lurer på om jeg var
en tur ute på byen for jeg sov lenge på 2.juledagsmorgenen. Jeg husker jeg
slo på klokkeradioen for å få med nyhetene denne morran. Så var det noe om en
flodbølge. Hans Wilhelm Steinfeld live fra Phuket. Dramatiske rapporter om
byer som var utslettet og folk som rømte mot fjellene. Så mange som 80 kunne
være omkommet. Jøssenam. Da kvelden kom var vel dødstallene blitt til noen
tusen og disse vokste eksponentielt de neste dagene. I romjula drog jeg og
min forlovede til London og feiret nyttår der. Himla mye snut i gatene den
kvelden. Men hver morra på forkosten på St Giles var det BBC World og nye
rapporter fra Tsunamien. Det tok noen uker før verden brydde seg om andre
ting. Jeg tenkte på noen av skjebnene og Morrisseys ord: ’To die by your
side, is such a heavenly way to die’ Mars
2003:
Vi hadde siste delen av disseksjonsundervisninga på morfologibygget denne
dagen – hånd og fot. Og det var herrestafett i langrenn under VM i Val di
Fiemme. Radioen stod på mens vi snittet oss gjennom sener og kjøtt. Før siste
etappe ledet svenskene masse, så æsj. Like fullt trasket mange ut på
pauserommet og for å følge innspurten på skjermen. Man husker Thomas Alsgaard
i voldsomme kliv med en tysker på slep. Og så det absurde bildet der man et
øyeblikk tror gutta tar igjen en stiv kar med en runde, men så er det bare en
stokk stiv Brink. Stemninga steg noen hakk da, ja. |
Made by HW 20(C)06 |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
