|
musikk | konserter | filmer | tv-serier | ellers | retro
MUSIKK
2013 ble et fint år for å høre på musikk takket være nye hodetelefoner,
passe pendling til jobb og Wimp. 50 minutter på
buss er perfekt for å sjekke ut nye plater, og selv om halve tida ble sovet
bort, fikk en uansett hørt gjennom masse flott musikk som ellers ville ha
gått en hus forbi. Og med nye headphones
med støyreduksjon, ble pendlingen nærmest en fryd. Og igjen takk til Wimp for dens eksistens. Jeg endte likevel med å kjøpe
hele to cd-er i år læll og de finnes på første og
tredje plass på årets toppliste. Og fy til hvemever
som har skylden for at Bill Callahan ikke kan
strømmes. Bu! Men whatever – et flott musikkår har
det vært.
1.  Push the Sky Away – Nick Cave and the Bad Seeds
Nick
Cave har blitt 56 år, Bad Seeds har eksistert i 30
av dem og fortsatt finnes evner både til å overraske og imponere. Tidligere
album har spent bredt sjangermessig fra myke pianoballader til hardtslående og
energisk rock, tatt enda videre med Grinderman. For
undertegnede står fortsatt The Boatman’s Call fra 1997 som Caves absolutte
mesterverk der det meste er strippet ned til Caves stemme og piano, ispedd noe strykere og perkusjon. På årets skive, er det meste av
fuzz og skurr pakket ned med Grindermans
foreløpige dvale, men noen røffe hooks er tatt med i produksjonen der det
utvilsomt er Caves høyre hånd Warren Ellis som spiller mer enn førstefiolin.
En naturlig utvikling etter at Mick Harvey takket for seg etter forrige skive
og må se første Bad Seeds skive fra utsida, 40 år
etter første møte med Cave. Men dette bidrar også til at Bad Seeds får utvikle seg enda mer uforutsigbart og
spennende, men hele tiden er Caves fabelaktige tekster og stemme til stede og
uten at de havner i bakgrunnen. Resultatet blir en fantastisk samling musikk
fra en mann som innimellom romaner, filmmanus, filmmusikk og mer, viser hva
han kan aller best.
2.
Modern Vampires of
the City – Vampire Weekend
Det
finnes fortsatt utallige rockeband i verden i 2013, men de virkelig gode er
det stadig færre av. Derfor er det betryggende å se at det finnes noen band
som klarer å lage tre gode skiver på rad, sågar toppe tidligere imponerende
utgivelser med nummer tre. VWs første plater har dog ikke kommet inn på HWs topp 10, men har vært veldig nær. I år står de
imidlertid bak et helstøpt album med årets flotteste låt der inne – Step. Dette er lett avansert rock med fiffige
arrangementer bak noen herlige melodier og så lenge gutta klarer å holde særheten
godt kontrollert, blir dette det beste innen rock i 2013.
3.
Trouble will find me
– The National
Ah,
flere band som ikke klarer å skuffe da de først kom opp på nivået de satte
med Alligator i 2005. Men mulig jeg er litt kravstor når jeg etter
hver lytting er ørlite skuffet at de ikke er fullt like bra som på High Violet som fortsatt rager som den aller beste skiva
så langt dette tiåret. Men like fullt dette noe av det beste av musikk som
lages for tida, der Dessner-tvillingene lager de
feteste låtene ut fra de enkleste akkordskjemaer sammen med en rytmeseksjon
med Devendorf-brødrene som fortsatt ikke høres ut
som noe annet. På toppen ligger Matt Berningers
stemme og tekster som låter like mørkt og vakkert som alltid. Eneste nedtur
var at jeg aldri fikk tatt turen til Trondheim og deres eneste Norgeskonsert
dette året. Men det kommer vel flere sjanser.
4.
Det kommer
aldri va over för mig – Håkan Hellström
Sjelden
å ha Håkan utenfor pallen, men det betyr slett ikke at årets utgave er noe
tilbake for hans gamle meritter – bare hardere konkurranse enn tidligere. For
Håkan har også blitt en særs solid plateartist – det var faktisk på scenen
han skuffet (men bare litt) i år. Her er alt som det pleier, men likevel blir
man ikke lei. Man føler man har hørt melodilinjen i Valborg før, men uansett
er det forferdelig vakkert – ’om du vil ha en idiot, legg din hand i min’.
Håkan er fortsatt en forlorare etter 12 år.-)
5.
Lily & Madeleine – Lily
& Madeleine
Det
bør vel finnes tusen dusinvis av band som dette – to vakre kvinnestemmer,
gjerne søstre, i nydelig harmoni over enkel, akustisk gitar-basert musikk.
Faktisk er First Aid Kit blitt referansen på denne sjangeren (og det absolutt
vel fortjent). Lily og Madeleine er to unge søstre
fra Indiana og resulatet er rett og slett både
nydelig og vakkert.
6.
AM – Arctic Monkeys
Etter
et par albums unødvendig flørting med Josh Homme, er QOTSA-frontmannen kun med som backing vokalist på et par spor. Resultatet av årets
plate er i hvert fall fett som fy og gutta holder en imponerende kvalitet på
sine utgivelser, noe som vitner om at disse gutta ikke er noen døgnfluer som
man kunne frykte. Årets feteste gitarriff finnes både på spor 1 og 2 og
resten av skiva er ikke mye dårligere.
7.
The Bones of what you
believe – CHVRCHES
Mye
fint fra Skottland har det kommet de siste dekadene, men at synthpopen blomstrer også i Glasgow var jeg ikke helt klar
over. Britene har dog mye fint innen denne sjangeren, og Chvrches
må vel nesten være et skotsk svar på Saint Etienne for her finnes to synth-dudes bak en kvinnelig vokal som lager ytterst fengende
musikk. Og det er ikke ille.
8.
Ghost on Ghost
– Iron & Wine
Sam
Beam holder også god kvalitet på det han leverer. Ghost
on ghost er lett poppet, smooth og veldig behagelig musikk for sarte ører. Sånt
kan man li’.
9.
The Ghost of the
Mountain – Tired Pony
R.E.M.
er utvilsomt historie, men Mike, Peter og Michael lever videre, om enn veldig
anonymt. M&M har man hørt intet fra, og det er vel heller ikke så mange
som har fått med seg Tired Pony
og at det er selveste Peter Buck som trakterer strengene her. Med er også
bl.a. Richard Colburn fra Belle & Sebastian,
Scott Mc Caughey og Jacknife Lee, men i front står og synger Gary Lightbody (fra Snow Patrol). Kanskje det blir for traust og uspennende for
kritikerne, men for meg låter det veldig fint og det i et farvann et godt
stykke fra R.E.M.
10.
Mark Kozelek & Desertshore – Mark Kozelek
and Desertshore
Hadde
vel ikke trodd at en skive som inneholdt tekstlinja: ’I hate Nels Cline’ skulle komme på
en HW topp 10 liste, men Mark Kozelek får slippe
unna når resten av tekstene er god underholdning. Takk til Uncut for ett av mange gode tips i år.
BESTE NORSKE
Heim
for å døy – Stein Torleif Bjella
Bjella
er i en klasse for seg når det gjelder vonde viser. Her tar han også musikken
et lite steg videre, selv om Kjartan Kristiansens seige DumDum-rock
ikke kler Bjella som på ’Mayhem Heime’. Men alene med kassegitar og litt
skjev og enkel bandstøtte, kommer tekstene virkelige skinnende fram og da er
Bjella på plass som en av fedrelandets ypperste artister.
BESTE
LIVESKIVE
Live from KCRW - Nick Cave and the
Bad Seeds
Trippelseier for mister Cave dette
året – dels takket være denne fabelaktige liveskiva, spilt inn for
radiostasjonen KCRW i LA, USA april 2013. Dette er Cave på sitt aller beste
og vakreste – nedstrippet der stemme og tekst virkelig kommer fram. I tillegg
spiller Warren Ellis igjen fiolin på et par spor som bare blir helt magisk
der Cave henter fram to spor fra ypperlige Boatman’s
Call. Det er nesten så en har lyst til å skaffe seg en platespiller for å
få hørt versjonene av Into my arms og
God is in the house som kun finnes på LP-utgaven.
Stranger than kindness
har aldri vært vakrere, og Mercy Seat låter vel så bra i en dempet versjon. 2013 belongs til Nick Cave.
KREMLÅTER
Hør lista i Wimp - HWs kremlåter fra 2013
KONSERTER
Våren er en spennende tid – da begynner programmet til sommerens festivaler
for alvor å sette seg. For minst én festival må man innvilge seg i løpet av
en sommer. Eller i det minste – én festivaldag. Men hva skal man velge? Øya
har ofte det mest spennende programmet, men når man ikke kan sette av hele
uka, må man se på enkeltdagene og i år (igjen) var det ingen fullklaff. Som
alltid mye spennende, men som de siste årene – spredd utover hele uken. I
tillegg mangler den ENE som man MÅ se. Den kom i stedet til Norwegian Wood så
da ble det jomfruturen til Frognerbadet og det
angrer man ikke på! Jomfrutur også til hjemtraktene og Stavernfestivalen som
funka bra også. Og så kommer det noen godbiter til på tampen, som å få se
Billy Corgan på en scene igjen. Og Kristiansand skjemmet seg ikke helt ut
heller.
1.
Nick Cave and the
Bad Seeds Norwegian
Wood 14. juni
Med
årets plate og liveskive, ligger vel alt til rette for at Cave live også blir
et høydepunkt. For utenom en litt slakk opptreden i Oslo Spektrum i 2008,
skuffer aldri Nick Cave live. Rammen var perfekt – tidlig festivalsesong,
sol, pils og godt selskap. Og på scenen stod Nick Cave og ga føkkings alt. På siden står den perfekte sidekick Warren
Ellis med sitt ville, grå skjegg og styrer Bad Seeds
perfekt, et Bad Seeds som nå er nærmest identisk
med Grinderman. Med en nær perfekt setliste, blir det en nær perfekt konsert der Caves
energi og tilstedeværelse gjør kvelden nær magisk.
2.
Gogol Bordello Ravnefest, Ravnedalen, Kr.sand 29. juni
Ah,
endelig sjanse til å se villmannen Eugene Hutz og
hans dels elleville Gogol Bordello igjen – og det
igjen i Kristiansand! Imponerende at Imperiet våget seg på en slik booking i
Ravnedalen denne halvgrå lørdagskvelden, og
sørlendingene fant som ventet ikke helt sin besøkelsestid. Kaizers dagen i
forveien hadde dog trukket full park og laget ølkø
av dimensjoner. Selv om det vanvittige overraskelsesmomentet fra 2006 ikke
kunne gjenoppleves, var det derimot artig å kunne synge med på et par av
låtene for konserten ble så knall som forventet i disse omgivelsene. Full
fest i fyr og flamme.
3.
Smashing Pumpkins Sentrum
Scene, Oslo 30. juli
Så
fikk man sjansen igjen – Smashing Pumpkins på scenen igjen. 13 år siden bandets farewell-tour, har Billy Corgan samlet troppene på ny. Så
klart litt skeptisk når bandet egentlig er Billy Corgan med venner da Jimmy Chamberlain på nytt har hoppet av etter gjenforeningen i
2007. Men sisteskiva Oceania er ikke verst og 90-tallsmaterialet er
legendarisk så dette kunne bli bra. Og det ble det - utvilsomt. Og fantastisk å kunne
oppleve dette på Sentrum Scene. Utrolig. Billy er det samme, men tok litt tid
til å prate med folket, men musikken taler ellers for seg der nye låter
nesten ikke skjemmet seg ut sammen med klassikerne. Og perfekt å åpne med Tonight etterfulgt av et sett med tyngden fra Siamese Dream. Ingen 1979 eller
Stumbleine, men en nær perfekt avslutning med Porcelina…
Overraskende fett fra Billy og hans flinke venner.
4.
Håkan Hellström Klippen,
Stavernfestivalen 13. juli
Håkan
klarer heller ikke å skuffe live, selv om det ikke var helt fullklaff i
Stavern denne lørdagen. Rammen var fin, sceneteppet utsøkt, men publikum ikke
helt fokusert og litt slakk setliste gjorde kvelden
bare bra, ikke fantastisk som det kunne blitt da man så hvilke låter han tok
med i Spektrumkonserten senere på høsten. Men på det beste fantastisk, som
under crowdpleasers som ”Göteborg”
og ’Kom igjen Lena’. Men aller vakrest, som på skiva, ’Valborg’.
5.
Kaizers Orchestra Konsertsalen, Kilden, Kr.sand 11. april
Visstnok
avslutningsturne, men har en følelse av at Kaizers bare vil ta en liten hvil.
Selv med crappa seter i Kilden, ble det veldig
artig aften med et av landets ypperste liveband. Selv om ingrediensene er
nokså de samme som på debutturneen for over 10 år siden, kan ingen ta fra dem
deres flotte låter som har kommet jevnt gjennom hele karrieren. Og JanOve er fortsatt en ypperlig kar i front.
6.
Motorpsycho Pir
6, Kristiansand 19.
sep
Oj, tidenes beste Norske band – endelig i Kristiansand! Om enn litt crappy lokale som ikke tar hensyn til de siste 50 som har
billett og kommet seg inn på piren. Fikk nå hørt det meste da, selv om jeg
fjerne øreproppene halvveis – uvanlig på en Motorpsychokonsert.
Som ofte en blanding av de lange, halvimproviserte låtene, kombinert med de
fantastiske, slik som Starmelt/Lovelight,
STG og jammen med Nerve Tattoo. Totalt sett ganske bra, altså.
7.
Timbuktu & Damn! Ravnefest, Ravnedalen, Kr.sand 29. juni
Fin
oppvarming til Gogol Bordello dette – svensken som
alltid leverer full av energi, selv om de beste låtene ligger noen år tilbake.
8.
John Olav Nilsen & Gjengen Kick
scene, Kristiansand 25.
januar
Fast
vinter/vårtradisjon dette, med JON på Kick. Kvaliteten har dabbet litt av etter
hvert som de siste skivene har stadig vært litt svakere enn den forrige.
Gjengen er fortsatt like middelmådige musikere med begrenset repertoar og Jon
Olav selv får mer tattoos og mindre tilstedeværelse. Greit med en liten pause
nå, ja.
9.
Band of Horses Norwegian Wood 14. Juni
Etter
to gode, kom det to middelmådige. Skiver altså. Det gjorde sitt til at
konserten med BofH også bare ble halvgod, men
tidvis ganske trivelig i badet.
10.
Briskeby Klippen,
Stavernfestivalen 13. Juli
Sommerens
surprise og påminnelse: Briskeby hadde jo en del gode låter. Med denne reunionen på hjemmebane – one night only – fikk Lise og gutta
vist at de faktisk hadde en del hits på begynnelsen av millenniet. Og i kveld
låt det også ganske bra – Lise sang rent og tydelig, Dr Bulle holdt seg mer i
bakgrunnen enn tidligere, og stemningen var veldig god. Men noe ny skive
trenger vi vel ikke, men absolutt et hyggelig gjenhør.
FILMER
Omfatter filmer HW har sett i
år og har gått på norske kinoer (eller utgitt på video/dvd) i år 2013. OBS!
Tallene foran tittelen er ikke plassering, men derimot antall poeng på IMDBs skala (1-10 med 10 som best). Faktisk litt flere
filmer enn i fjor i hvert fall. Og en blir ganske selektiv på hva en ser for
det meste kommer på lista her.
9 Django Unchained
Gravity
8 Star Trek into Darkness
Beasts of the Southern Wild
The Hobbit – The Desolation of
Smaug
TV-SERIER
Lite nytt, men masse godt på tv-fronten også
1.
Game of Thrones Sesong 2
Herlig
med serier som starter knallbra og bare blir bedre og bedre! Vurderte en
stund å investere i HBO for å få sesong 3 på våren, men fant ut at man måtte
ha noe å glede seg til i januar også.
2.
Homeland Sesong
3
Som
mange anmeldere var jeg noe skeptisk etter de første tre episodene, men
vendepunktet kom i episode 4. Derfra og utover ble det sofakantspenning på
høygir. Igjen genialt å ta opp hele serien og vente for å slippe å vente en
uke på neste episode.
ELLERS
Annet verdt å nevne fra 2013
Kongene abdiserer
Når
man tar et blikk på retrolista, ser man at det faktisk er ti år siden
fabelaktige Kings of Leon dukket opp med sin
fantastiske debutskive Youth and young Manhodd. Og etter ti
år er tiden kommet da kongene må abdisere. For 2013 leverer gutta ei skive
som fortsetter nedturen som startet halvveis i Only
by the Night og
fortsatte med Come around
Sundown. Det var naturligvis mye skepsis til
bandet nå. Etter rykter om alkoholproblemer og rehab
for vokalist Caleb, interne uenigheter og avbrutte turneer, var det vanskelig
å tro at bandet hadde noe mer å gi. Litt av det samme skjedde vel også i
2006/7, men da slo gutta sterkt tilbake med den ytterst fabelaktige Because of the Times. Det skulle vise seg at de var på toppen da
jeg så dem live siste gangen – på Roskilde i 2008. Og jeg er glad for at det
ble siste liveminnet av gutta. I 2013 var de altså headlinere på Hovefestivalen,
men 4-5 år for seint. Uten noe nytt materiale (selv om skiva var underveis)
og med nevnte problemer, ligger det ikke til rette for noen fantastisk
suksess. Og ifølge rapportene og setlista var det
en god avgjørelse å stå over den kvelden på Tromøya og spare tusenlappen til
andre musikkopplevelser. For med et repertoar tynget av de seigeste låtene
fra de siste skivene, kan en KoL-konsert bli
dørgende kjedelig.
Og da skiva Mechanical
Bull kom seinere på høsten, var spådommene innfridd – kongene hadde
abdisert. For makan til nedtur, uten at man hadde
så mye forventininger heller. Eller, de steg litt
da det tikket en og annen god anmeldelse. Snart ble det dog uforståelig
hvordan et såpass fornuftig magasin som Uncut kunne
gi skiva 9/10 og ende på et snitt på 70 på Metacritic.
For skiva kan godt beskrives
med Bart Simpsons ord: ’I thought it would be
physically impossible, but this both sucks and blows’. Det starter jo før man hører
musikken for hva i pokker: Mechanical bull? Hva
skal det bety ? Det er jo helt uten mening, uten
dypere verdi og fullstendig uelegante ord. Nuvel,
det starter ikke helt ikke med Supersoaker – helt
ålreit med velkjent groove og mye gitar, og Calebs stemme er omtrent som før.
Men derfra går det helt skeis. Gutta glir rett inn i sitt forferdelig seige
groove som skjemmer siste del av Only by the Night-skiva. Aller verst er
det i Temple med sitt helt forferdelige refreng. Eneste jeg er glad
for, er at jeg ikke har brukt penger på dette her.
Trist er det, men Kings of Leon er ikke alene om å falle fra tidligere høyder.
Kanskje på tide å si stopp, det er nok nå og ikke smudge
til sitt ellers gode rykte. Noen ganger kan det være bedre å ’burn out than
to fade away’.
RETRO - [hw for 10 år siden] – 2003 revisited
Hvordan ser det beste fra år 2003 sånn 10 år senere? Originallista finnes her og opprinnelig plassering i parentes. En del
interessante poenger nå 10 år senere: Kings of
Leons fall er nevnt ovenfor. The Strokes gav ut sin siste gode plate for 10
år siden – i 2013 er de elendige. Billy Corgans nye og kjapt historiske band
laget en god skive i 2003, i 2013 er Smashing Pumpkins på beina igjen. 2003 gav også Nick Cave ut sin
svakeste skive noensinne, i 2013 er han tilbake på topp. Ellers var det nye
fint som kom i 2003, gitt.
1. Youth and young Manhood – Kings of Leon (3)
2. Dear Catastrophe Waitress – Belle and Sebastian
(2)
3. Elephant – The White Stripes (1)
4. Just Like Blood – Tom McRae (7)
5. Chutes too Narrow - The Shins (ny)
6. O – Damien Rice (9)
7. Smell of our own – The Hidden Cameras (ny)
8. Room on fire – The Strokes (5)
9. Mary Star of the Sea – Zwan
(4)
10. So much for the City – The Thrills (6)
11. Hail to the Thief – Radiohead (11)
12. From Every Sphere – Ed Harcourt (ny)
13. Love is Hell part I – Ryan Adams (ny)
14. Shootenanny – Eels (ny)
plater | konserter | filmer |tv-serier | ellers | retro
|
