hjem

hw

digg

te

gjestebok

lenker

2013

 

digg

 

2015

2014

2013

2012

 

2011

2010

2009

2008

2007

2006

2005

2004

2003

2002

2001

2000

digg fra det 21. århundre

digg fra det 20. århundre

musikk | konserter | filmer | tv-serier | ellers | retro

MUSIKK                                                                                                                                          
2013 ble et fint år for å høre på musikk takket være nye hodetelefoner, passe pendling til jobb og Wimp. 50 minutter på buss er perfekt for å sjekke ut nye plater, og selv om halve tida ble sovet bort, fikk en uansett hørt gjennom masse flott musikk som ellers ville ha gått en hus forbi. Og med nye headphones med støyreduksjon, ble pendlingen nærmest en fryd. Og igjen takk til Wimp for dens eksistens. Jeg endte likevel med å kjøpe hele to cd-er i år læll og de finnes på første og tredje plass på årets toppliste. Og fy til hvemever som har skylden for at Bill Callahan ikke kan strømmes. Bu! Men whatever – et flott musikkår har det vært.

1.   A man in a suit and a naked woman stand in a large empty room.Push the Sky Away – Nick Cave and the Bad Seeds
Nick Cave har blitt 56 år, Bad Seeds har eksistert i 30 av dem og fortsatt finnes evner både til å overraske og imponere. Tidligere album har spent bredt sjangermessig fra myke pianoballader til hardtslående og energisk rock, tatt enda videre med Grinderman. For undertegnede står fortsatt The Boatman’s Call fra 1997 som Caves absolutte mesterverk der det meste er strippet ned til Caves stemme og piano, ispedd noe strykere og perkusjon. På årets skive, er det meste av fuzz og skurr pakket ned med Grindermans foreløpige dvale, men noen røffe hooks er tatt med i produksjonen der det utvilsomt er Caves høyre hånd Warren Ellis som spiller mer enn førstefiolin. En naturlig utvikling etter at Mick Harvey takket for seg etter forrige skive og må se første Bad Seeds skive fra utsida, 40 år etter første møte med Cave. Men dette bidrar også til at Bad Seeds får utvikle seg enda mer uforutsigbart og spennende, men hele tiden er Caves fabelaktige tekster og stemme til stede og uten at de havner i bakgrunnen. Resultatet blir en fantastisk samling musikk fra en mann som innimellom romaner, filmmanus, filmmusikk og mer, viser hva han kan aller best.

2.   Modern Vampires of the City – Vampire Weekend
Det finnes fortsatt utallige rockeband i verden i 2013, men de virkelig gode er det stadig færre av. Derfor er det betryggende å se at det finnes noen band som klarer å lage tre gode skiver på rad, sågar toppe tidligere imponerende utgivelser med nummer tre. VWs første plater har dog ikke kommet inn på HWs topp 10, men har vært veldig nær. I år står de imidlertid bak et helstøpt album med årets flotteste låt der inne – Step. Dette er lett avansert rock med fiffige arrangementer bak noen herlige melodier og så lenge gutta klarer å holde særheten godt kontrollert, blir dette det beste innen rock i 2013.

3.   Trouble will find me – The National
Ah, flere band som ikke klarer å skuffe da de først kom opp på nivået de satte med Alligator i 2005. Men mulig jeg er litt kravstor når jeg etter hver lytting er ørlite skuffet at de ikke er fullt like bra som på High Violet som fortsatt rager som den aller beste skiva så langt dette tiåret. Men like fullt dette noe av det beste av musikk som lages for tida, der Dessner-tvillingene lager de feteste låtene ut fra de enkleste akkordskjemaer sammen med en rytmeseksjon med Devendorf-brødrene som fortsatt ikke høres ut som noe annet. På toppen ligger Matt Berningers stemme og tekster som låter like mørkt og vakkert som alltid. Eneste nedtur var at jeg aldri fikk tatt turen til Trondheim og deres eneste Norgeskonsert dette året. Men det kommer vel flere sjanser.

4.   Det kommer aldri va over för mig – Håkan Hellström
Sjelden å ha Håkan utenfor pallen, men det betyr slett ikke at årets utgave er noe tilbake for hans gamle meritter – bare hardere konkurranse enn tidligere. For Håkan har også blitt en særs solid plateartist – det var faktisk på scenen han skuffet (men bare litt) i år. Her er alt som det pleier, men likevel blir man ikke lei. Man føler man har hørt melodilinjen i Valborg før, men uansett er det forferdelig vakkert – ’om du vil ha en idiot, legg din hand i min’. Håkan er fortsatt en forlorare etter 12 år.-)

5.   Lily & Madeleine – Lily & Madeleine
Det bør vel finnes tusen dusinvis av band som dette – to vakre kvinnestemmer, gjerne søstre, i nydelig harmoni over enkel, akustisk gitar-basert musikk. Faktisk er First Aid Kit blitt referansen på denne sjangeren (og det absolutt vel fortjent). Lily og Madeleine er to unge søstre fra Indiana og resulatet er rett og slett både nydelig og vakkert.

6.   AM – Arctic Monkeys
Etter et par albums unødvendig flørting med Josh Homme, er QOTSA-frontmannen kun med som backing vokalist på et par spor. Resultatet av årets plate er i hvert fall fett som fy og gutta holder en imponerende kvalitet på sine utgivelser, noe som vitner om at disse gutta ikke er noen døgnfluer som man kunne frykte. Årets feteste gitarriff finnes både på spor 1 og 2 og resten av skiva er ikke mye dårligere.

7.   The Bones of what you believe – CHVRCHES
Mye fint fra Skottland har det kommet de siste dekadene, men at synthpopen blomstrer også  i Glasgow var jeg ikke helt klar over. Britene har dog mye fint innen denne sjangeren, og Chvrches må vel nesten være et skotsk svar på Saint Etienne for her finnes to synth-dudes bak en kvinnelig vokal som lager ytterst fengende musikk. Og det er ikke ille.

8.   Ghost on Ghost – Iron & Wine
Sam Beam holder også god kvalitet på det han leverer. Ghost on ghost er lett poppet, smooth og veldig behagelig musikk for sarte ører. Sånt kan man li’.

9.   The Ghost of the Mountain – Tired Pony
R.E.M. er utvilsomt historie, men Mike, Peter og Michael lever videre, om enn veldig anonymt. M&M har man hørt intet fra, og det er vel heller ikke så mange som har fått med seg Tired Pony og at det er selveste Peter Buck som trakterer strengene her. Med er også bl.a. Richard Colburn fra Belle & Sebastian, Scott Mc Caughey og Jacknife Lee, men i front står og synger Gary Lightbody (fra Snow Patrol). Kanskje det blir for traust og uspennende for kritikerne, men for meg låter det veldig fint og det i et farvann et godt stykke fra R.E.M.

10.               Mark Kozelek & Desertshore – Mark Kozelek and Desertshore
Hadde vel ikke trodd at en skive som inneholdt tekstlinja: ’I hate Nels Cline’ skulle komme på en HW topp 10 liste, men Mark Kozelek får slippe unna når resten av tekstene er god underholdning. Takk til Uncut for ett av mange gode tips i år.

BESTE NORSKE

         Heim for å døy – Stein Torleif Bjella
            Bjella er i en klasse for seg når det gjelder vonde viser. Her tar han også musikken et lite steg videre, selv om Kjartan Kristiansens seige DumDum-rock ikke kler Bjella som på ’Mayhem Heime’. Men alene med kassegitar og litt skjev og enkel bandstøtte, kommer tekstene virkelige skinnende fram og da er Bjella på plass som en av fedrelandets ypperste artister.

BESTE LIVESKIVE

         Live from KCRW  - Nick Cave and the Bad Seeds
        
Trippelseier for mister Cave dette året – dels takket være denne fabelaktige liveskiva, spilt inn for radiostasjonen KCRW i LA, USA april 2013. Dette er Cave på sitt aller beste og vakreste – nedstrippet der stemme og tekst virkelig kommer fram. I tillegg spiller Warren Ellis igjen fiolin på et par spor som bare blir helt magisk der Cave henter fram to spor fra ypperlige Boatman’s Call. Det er nesten så en har lyst til å skaffe seg en platespiller for å få hørt versjonene av Into my arms og God is in the house som kun finnes på LP-utgaven. Stranger than kindness har aldri vært vakrere, og Mercy Seat låter vel så bra i en dempet versjon. 2013 belongs til Nick Cave.

KREMLÅTER
         Hør lista i Wimp - HWs kremlåter fra 2013

KONSERTER                                                                                    
Våren er en spennende tid – da begynner programmet til sommerens festivaler for alvor å sette seg. For minst én festival må man innvilge seg i løpet av en sommer. Eller i det minste – én festivaldag. Men hva skal man velge? Øya har ofte det mest spennende programmet, men når man ikke kan sette av hele uka, må man se på enkeltdagene og i år (igjen) var det ingen fullklaff. Som alltid mye spennende, men som de siste årene – spredd utover hele uken. I tillegg mangler den ENE som man MÅ se. Den kom i stedet til Norwegian Wood så da ble det jomfruturen til Frognerbadet og det angrer man ikke på! Jomfrutur også til hjemtraktene og Stavernfestivalen som funka bra også. Og så kommer det noen godbiter til på tampen, som å få se Billy Corgan på en scene igjen. Og Kristiansand skjemmet seg ikke helt ut heller. 

1.   Nick Cave and the Bad Seeds             Norwegian Wood                              14. juni
Med årets plate og liveskive, ligger vel alt til rette for at Cave live også blir et høydepunkt. For utenom en litt slakk opptreden i Oslo Spektrum i 2008, skuffer aldri Nick Cave live. Rammen var perfekt – tidlig festivalsesong, sol, pils og godt selskap. Og på scenen stod Nick Cave og ga føkkings alt. På siden står den perfekte sidekick Warren Ellis med sitt ville, grå skjegg og styrer Bad Seeds perfekt, et Bad Seeds som nå er nærmest identisk med Grinderman. Med en nær perfekt setliste, blir det en nær perfekt konsert der Caves energi og tilstedeværelse gjør kvelden nær magisk.

2.   Gogol Bordello                                          Ravnefest, Ravnedalen, Kr.sand                 29. juni
Ah, endelig sjanse til å se villmannen Eugene Hutz og hans dels elleville Gogol Bordello igjen – og det igjen i Kristiansand! Imponerende at Imperiet våget seg på en slik booking i Ravnedalen denne halvgrå lørdagskvelden, og sørlendingene fant som ventet ikke helt sin besøkelsestid. Kaizers dagen i forveien hadde dog trukket full park og laget ølkø av dimensjoner. Selv om det vanvittige overraskelsesmomentet fra 2006 ikke kunne gjenoppleves, var det derimot artig å kunne synge med på et par av låtene for konserten ble så knall som forventet i disse omgivelsene. Full fest i fyr og flamme.

3.   Smashing Pumpkins                                  Sentrum Scene, Oslo                                  30. juli
Så fikk man sjansen igjen – Smashing Pumpkins på scenen igjen. 13 år siden bandets farewell-tour, har Billy Corgan samlet troppene på ny. Så klart litt skeptisk når bandet egentlig er Billy Corgan med venner da Jimmy Chamberlain på nytt har hoppet av etter gjenforeningen i 2007. Men sisteskiva Oceania er ikke verst og 90-tallsmaterialet er legendarisk så dette kunne bli bra. Og det ble det  - utvilsomt. Og fantastisk å kunne oppleve dette på Sentrum Scene. Utrolig. Billy er det samme, men tok litt tid til å prate med folket, men musikken taler ellers for seg der nye låter nesten ikke skjemmet seg ut sammen med klassikerne. Og perfekt å åpne med Tonight etterfulgt av et sett med tyngden fra Siamese Dream. Ingen 1979 eller Stumbleine, men en nær perfekt avslutning med Porcelina… Overraskende fett fra Billy og hans flinke venner.

4.   Håkan Hellström                                       Klippen, Stavernfestivalen                         13. juli
Håkan klarer heller ikke å skuffe live, selv om det ikke var helt fullklaff i Stavern denne lørdagen. Rammen var fin, sceneteppet utsøkt, men publikum ikke helt fokusert og litt slakk setliste gjorde kvelden bare bra, ikke fantastisk som det kunne blitt da man så hvilke låter han tok med i Spektrumkonserten senere på høsten. Men på det beste fantastisk, som under crowdpleasers som ”Göteborg” og ’Kom igjen Lena’. Men aller vakrest, som på skiva, ’Valborg’.

5.   Kaizers Orchestra                                      Konsertsalen, Kilden, Kr.sand                    11. april
Visstnok avslutningsturne, men har en følelse av at Kaizers bare vil ta en liten hvil. Selv med crappa seter i Kilden, ble det veldig artig aften med et av landets ypperste liveband. Selv om ingrediensene er nokså de samme som på debutturneen for over 10 år siden, kan ingen ta fra dem deres flotte låter som har kommet jevnt gjennom hele karrieren. Og JanOve er fortsatt en ypperlig kar i front.

6.   Motorpsycho                                             Pir 6, Kristiansand                                     19. sep
Oj, tidenes beste Norske band – endelig i Kristiansand! Om enn litt crappy lokale som ikke tar hensyn til de siste 50 som har billett og kommet seg inn på piren. Fikk nå hørt det meste da, selv om jeg fjerne øreproppene halvveis – uvanlig på en Motorpsychokonsert. Som ofte en blanding av de lange, halvimproviserte låtene, kombinert med de fantastiske, slik som Starmelt/Lovelight, STG og jammen med Nerve Tattoo. Totalt sett ganske bra, altså.

7.   Timbuktu & Damn!                                    Ravnefest, Ravnedalen, Kr.sand                 29. juni
Fin oppvarming til Gogol Bordello dette – svensken som alltid leverer full av energi, selv om de beste låtene ligger noen år tilbake.

8.   John Olav Nilsen & Gjengen                       Kick scene, Kristiansand                            25. januar
Fast vinter/vårtradisjon dette, med JON på Kick. Kvaliteten har dabbet litt av etter hvert som de siste skivene har stadig vært litt svakere enn den forrige. Gjengen er fortsatt like middelmådige musikere med begrenset repertoar og Jon Olav selv får mer tattoos og mindre tilstedeværelse. Greit med en liten pause nå, ja.

9.   Band of Horses                                          Norwegian Wood                                       14. Juni
Etter to gode, kom det to middelmådige. Skiver altså. Det gjorde sitt til at konserten med BofH også bare ble halvgod, men tidvis ganske trivelig i badet.

10.               Briskeby                                           Klippen, Stavernfestivalen                         13. Juli
Sommerens surprise og påminnelse: Briskeby hadde jo en del gode låter. Med denne reunionen på hjemmebane – one night only – fikk Lise og gutta vist at de faktisk hadde en del hits på begynnelsen av millenniet. Og i kveld låt det også ganske bra – Lise sang rent og tydelig, Dr Bulle holdt seg mer i bakgrunnen enn tidligere, og stemningen var veldig god. Men noe ny skive trenger vi vel ikke, men absolutt et hyggelig gjenhør.

FILMER                                                                                               
Omfatter filmer HW har sett i år og har gått på norske kinoer (eller utgitt på video/dvd) i år 2013. OBS! Tallene foran tittelen er ikke plassering, men derimot antall poeng på IMDBs skala (1-10 med 10 som best). Faktisk litt flere filmer enn i fjor i hvert fall. Og en blir ganske selektiv på hva en ser for det meste kommer på lista her.

9       Django Unchained
         Gravity

8       Star Trek into Darkness
         Beasts of the Southern Wild
         The Hobbit – The Desolation of Smaug

TV-SERIER
Lite nytt, men masse godt på tv-fronten også

1.   Game of Thrones              Sesong 2
Herlig med serier som starter knallbra og bare blir bedre og bedre! Vurderte en stund å investere i HBO for å få sesong 3 på våren, men fant ut at man måtte ha noe å glede seg til i januar også.

2.   Homeland                               Sesong 3
Som mange anmeldere var jeg noe skeptisk etter de første tre episodene, men vendepunktet kom i episode 4. Derfra og utover ble det sofakantspenning på høygir. Igjen genialt å ta opp hele serien og vente for å slippe å vente en uke på neste episode.

 

ELLERS                                                                                                               
Annet verdt å nevne fra 2013

Kongene abdiserer
Når man tar et blikk på retrolista, ser man at det faktisk er ti år siden fabelaktige Kings of Leon dukket opp med sin fantastiske debutskive Youth and young Manhodd. Og etter ti år er tiden kommet da kongene må abdisere. For 2013 leverer gutta ei skive som fortsetter nedturen som startet halvveis i Only by the Night og fortsatte med Come around Sundown. Det var naturligvis mye skepsis til bandet nå. Etter rykter om alkoholproblemer og rehab for vokalist Caleb, interne uenigheter og avbrutte turneer, var det vanskelig å tro at bandet hadde noe mer å gi. Litt av det samme skjedde vel også i 2006/7, men da slo gutta sterkt tilbake med den ytterst fabelaktige Because of the Times. Det skulle vise seg at de var på toppen da jeg så dem live siste gangen – på Roskilde i 2008. Og jeg er glad for at det ble siste liveminnet av gutta. I 2013 var de altså headlinere på Hovefestivalen, men 4-5 år for seint. Uten noe nytt materiale (selv om skiva var underveis) og med nevnte problemer, ligger det ikke til rette for noen fantastisk suksess. Og ifølge rapportene og setlista var det en god avgjørelse å stå over den kvelden på Tromøya og spare tusenlappen til andre musikkopplevelser. For med et repertoar tynget av de seigeste låtene fra de siste skivene, kan en KoL-konsert bli dørgende kjedelig.
   Og da skiva Mechanical Bull kom seinere på høsten, var spådommene innfridd – kongene hadde abdisert. For makan til nedtur, uten at man hadde så mye forventininger heller. Eller, de steg litt da det tikket en og annen god anmeldelse. Snart ble det dog uforståelig hvordan et såpass fornuftig magasin som Uncut kunne gi skiva 9/10 og ende på et snitt på 70 på Metacritic.
For skiva kan godt beskrives med Bart Simpsons ord: ’I thought it would be physically impossible, but this both sucks and blows’. Det starter jo før man hører musikken for hva i pokker: Mechanical bull? Hva skal det bety ? Det er jo helt uten mening, uten dypere verdi og fullstendig uelegante ord. Nuvel, det starter ikke helt ikke med Supersoaker – helt ålreit med velkjent groove og mye gitar, og Calebs stemme er omtrent som før. Men derfra går det helt skeis. Gutta glir rett inn i sitt forferdelig seige groove som skjemmer siste del av Only by the Night-skiva. Aller verst er det i Temple med sitt helt forferdelige refreng. Eneste jeg er glad for, er at jeg ikke har brukt penger på dette her.
   Trist er det, men Kings of Leon er ikke alene om å falle fra tidligere høyder. Kanskje på tide å si stopp, det er nok nå og ikke smudge til sitt ellers gode rykte. Noen ganger kan det være bedre å ’burn out than to fade away’. 

RETRO - [hw for 10 år siden] – 2003 revisited                                                                        
Hvordan ser det beste fra år 2003 sånn 10 år senere? Originallista finnes her og opprinnelig plassering i parentes. En del interessante poenger nå 10 år senere: Kings of Leons fall er nevnt ovenfor. The Strokes gav ut sin siste gode plate for 10 år siden – i 2013 er de elendige. Billy Corgans nye og kjapt historiske band laget en god skive i 2003, i 2013 er Smashing Pumpkins på beina igjen. 2003 gav også Nick Cave ut sin svakeste skive noensinne, i 2013 er han tilbake på topp. Ellers var det nye fint som kom i 2003, gitt.

1.    Youth and young Manhood – Kings of Leon (3)

2.    Dear Catastrophe Waitress – Belle and Sebastian (2)

3.    Elephant – The White Stripes (1)

4.    Just Like Blood – Tom McRae (7)

5.    Chutes too Narrow  - The Shins (ny)

6.    O – Damien Rice (9)

7.    Smell of our own – The Hidden Cameras (ny)

8.    Room on fire – The Strokes (5)

9.    Mary Star of the Sea – Zwan (4)

10.  So much for the City – The Thrills (6)

11.  Hail to the Thief – Radiohead (11)

12.  From Every Sphere – Ed Harcourt (ny)

13.  Love is Hell part I – Ryan Adams (ny)

14.  Shootenanny – Eels (ny)

plater | konserter | filmer |tv-serier | ellers | retro