|
plater | konserter | filmer | ellers | retro
PLATER
Det er jammen mer vrient å henge med på ny og fresh
musikk når man runder 30 og det er noen vakre små skapninger som okkuperer
(gladelig) det meste av tida di. Derfor er det blitt på tide å kutte ned
lista for årets plater fra ti til fem (ellers hadde alle platene jeg hadde
kjøpt i år kommet på lista). Eller var 2009 et litt labert plateår. Uansett –
det er vel på tide å oppdatere seg litt å heller kåre årets låt eller årets
Spotify-liste. Vi får se hva 10-tallet bringer.-)
1.  Wilco (The Album) – Wilco
10 år etter mitt første mote med
dette fabelaktige orkesteret, leverer Jeff Tweedy
og kompanjongene fortsatt klodens flotteste musikk. Låtene er like flotte som alltid og som
vanlig krydret av maestro Nels Cline
uhorvelig intelligente gitartrakteringer.
Nydelig som alltid.
2. Years of Refusal – Morrissey
Vel er det langt til Johnny Marrs magnificante gitarløp fra
Morrisseys rifftunge gitarkamerater, men Moz synger
og skriver så godt som noen gang. Syrligheter på rad og rekke (it’s not your birthday anymore, no need to be kind to you) og fortsatt
fengende strofer som derunder sånn at karen står bak en særdeles sterk
00-trilogi. Herlig.
3. Merriweather Post Pavilion – The Animal Collective
Utvilsomt årets mest kritikerroste
og det tok litt tid før den satt vel i øret, men det var en aften med My
Girls på full fres at jeg ble forhekset og virkelig forstod at dette er
en fabelaktig fest for dine ører og hode. Faktisk.
4.
Sometimes I Wish We
Were an Eagle – Bill Callahan
Endelig kom årslistecdene
til Uncut til nytte. Tidligere år har også mange
flotte utgivelser gått en hus forbi når nyåret
nærmer seg og der har Q kommet og minnet deg på noen av disse på deres best of året-cd. De siste årene har hw
heller sverget til Uncut og i år var det fanden meg
full av godsaker. Best av disse var den nydelige Jim Cain av Billy C.
Og resten av plata var jo nesten like fin, heldigvis.
5.
Kingdom of Rust – Doves
Ser man det, der var jo de gutta
igjen. Det låter egentlig mye som før, og når det som var før var så bra,
blir da dette bra også, gitt.
ÅRETS NORSKE PLATE
-
Junior – Röyksopp
Det tar litt tid mellom hver skive,
men gutta bruker den godt og finner perfekte duettpartnere på veien.
Resultatet blir ypperlig.
-
Runner Up: For Sant til å være Godt – John Olav Nilsen & Gjengen
Og det tok tid før jeg fant inn til
Nilsens geni. Ti ganger tusen var (og er) passe irriterende, men
resten av skiva er jaggu gull. Trivelig også å besøke Bergen for første gang
på 24 år og ha denne på øret.
Annen hederlig omtale
· Gamle karer som holder koken:
o Pearl Jam (Backspacer)
Jommen kan ikke Eddie og gjengen
lage musikk nær 20 år etter Ten også. Selv om
rockelåtene låter litt rutine, er det låtene uten fuzz
og støy som fortsatt gjør sterkest inntrykk, spesielt Vedders egne Just Breathe
og The End.
o Built to Spill (There is no
Enemy)
Flott skive i 2006 og nær like flott i 2009.
o
The Flaming Lips (Embryonic)
Vel er utadvendte pop-Flips trivelig og fint, men interessant blir det først
når du vender snuta innover og utforsker hele sitt sære sinn.
KONSERTER
Jommen ble det Quart ’09 (men ikke Quart 10, gitt). Men ikke tvil om det
meste som skjer på livefronten, det skjer i hovedstaden.
1.
Wilco Enga,
Øya ’09 13.
august
Jammen ble det fortjent dobbelseier til Wilco i 2009. Gode konserter følger
gjerne gode album og så også dette. Selv om rammene var mulig ennå bedre på
Jazzfestival i 2007 og nærmest ubegrenset spilletid, passer også gutta
perfekt inn i det avgrensa festivalformatet. Nær perfekt fra start til slutt
og gudbedre hvor bra alt låter. Perfekt lyd, fabelaktig
settliste med det meste fra det beste av de to siste skiver pluss godbiter
fra både Summerteeth og Yankee Hotel Foxtrot. Flott
Tweedy i midten, men mannen til venstre med
høyvannsbuksene stjeler det meste av både cred og
oppmerksomhet når han vrenger hornet og vrir ut de mest fanastiske
lyder – Nels Cline, my man.
2.
Morrissey Sentrum
Scene 20.
juni
Se
det, dobbelt sølv for 50-åringen som for første gang for meg fremstod
ekstremt profesjonell og litt grinebiter der en halvliter på avveie får karen
helt ut av fatning. Fram til da, var det en aldeles perfekt aften, med både
Smiths-låter og noen litt mer glemte, men lite fabelaktige solosanger.
Heldigvis kom de ut igjen, men stemninga ble liksom aldri helt den samme.
3.
Bon Iver Enga,
Øya ’09 12.
august
Hvordan funker vintermusikk i full
dags- og sollys og 20 pluss? Faktisk helt ypperlig. Nydelig lyd og vokal og i
det hele det meste, selv fra festivalens største scene. Imponerende.
4.
Vampire
Weekend Sjøsiden,
Øya ’09 12.
August
Jeg er fortsatt imponert hvordan
Ezra Koenig kan vri ut de feteste, kompliserte riff
mens han synger fortryllende uavhengig på toppen. Fin konsert også.
5.
Slash & Friends Amfiet, Quart ’09 30. juni
Jeg var nok (ikke uventet) noe
tvilsom til denne greia. Men etter hvert som vennene begynte å bli litt
kjente og interessante, og værmeldinga viste 25 pluss strålende solskinn, var
det bare å spa ut 750 spenn og komme seg ned på Odderøya. Jammen var det flere
som tenkte det gitt. Og det var jo litt artig å se selveste Slash, perfekt karikert med skinnbukser, Les Paul og
flosshatt. Men starten var døll for GuitarHero vokalist Perez plasserte oss midt i en sliten
karaokebar. Men det tok seg grusomt opp. Først kjente man gufset da Ron Wood
sjangla ut på scenen. Og Fergie var faktisk både sexy og dyktig da hun smøg
seg langs mikrofonstativet. Men det var da Ozzy stavret ut på scenen, dynka crowden med brannslangen og gav jernet på sine 4 låter at
man virkelig fikk kjenne at det dette var litt spesielt likevel. En ålreit endelikt for Quarten.
6.
Chris
Cornell Amfiet,
Quart ’09 3. juli
7.
Grizzly Bear Vika, Øya
’09 13.
august
8.
Glasvegas Enga,
Øya ’09 13.
august
9.
Band of
Horses Enga, Øya ’09 12.
august
10.
Arctic
Monkeys Enga, Øya ’09 13.
august
FILMER
Omfatter filmer HW har sett i
år og har gått på norske kinoer (eller utgitt på video/dvd) i år 2009. OBS!
Tallene foran tittelen er ikke plassering, men derimot antall poeng på IMDBs skala (1-10 med 10 som best).
9 Inglourious
Basterds
In the Loop
The Wrestler
8 Star Trek
Slumdog Millionaire
District 9
Harry Potter & The
Half-blood Prince
A Serious Man
ELLERS
Annet verdt å nevne fra 2009
Festival-Norges origo
The end of the
end
For ett år siden kom HW sine betraktninger
om festivallivet på Sørlandet og det slo vel til det meste, egentlig. Quart
’09 ble et gedigent mageplask og den endelige kistespikeren for festivalen og
Quart og sannsynligvis noe stort som foregår i Kristiansand. Selv om
stemninga i byen og for personlig snudde litt utover våren, spesielt da det
var klart at Ozzy skulle komme. Ellers var det forventet lite jubel over
navnene som dukket opp på plakaten – litt kjedelige, avdanka og aldeles ikke
nok til å dra folk fra Oslogryta ut på tur. Og selv ikke med samtlige
værguder på sin side, klarte Buli & Gjengen
skrape sammen nok publik til å holde skuta flytende – på langt nær. Men det
ble egentlig litt moro så lenge det varte. Slash og
venner ble faktisk en liten begivenhet og det var faktisk himla mange folk i
amfiet den kvelden. Nokså sikkert den mest besøke Quart-konsert noensinne.
Synd var det at denne kvelden var den første for i ølbodene
var det et salig kaos. Mye som manglet og titusenvis av potensielle inntekter
skylt bort i rot og dårlig planlegging. Alt dette fungerte langt bedre ved
neste besøk noen dager seinere, og været holdt seg og man kunne absolutt ikke
klage over trengsel. Man kunne rett og slett spasere uhindret fram til scenen
for å høre både Chris Cornell og Korn om man ville. Det var vel det dårligste
med hele prosjeketet: Slappe artister, for lite
folk og mye skrull og rot, samt dyre billetter. Men det var da en del bra med
Quart ’09 også: Selvfølgelig været, Ozzy, Amfiet er strålende for konserter, chillområdet i Bendiks var fint (selv om det ble slappe
konserter av det), og Club Salamander var ganske feit. Men det var greit å ha en slik Quart ’09
som et siste farvel med en veldig god venn gjennom over 10 år. Hvil i fred, kjære
Quart.
The end is the beginning…?
Men helt slutt er det vel ikke? Å
neida og heldigvis. For i skrivende stund forsøker noen av de gamle
Quart-folka å skape noe nytt i byen og ære være for det. De gjør egentlig det
Buli skulle gjort i fjor – arrangere
enkeltkonserter med store artister. For en uinnvidd så jo ikke
bookingbudsjettet helt skrudd ut ved gi noen millioner for Slash og bekjente og selge 15.000 billetter til 750 kr
stykk. De kunne slengt på noen ålreite supports og sommeren hadde vært redda.
Så dette konseptet kan overleve. Bare synd at folka fortsetter i samme tralt
som bookinggjengen på Quart ’09 og booke overdyre,
avdanka artister og presenterer (all-exclusive)
Bryan Adams som publikumsdrager på Odderøya. Vel, tror jeg dessverre må stå
over denne, selv om jeg har veldig lyst til å støtte ting som skjer i byen.
Men det kan jo gi håp om flere artister. Kiss kunne jo vært noe? Samtidig
virker litt døvt å sette opp konserten i Bendiksbukta
når landets flotteste amfi ligger noen hundre meter bortenfor. Redd for å bli
glissent, kan hende? Nuvel, spennende å se hva det
blir til
Farlige tider for distrikts-Norge
Men Quarts endelikt er et skummelt signal for mange andre festivaler som
arrangeres for langt unna hovedstadsgryta. Storås sliter stort, Bukta likeså,
Hove gikk konkurs, men stablet seg skjelvende på beina igjen. Og for en gjeng
med optimister, forresten. Selv med stram hånd om økonomien og fantastisk
festivalvær, ble det underskudd på nytt, men hey –
det blir vel bedre til neste år, men enda mindre artister, mindre navn som
selvfølgelig gir flere folk (som de egentlig ikke har plass til) når den i
tillegg arrangeres samtidig med Roskilde. Har vel bestemt meg for å bry meg
minst mulig for hva som skjer der ute, men har fått med at det største navnet
hittil er selveste Dizze Rascal, en fyr som ble en parantes i det fabelaktige Quart ’08-programmet. Nei, nå
har en slått seg til ro med at om skal på en skikkelig festival her til
lands, må han vende snuta lenger nordøstover.
For Øyafestivalen hadde et helt
formidabelt program i 2009, og ser ut til å fortsette med å for eksempel å
servere gjenforeningen av Pavement. Og skal man overleve som festival,
hjelper det godt å ha et postnummer under 4000 i hvert fall. Slottsfjellfestivalen
ser ut til å gå bra, i år med et halvspennende program, mens alt innenfor
bygrensa til Oslo aldri vil få problemer med potensielle publikummere. Bra
eller ei, kanskje man i det minste kan være fornøyd at man kan oppleve store
artister her til lands også, og det er jo slett ikke ille med en real byfestival langt fra telt og gjørme og annet som
fjortisene trives så godt med. Det er bare å trekke inn mot origo der innerst
i fjorden, som tross alt er landets midtpunkt på alle måter, så også for
rockefestivaler.
RETRO - [hw for 10 år siden] -
1999
Hva hørte HW på for 10 år siden?
Mye studier
Studiebyttet var vel the defining moment of 1999. Merkelig hvordan medisinstudiet virker mer
interessant for de folk flest framfor sivilingeniør i matematikk og fysikk.
Jeg har aldri angra på det valget. Og med valget ble det jo også en del nye
musikkopplevelser. Studiene fortsatt riktignok i samme by, men fikk
trønderkulturen enda litt nærmere skinnet gitt. Ikke ille å kunne hele
teksten til Too Far Gone sin Zetor’n før året er omme. Fin låt.
Back to Roskilde
Joda, det tok ikke mer enn 2 år før
man kom over gjørmehelvetet og satte seg på toget til Roskilde. Denne gangen
vel forberedt – pælær og regntøy uansett værmelding.
Og bandet som fikk meg dit var selvfølgelig R.E.M. Det var jo vel verdt turen alene, men også annet skoj kunne man oppleve, blant annet Wilco (med Summerteeth og Being There i bagasjen), Built to Spill, Metallica og Suede x 3 pluss
norskefest med Raga Rockers klokka
tre om natta. Moro.
Svensktopp
Men tett opp til R.E.M.-konserten
som årets høydepunkt, var bob hund sin
aldeles fabelaktige konsert på Samfundet denne våren. Fanken for en stemning,
Tomas i toppform, deres beste plate som siste skive ble en kveld for
evigheten. ’Vilket ställe!’
End of the century…
Den store millenniumsfesten, ble
vel ikke så ekstravagant som noen andre, men trivelig for all del. Jeg
konsentrerte meg mest om å finne den perfekte låta/spillelista
å avslutte 1900-tallet med og kom opp med Travis Last Laugh of the Laughter
(on the last day of the
year…), R.E.M.
Electrolite (20th century
go to sleep..) og
annet rask. Men da tåkeskyene lå tykt over Larvik by og fyrverkeriutsikten
var som fra innsida på kalkunen vi spiste, kunne jeg heller dykke ned i en
sofa og høre den vakreste låta av de alle som
utgang og inngang på det som skulle bli de fantastiske 2000-åra – Stumbleine med Smashing Pumpkins.
plater | konserter | filmer | ellers | retro
|
