|
plater | konserter | filmer | ellers | retro
PLATER
Etter en skuffende tynn 2009-liste, er det betryggende å se at 2009 bare
var et litt labert plateår for HW sin del og at det var langt mer å glede seg
over i 2010. Fikk til og med begynt å bruke Spotify i løpet av året som åpnet
dørene for enda mer musikk. Ellers var jeg i starten en flittig bruker av 33
kr for ei mp3-skive på Platekompaniet.no, men ble skuffet av alle sammen
faktisk.
1. High Violet – The National
 Det beste med 2010 var egentlig å kunne rett og slett digge
et ”nytt” band igjen, og ikke bare klenge seg til det gamle og trygge og ofte
litt kjedelige. The National har vært meg bevisst helt siden Alligator i
2005, men har av uforståelige grunnet holdt avstand. Mulig det var
merkelappen ”mørk” som skjøv bandet litt i bakgrunnen, men dette var virkelig
årets epiphany. Fabelaktige, stemningsfulle meloder, nydelige tekster, flotte
arrangementer og en herlig stemme i front. Og plata bare vokste utover året
og det ble til slutt at man gledet seg til å ta den fram igjen etter noen
uker i hylla. Og enda hadde gutta levert to strålende plater før denne som en
kunne se fram til også. Herlig, herlig. Kremspor:
8. ‘Runaway’
2.
2 steg från Paradise – Håkan Hellström
Fem album og fem topp
fem-plasseringer og vel fortjent. Håkan har fortsatt til gode å skuffe og det
er så herlig å følge utviklingen fra den festglade matrosen som leverte et av
tidenes album som debut for ti år siden, via modning og nye parhester fram til
årets bidrag. En nydelig skive med alltid fantastiske, realistiske tekster,
vakre låter og alltid full innlevelse og passion
til tusen. Kremspor:
4. ’River en Vacker Dröm’
3.
Shadows – Teenage Fanclub
Som alltid er det (kanskje litt
vel) mye retro på HW sine lister, men band som var gode i 1995, kan fortsatt
være gode i 2010, og et så dyktig ensemble som TF, går det sjelden galt. Med
to knallgode låtskrivere, pluss en tredje som denne gang holder ganske godt
følge, med vokalharmonier som perfekt smelter sammen i klassiske gode
poplåter, kan man ikke klage på kvaliteten. Bare synd bandet hadde to
Norgesbesøk uten meg til stede. Men kanskje om fem år igjen? Kremspor: 2. ’Baby Lee’
4.
My Beautiful Dark
Twisted Fantasy – Kanye West
Jeg hadde nesten gitt opp Kanye for
en stund. Men autotune og prisbråk og annet kluss,
hadde jeg ikke altfor store forventninger til sisteskiva, til tross for en
herlig trilogi på 00-tallet. Men så dukket den opp på Metascore med noen vansinnig gode poengsummer, godt over 90. Anmeldere fra
seg av begeistring, uten at det alltid betyr noe. Så da måtte Westen sjekkes ut på Spotify og fy søren
og fett, gitt. Han klarer å sette standeren umiddelbart på alle sine plater,
denne gang med et hjerteskjærende nydelig refreng, ’Can
we get much higher?’ Og videre med
låter fetere enn juleribba. Kanye er så jækla mye mer enn en hiphopper, han er virkelig en artist og produsent som er
ekstremt begavet. Jeg trodde jeg egentlig ikke likte hip-hop til Kanye kom.
Men så er kanskje ikke dette hiphop heller, bare sykt bra popmusikk. Kremspor:
3. ’POWER’
5.
Write about Love – Belle and Sebastian
Jøsses - der var det jo enda flere
gamle kjenninger fra både 90- og 00-tallet. Og B&S låter nokså nøyaktig
som før – kanskje enda mer på denne skiva. Mulig litt kjedelig, men heller
ingen feilskjær fra de trivelige skotter. Dere kan bare få lov til å
fortsette så lenge det låter så fint som her. Kremspor:
1. ’I didn’t see it coming’
6.
Grinderman 2 – Grinderman
Uffda, så lite spennende denne lista
ble. Men enda flere kompiser fra de foregående tiår som leverer ekstremt høy
kvalitet på sitt arbeid. Men i motsetning til B&S, er Nick Cave i stadig
utvikling, om enn tilbake igjen til sine ungdomsår med bråk og støy, men
fortsatt masse energi. Men nå synes jeg ikke at Grinderman
2 er et like stort sidesteg som 1’ern. Tidvis høres dette mer ut som den
neste Bad Seeds skiva, og det er jo egentlig ikke
ille. Kremspor: 9.
’Palaces of Montezuma’
7. Avi Buffalo – Avi
Buffalo
Endelig et nytt bekjentskap og til
og med en debut. Den unge musikkwünderkinden Avi Zahner-Isenberg og hans
kompiser leverer vakker sommerpop ispedd mer
avanserte saker, inkludert gitarsoloer som kunne utfordret selveste Nels Cline i duell. Spennende. Kremspor: 2. ’What’s it in for?’
8.
The Suburbs – Arcade Fire
Denne satt et godt stykke inne. Funeral er ei fin skive, men langt fra 00-tallets beste.
Og så kom denne ekstremt skuffende oppfølgeren Neon Bible
som likevel ble anmeldt opp i skyene. Derfor var det lov å være skeptisk da sekserene trillet fram på ny for anmelderfavorittene fra
Canada. Men så var det noen linjer som fanget oppmerksomheten, mulig det var
i Uncut, og det var ’bedre enn Neon Bible’. Hmm, flere som er enige
i at NB var en nedtur og nå var gjengen på vei opp igjen. Så fint da. Dermed
ble skiva med hjem fra London, og jo visst – den er jo langt bedre enn NB.
Den er jo nesten fanden meg bedre en Funeral - i hvert fall om
man hadde latt være å besøke et par av stikkveiene i Suburben
(Month of May, for
eksempel). Da låter det bedre når signaturpianosounden smeller inn etter noen
sekunder i Sprawl II. Sterkt. Kremspor:
6. ’City with no Children’
9.
Come Around Sundown
– Kings of
Leon
Iblant er lave forventninger en god
ting, i hvert fall for mitt forhold til Arcade Fire. Forventningene var også
skrudd ned noen hakk for ellers fabelaktige KoL sin
vanskelige oppfølger til megaselgersuksessen Only by the Night,
som vant HW’s topp 2008 til tross for å være
bandets svakeste skive, men helt klart full av noen kremlåter. Det er lenger
mellom kremen på denne skiva, selv med et cover som oser sol og sene
sommerkvelder. Likevel er ikke veien til superstjerner og stadionfyllere
rent ille for sørstatsgutta. For selv om de aldri vil overgå sine første tre
skiver, er det fortsatt moro å være med, spesielt når de virkelig viser hvor
de kommer fra i Kremsporet: 7. ’Back Down South’
10.
False Priest – Of
Montreal
Enda et band som har vært around en god stund, men nytt lytterskap for HW. Denne
skiva ble skaffet som oppvarming til høstens konsert i hovedstaden og det låt
jo overraskende friskt og freidig, men innimellom litt for sært og speisa. Kremspor:
8. ’Sex Karma’
ÅRETS NORSKE PLATE
-
Heavy Metal Fruit - Motorpsycho
Tidenes beste norske band skuffer
aldri. Selv om HW best liker de mer poppete trekkene til trønderne, låter
ikke 20 minutters sanger av kvalitet som Gullible’s
Travails så ille heller.
KONSERTER
Jammen mye fint på scenen også dette året. Men den største begivenheten kom
ikke på topp 10-lista, nemlig KISS i Valhall. Etter å ha vært fan i 23 år,
fikk HW endelig muligheten til å oppleve legende live.
Dessverre var det litt i seineste laget for kara var noe seig i steget, men
moro var det.
1. Wilco Sentrum
Scene, Oslo 24.
mai
Vinnerne av 00-tallets beste band i
HW awards, skuffet ikke denne kvelden heller. Det
gjorde imidlertid NSB som sørget for at jeg mistet de første fire låtene for
pokker, men resten av kvelden ble virkelig magisk. Magi var det også da Jeff
tok opp ei dame fra publikum på sparket som duettere
’You and I’, faktisk ganske vakkert. I tillegg til
allsang på ’Jesus etc’ Puh, hvilket band, endelig
med sin perfekte line-up. (Oj, glemte jeg å nevne
verdens beste gitarist, Nels Cline?).
2.
John Olav Nilsen & Gjengen Kick
Scene, Kristiansand 9.
april
Se
det – en fabelaktig konsertopplevelse i Kristiansand, utenom Quartfestivaler
og andre sommersysler. John Olav klarte faktisk å fylle Kick en hel vanlig
fredag, og faktisk klarte man å lage stemning også! Låtene fra den helfete
debuten vokser for hver måned og live kommer de
virkelig til sin rett. Helfett, rett og slett.
3.
Belle and Sebastian Kongescenen,
Slottsfjellfestivalen 15.
juli
Jomfruturen
til Slottsfjellfestivalen kunne gjerne vært lenger enn en dagstur, gitt. For
vestfoldingene hadde sydd sammen ett både spennende og bra program, også for
halvgamle familiefedre. B&S ble valgt foran Teenage
Fanclub og konserten ble selvfølgelig alt for kort,
men til gjengjeld ganske så bra. Trivelig som alltid.
4.
LCD Soundsystem Enga,
Øyafestivalen 12.
august
Dagstur
også til Øya i år, men mest for å se Pavement. Imidlertid var det ”oppvarminga” som virkelig ble beholdningen denne
torsdagen innimellom regnskylla. Jeg fikk aldri tak på debutplata til LCD,
men fy fanden som det funker live. Fullt band med
alskens rekvisitter og tidenes mest ukule frontfigur, James Murphy, funka
bare som fy. Knall steming, fet musikk.
5.
Mhoo Tall
Ships Races, Kristiansand 29.
Juli
TSR
ble vel den eneste “festivalen” i Kr.sand
i sommer, men de hadde jammen fått tak i et par spennede
artistnavn. Småjentene i Mhoo var blitt hypet tidligere på året på Bylarm og ifb
andre festivaljobber, og jaggu var de booka til TSR. Bra band, men helt
skivebom når det gjaldt publikum. Litt absurd å stå nesten mutters alene
foran en svær scene, men jentene gjorde jobben de. Nydelig akustisk køntrirock med vakker sang hadde passet enda bedre inne
på en mindre scene, men moro var det læll.
6.
Of
Montreal Rockefeller,
Oslo 13.
Oktober
Halvabsurd
konsertopplevelse dette som sendte tankene til Flaming Lips
samme sted sju år tidligere. Riktignok ikke fullt like bra låter, men fett
nok i massevis.
7.
Pavement Enga,
Øyafestivalen 12.
august
Jeg
var aldri superfan av Pavement på 90-tallet, men de har likevel sneket seg
inn ila de siste 10 åra. Moro konsert, men like
fullt litt for skranglete, ukonsentrert og surrete, rett og slett. Men gode
låter og tekster forsvant så absolutt ikke læll.
8.
a-ha Sør Arena, Kristiansand 11.
september
Forsvant
gjorde derimot a-ha (sannsynligvis) med heidundrande avsluttningsturne
med gigantrigg, lys og sceneshow som fy. Innom Kr.sand kom de også en regntung lørdag i september.
Veldig seig start på en glissen Sør Arena, men fra ’Stay on these
roads’ og utover ble det ganske artig. Og nesten
litt touchy da siste tonen av ’Take
on me’ fadet ut. Godt
jobba, gutter.
9.
Tenderleaves BrukBar, Trondheim 24.
november
Nytt
lokalt bekjentskap som jeg faktisk første gang fikk høre tilfeldigvis i
Trondheim på en bråkete Brukbar, men nydelig akustisk fremførelse av fine
låter gjorde inntrykk.
10.
Fool’s
Gold Vika,
Øyafestivalen 12.
august
Halvartig konsert der man virkelig fikk godfølelsen da herlige ’Surprise
Hotel’ strømmet ut over parken. Skikkelig sommerfeeling.
FILMER
Omfatter filmer HW har sett i
år og har gått på norske kinoer (eller utgitt på video/dvd) i år 2010. OBS!
Tallene foran tittelen er ikke plassering, men derimot antall poeng på IMDBs skala (1-10 med 10 som best).
9 Armadillo
8 The Social Network
Up in the air
Avatar
Harry Potter and the Deathly
Hallows – Part I
ELLERS
Annet verdt å nevne fra 2010
Årets dings – iPad
Det
tok litt tid for å finne plassen til denne dingsen som ble beskrevet som en
forvokst iPhone eller en minipc
uten tastatur. Og jeg var himla skeptisk i starten og kunne ikke forstå hva
jeg skulle bruke en slik til. Men så begynte jeg å komme litt på gli. Det må
da være mer enn bare hypen som selger millioner av
eksemplarer av dingsen. Så begynte jeg å tenke hva jeg egentlig bruker pc-en
til. Mye surfing, en del maillesing, en del jobbrelatert som å lage
undervisninger i PowerPoint, backup og se på bilder
pluss litt annet småtteri. Og pc-en er himla treig å starte, selv om den er
relativt ny. Klart mac er et alternativ, men et
kostbart et sådan. Dessuten hadde jeg lenge ønsket meg en mini-pc til enkel
surfing og litt jobb når man er på tur, på kurs for eksempel. Glad var jeg
for ikke å investere i en minipc. Det var på tur
til London jeg første gang fikk se og holde en iPad.
Fortsatt skeptisk, men den var jo ganske fin. Så jeg ble stadig gående
å tenke på om jeg virkelig trengte denne og så for meg hvordan den kunne
brukes. Genial for surfing, i hvert fall når webdesignere også gir opp flash.
Super for mailsjekking. To nyttige saker ihf. Men
så fikk jeg også høre om Pages, Numbers og Keynote
– en liten Officepakke for iPad
til en femtilapp hver. Hmm, kunne den også brukes
til å lage ppt’s? Interessant. Og da man fant ut av
tax-free for enda en besparing, var det til slutt ikke tvil. Tilbake til
Apple Store i Regent Street og vips en iPad for
plussminus 400 pund. Og snilt pund for tida også, gitt.
Det er et kjøp jeg aldri har angret
på. Som nevnt genial for surfing og mailing. Det
starter på ett sekund og på nett i samme stund. Til og med iPod Touchen tar
en 5-10 sekunder før den finner det trådløse nettverket. Og det går faktisk
ganske greit å lage PowerPoint-presentasjoner og enkle tekstdokumenter. I
tillegg lett tidsfordriv med enkle og geniale spill. Men hjemme er det
likevel noen som forguder iPaden ennå mer enn far, nemlig kidsa
på 2 og 4. De kan vri seg i gråt og fortvilelse når far er på kurs og iPaden er av gårde. Ungene har virkelig skjønt greia. Og
det er jo ekstrem kudos til Apple – grensesnittet er jo så enkelt at selv en
2-åring skjønner greia. For han finner spill og andre programmer, tegner, og
ser tegnefilmer på YouTube. Og storesøster er blitt
knallgod på
fuglespillet (Angry Birds) og tar
brett som mor og far ikke klarer innimellom. Det er veldig interessant å
observere. Og visst lærer de noe av det også.
Da får man seg til å tenke på
framtida. Touchscreener er i hvert fall kommet for
å bli. Men er den tradisjonelle pcen på retur? For
en generasjon som vokste opp med Vic20 og C64, blir man nesten skremt når man
ser seg tilbake 25 år en stakket stund. Musa kom for 20 år siden, mener jeg.
Joysticken er stort sett borte. Tastaturet er ganske likt, men den stasjonære
pcen begynner for alvor å forsvinne, i hvert fall
til hjemmebruk. Kanskje man ikke trenger mus og eksternt tastatur lenger
heller. Men jeg skal ikke spå, jeg skal bare prøve å henge med. Hvis ikke,
får jeg prøve å henge i dragsuget til kidsa, for de
ser ut til å få med seg det som skjer.
Festivallivet på Sørlandet
En litt seigliva føljetong, detta her. Men
orker ikke mer surmulig over Hove og Quart og alt
annet skvip. Man kan i stedet konstatere at det finnes mye bra festivaler i
landet og det er artistene/programmet som bestemmer hvor jeg skal prøve å dra
i sommer. Slottsfjell funker, Øya funker, kanskje til og med Hove funker om
Kings of Leon kommer. Men mest gledelig og
spennende er Toffens nye prosjekt med minifestivaler, blant annet på
Odderøya. Veldig fin idé – ikke la seg binde til faste festivaluker, men
flytte festivalen etter artistene. Ett stort navn med mange spennende omkring
høres veldig fint ut – spesielt for teltleie
familiefedre. Og samtidig sannsynligvis første spiker i Hove-kista. Vi gleder
oss i hvert fall.
RETRO - [hw for 20 år siden] -
1990
Hva hørte HW på for 20 år siden?
Jenta vs gutta - NKOTB vs Kiss
Som smålubben 12-åring var ikke livet bare lett, men musikkinteressen
var i hvert fall til stede, spesielt takket være en eldre bror. Det meste av
ny musikk fikk man fortsatt gjennom radio og da spesielt Ti i Skuddet (med
meg sjøl, Steinar Fjøl). Og på barneskolen merket man en skarp polarisering
etter hvert som jentene modnes og slang seg selvsagt over de heiteste gutta around, nemlig New Kids on the Block. Yuck, var
selvfølgelig de ennå ikke helt modne guttas kommentar og forsøke å digge sin
motvekt mot dette klisset. Det endte en periode på merkelig vis på Kiss. Jeg
tror det var mye min skyld, selv om jeg ikke akkurat var noen trendsetter i
klassen. Men musikkk kunne jeg og jeg var grådig
fan av Kiss, selv om de på denne tida hadde for lengst kasta maskene, var
omkring førti og skrev sanger blant annet sammen med Michael Bolton(!). Men
greit nok – det var ikke altfor mye annen bra musikk rundt der.
MC vs CD
Og det gikk for fortsatt i kassetter, selv om jeg tror det var dette
året min bror kjøpte sin første CD-spiller. Derfor ble det litt smuglytting
av Pink Floyd og DumDumBoys, og himla fascinert av
man kunne skippe til hvilken sang man ville. Ellers
var jeg fast abonnent av TOPP og fikk alltid interessante oppdateringer der.
En farsott på den tiden var en sånn head-to-head sammenlikning – hvem er
best: MC Hammer vs Vanilla Ice
med sammenlikning av kjekkhet, musikk, dansemoves,
klær og alt annet relevant. Og i fighten mellom MC og CD, ble det snart
knock-outseier til CD’en
for til jul fikk jeg min første CD-spiller – en Fisher 5cd-veksler (som
funker fortsatt i 2010). Den siste kassetten jeg kjøpte ble dermed en eller
annen KISS-klassiker tenker jeg, muligens Dynasty, for fra 1991 ble det CD’er for
alle penga.
Musikken fra 1990 i dag
Når jeg kikker gjennom iPoden i 2010 finner
jeg kun fire skiver fra 1990! Noe labert plateår altså. Flest stjerner får
The Good Son av Nick Cave & The Bad Seeds, mens
Morrissey sin Bona Drag følger tett bak. Ingen av disse herlige fyrene kjente
jeg til i det hele tatt i 1990, mens de øvrige banda (Pixies og deLillos) hadde jeg i hvert fall hørt om takket være min
bror, men både Bossanova og Svett smil er anskaffet langt senere og ingen av
dem er særlig bra heller. Nei, det skjedde virkelig ting først i 1991-92.
Velkommen Kurt!
RETRO - [hw for 10 år siden] – 2000 revisited
Hvordan ser det beste fra år 2000 sånn 10 år senere? Originallista finnes her. Originalplassering i parantes.
Håkan kom jo egentlig i 2000 (og ikke 2001) så debutskiva har sneket seg
velfortjent inn på lista. Tom McRae kom også sterkt inn, sammen med Mr Cash. Belle falt litt utover tiåret, Motorpsycho enda
mer. Ellers er det jo mange som har holdt seg veldig bra.
1.
Känn ingen sorg for mig Göteborg –
Håkan Hellström (2
[2001])
2. Daisies of the Galaxy – Eels (3)
3.
Tom McRae – Tom McRae (-)
4.
We are –
The Ark (10)
5.
Parachutes – Coldplay (5)
6.
Howdy – Teenage
Fanclub (2)
7. Stories from the city, stories from the sea - PJ
Harvey (-)
8. American III Solitary Man – Johnny Cash (-)
9. Sound of Water – Saint Etienne (7)
10. Fold your hands child, you walk like a peasant –
Belle and Sebastian (1)
11. Nixon
- Lambchop (9)
12. 13 tales from Urban Bohemia – The Dandy Warhols (6)
plater | konserter | filmer | ellers | retro
|
