|
musikk | konserter | filmer | tv-serier | ellers | retro
MUSIKK
2013 ble et fint år for å høre på musikk takket være nye hodetelefoner,
passe pendling til jobb og Wimp. 50 minutter på buss er perfekt for å sjekke
ut nye plater, og selv om halve tida ble sovet bort, fikk en uansett hørt
gjennom masse flott musikk som ellers ville ha gått en hus forbi. Og med nye
headphones med støyreduksjon, ble pendlingen nærmest en fryd. Og igjen takk
til Wimp for dens eksistens. Jeg endte likevel med å kjøpe hele to cd-er i år
læll og de finnes på første og tredje plass på årets toppliste. Og fy til
hvemever som har skylden for at Bill Callahan ikke kan strømmes. Bu! Men
whatever – et flott musikkår har det vært.
1.  Push the Sky Away
– Nick Cave and the Bad Seeds
Nick
Cave har blitt 56 år, Bad Seeds har eksistert i 30 av dem og fortsatt finnes
evner både til å overraske og imponere. Tidligere album har spent bredt
sjangermessig fra myke pianoballader til hardtslående og energisk rock, tatt
enda videre med Grinderman. For undertegnede står fortsatt The Boatman’s
Call fra 1997 som Caves
absolutte mesterverk der det meste er strippet ned til Caves stemme og piano,
ispedd noe strykere og perkusjon. På årets skive, er det meste av fuzz og
skurr pakket ned med Grindermans foreløpige dvale, men noen røffe hooks er
tatt med i produksjonen der det utvilsomt er Caves høyre hånd Warren Ellis
som spiller mer enn førstefiolin. En naturlig utvikling etter at Mick Harvey
takket for seg etter forrige skive og må se første Bad Seeds skive fra
utsida, 40 år etter første møte med Cave. Men dette bidrar også til at Bad
Seeds får utvikle seg enda mer uforutsigbart og spennende, men hele tiden er
Caves fabelaktige tekster og stemme til stede og uten at de havner i
bakgrunnen. Resultatet blir en fantastisk samling musikk fra en mann som innimellom
romaner, filmmanus, filmmusikk og mer, viser hva han kan aller best.
2.
Modern
Vampires of the City – Vampire Weekend
Det
finnes fortsatt utallige rockeband i verden i 2013, men de virkelig gode er
det stadig færre av. Derfor er det betryggende å se at det finnes noen band
som klarer å lage tre gode skiver på rad, sågar toppe tidligere imponerende
utgivelser med nummer tre. VWs første plater har dog ikke kommet inn på HWs
topp 10, men har vært veldig nær. I år står de imidlertid bak et helstøpt
album med årets flotteste låt der inne – Step. Dette er lett avansert
rock med fiffige arrangementer bak noen herlige melodier og så lenge gutta
klarer å holde særheten godt kontrollert, blir dette det beste innen rock i
2013.
3.
Trouble
will find me – The National
Ah,
flere band som ikke klarer å skuffe da de først kom opp på nivået de satte
med Alligator i 2005. Men mulig jeg er litt kravstor når jeg etter
hver lytting er ørlite skuffet at de ikke er fullt like bra som på High
Violet som fortsatt rager som den aller beste skiva så langt dette
tiåret. Men like fullt dette noe av det beste av musikk som lages for tida,
der Dessner-tvillingene lager de feteste låtene ut fra de enkleste
akkordskjemaer sammen med en rytmeseksjon med Devendorf-brødrene som fortsatt
ikke høres ut som noe annet. På toppen ligger Matt Berningers stemme og
tekster som låter like mørkt og vakkert som alltid. Eneste nedtur var at jeg
aldri fikk tatt turen til Trondheim og deres eneste Norgeskonsert dette året.
Men det kommer vel flere sjanser.
4.
Det kommer
aldri va over för mig – Håkan Hellström
Sjelden
å ha Håkan utenfor pallen, men det betyr slett ikke at årets utgave er noe
tilbake for hans gamle meritter – bare hardere konkurranse enn tidligere. For
Håkan har også blitt en særs solid plateartist – det var faktisk på scenen
han skuffet (men bare litt) i år. Her er alt som det pleier, men likevel blir
man ikke lei. Man føler man har hørt melodilinjen i Valborg før, men uansett
er det forferdelig vakkert – ’om du vil ha en idiot, legg din hand i min’.
Håkan er fortsatt en forlorare etter 12 år.-)
5.
Lily &
Madeleine – Lily & Madeleine
Det
bør vel finnes tusen dusinvis av band som dette – to vakre kvinnestemmer,
gjerne søstre, i nydelig harmoni over enkel, akustisk gitar-basert musikk.
Faktisk er First Aid Kit blitt referansen på denne sjangeren (og det absolutt
vel fortjent). Lily og Madeleine er to unge søstre fra Indiana og resulatet
er rett og slett både nydelig og vakkert.
6.
AM – Arctic Monkeys
Etter
et par albums unødvendig flørting med Josh Homme, er QOTSA-frontmannen kun
med som backing vokalist på et par spor. Resultatet av årets plate er i hvert
fall fett som fy og gutta holder en imponerende kvalitet på sine utgivelser,
noe som vitner om at disse gutta ikke er noen døgnfluer som man kunne frykte.
Årets feteste gitarriff finnes både på spor 1 og 2 og resten av skiva er ikke
mye dårligere.
7.
The Bones
of what you believe – CHVRCHES
Mye
fint fra Skottland har det kommet de siste dekadene, men at synthpopen
blomstrer også i Glasgow var jeg ikke
helt klar over. Britene har dog mye fint innen denne sjangeren, og Chvrches
må vel nesten være et skotsk svar på Saint Etienne for her finnes to
synth-dudes bak en kvinnelig vokal som lager ytterst fengende musikk. Og det
er ikke ille.
8.
Ghost on
Ghost – Iron & Wine
Sam
Beam holder også god kvalitet på det han leverer. Ghost on ghost er lett
poppet, smooth og veldig behagelig musikk for sarte ører. Sånt kan man li’.
9.
The Ghost
of the Mountain – Tired Pony
R.E.M.
er utvilsomt historie, men Mike, Peter og Michael lever videre, om enn veldig
anonymt. M&M har man hørt intet fra, og det er vel heller ikke så mange
som har fått med seg Tired Pony og at det er selveste Peter Buck som
trakterer strengene her. Med er også bl.a. Richard Colburn fra Belle &
Sebastian, Scott Mc Caughey og Jacknife Lee, men i front står og synger Gary
Lightbody (fra Snow Patrol). Kanskje det blir for traust og uspennende for
kritikerne, men for meg låter det veldig fint og det i et farvann et godt
stykke fra R.E.M.
10.
Mark
Kozelek & Desertshore – Mark Kozelek and Desertshore
Hadde
vel ikke trodd at en skive som inneholdt tekstlinja: ’I hate Nels Cline’ skulle
komme på en HW topp 10 liste, men Mark Kozelek får slippe unna når resten av
tekstene er god underholdning. Takk til Uncut for ett av mange gode tips i
år.
BESTE NORSKE
Heim
for å døy – Stein Torleif Bjella
Bjella er i en klasse for seg når
det gjelder vonde viser. Her tar han også musikken et lite steg videre, selv
om Kjartan Kristiansens seige DumDum-rock ikke kler Bjella som på ’Mayhem
Heime’. Men alene med kassegitar og litt skjev og enkel bandstøtte, kommer tekstene
virkelige skinnende fram og da er Bjella på plass som en av fedrelandets
ypperste artister.
BESTE
LIVESKIVE
Live from KCRW - Nick Cave and the Bad Seeds
Trippelseier for mister Cave dette
året – dels takket være denne fabelaktige liveskiva, spilt inn for
radiostasjonen KCRW i LA, USA april 2013. Dette er Cave på sitt aller beste
og vakreste – nedstrippet der stemme og tekst virkelig kommer fram. I tillegg
spiller Warren Ellis igjen fiolin på et par spor som bare blir helt magisk
der Cave henter fram to spor fra ypperlige Boatman’s Call. Det er
nesten så en har lyst til å skaffe seg en platespiller for å få hørt
versjonene av Into my arms og God is in the house som kun
finnes på LP-utgaven. Stranger than kindness har aldri vært vakrere,
og Mercy Seat låter vel så bra i en dempet versjon. 2013 belongs til
Nick Cave.
KREMLÅTER
Hør lista i Wimp -
HWs kremlåter fra 2013
KONSERTER
Våren er en spennende tid – da begynner programmet til sommerens
festivaler for alvor å sette seg. For minst én festival må man innvilge seg i
løpet av en sommer. Eller i det minste – én festivaldag. Men hva skal man
velge? Øya har ofte det mest spennende programmet, men når man ikke kan sette
av hele uka, må man se på enkeltdagene og i år (igjen) var det ingen
fullklaff. Som alltid mye spennende, men som de siste årene – spredd utover
hele uken. I tillegg mangler den ENE som man MÅ se. Den kom i stedet til
Norwegian Wood så da ble det jomfruturen til Frognerbadet og det angrer man
ikke på! Jomfrutur også til hjemtraktene og Stavernfestivalen som funka bra
også. Og så kommer det noen godbiter til på tampen, som å få se Billy Corgan
på en scene igjen. Og Kristiansand skjemmet seg ikke helt ut heller.
1.
Nick Cave and the Bad Seeds Norwegian Wood 14. juni
Med
årets plate og liveskive, ligger vel alt til rette for at Cave live også blir
et høydepunkt. For utenom en litt slakk opptreden i Oslo Spektrum i 2008,
skuffer aldri Nick Cave live. Rammen var perfekt – tidlig festivalsesong,
sol, pils og godt selskap. Og på scenen stod Nick Cave og ga føkkings alt. På
siden står den perfekte sidekick Warren Ellis med sitt ville, grå skjegg og
styrer Bad Seeds perfekt, et Bad Seeds som nå er nærmest identisk med
Grinderman. Med en nær perfekt setliste, blir det en nær perfekt konsert der
Caves energi og tilstedeværelse gjør kvelden nær magisk.
2.
Gogol Bordello Ravnefest,
Ravnedalen, Kr.sand 29. juni
Ah,
endelig sjanse til å se villmannen Eugene Hutz og hans dels elleville Gogol
Bordello igjen – og det igjen i Kristiansand! Imponerende at Imperiet våget
seg på en slik booking i Ravnedalen denne halvgrå lørdagskvelden, og
sørlendingene fant som ventet ikke helt sin besøkelsestid. Kaizers dagen i
forveien hadde dog trukket full park og laget ølkø av dimensjoner. Selv om
det vanvittige overraskelsesmomentet fra 2006 ikke kunne gjenoppleves, var
det derimot artig å kunne synge med på et par av låtene for konserten ble så
knall som forventet i disse omgivelsene. Full fest i fyr og flamme.
3.
Smashing Pumpkins Sentrum
Scene, Oslo 30. juli
Så
fikk man sjansen igjen – Smashing Pumpkins på scenen igjen. 13 år siden
bandets farewell-tour, har Billy Corgan samlet troppene på ny. Så klart litt
skeptisk når bandet egentlig er Billy Corgan med venner da Jimmy Chamberlain
på nytt har hoppet av etter gjenforeningen i 2007. Men sisteskiva Oceania er
ikke verst og 90-tallsmaterialet er legendarisk så dette kunne bli bra. Og
det ble det - utvilsomt. Og fantastisk
å kunne oppleve dette på Sentrum Scene. Utrolig. Billy er det samme, men tok
litt tid til å prate med folket, men musikken taler ellers for seg der nye
låter nesten ikke skjemmet seg ut sammen med klassikerne. Og perfekt å åpne
med Tonight etterfulgt av et sett med tyngden fra Siamese Dream. Ingen 1979
eller Stumbleine, men en nær perfekt avslutning med Porcelina… Overraskende
fett fra Billy og hans flinke venner.
4.
Håkan Hellström Klippen,
Stavernfestivalen 13. juli
Håkan
klarer heller ikke å skuffe live, selv om det ikke var helt fullklaff i
Stavern denne lørdagen. Rammen var fin, sceneteppet utsøkt, men publikum ikke
helt fokusert og litt slakk setliste gjorde kvelden bare bra, ikke fantastisk
som det kunne blitt da man så hvilke låter han tok med i Spektrumkonserten
senere på høsten. Men på det beste fantastisk, som under crowdpleasers som
”Göteborg” og ’Kom igjen Lena’. Men aller vakrest, som på skiva, ’Valborg’.
5.
Kaizers Orchestra Konsertsalen,
Kilden, Kr.sand 11. april
Visstnok
avslutningsturne, men har en følelse av at Kaizers bare vil ta en liten hvil.
Selv med crappa seter i Kilden, ble det veldig artig aften med et av landets
ypperste liveband. Selv om ingrediensene er nokså de samme som på
debutturneen for over 10 år siden, kan ingen ta fra dem deres flotte låter
som har kommet jevnt gjennom hele karrieren. Og JanOve er fortsatt en
ypperlig kar i front.
6.
Motorpsycho Pir
6, Kristiansand 19.
sep
Oj,
tidenes beste Norske band – endelig i Kristiansand! Om enn litt crappy lokale
som ikke tar hensyn til de siste 50 som har billett og kommet seg inn på
piren. Fikk nå hørt det meste da, selv om jeg fjerne øreproppene halvveis –
uvanlig på en Motorpsychokonsert. Som ofte en blanding av de lange,
halvimproviserte låtene, kombinert med de fantastiske, slik som
Starmelt/Lovelight, STG og jammen med Nerve Tattoo. Totalt sett ganske bra,
altså.
7.
Timbuktu & Damn! Ravnefest,
Ravnedalen, Kr.sand 29. juni
Fin
oppvarming til Gogol Bordello dette – svensken som alltid leverer full av
energi, selv om de beste låtene ligger noen år tilbake.
8.
John Olav Nilsen & Gjengen Kick
scene, Kristiansand 25.
januar
Fast
vinter/vårtradisjon dette, med JON på Kick. Kvaliteten har dabbet litt av
etter hvert som de siste skivene har stadig vært litt svakere enn den
forrige. Gjengen er fortsatt like middelmådige musikere med begrenset
repertoar og Jon Olav selv får mer tattoos og mindre tilstedeværelse. Greit
med en liten pause nå, ja.
9.
Band of Horses Norwegian Wood 14. Juni
Etter
to gode, kom det to middelmådige. Skiver altså. Det gjorde sitt til at
konserten med BofH også bare ble halvgod, men tidvis ganske trivelig i badet.
10.
Briskeby Klippen,
Stavernfestivalen 13. Juli
Sommerens
surprise og påminnelse: Briskeby hadde jo en del gode låter. Med denne
reunionen på hjemmebane – one night only – fikk Lise og gutta vist at de
faktisk hadde en del hits på begynnelsen av millenniet. Og i kveld låt det
også ganske bra – Lise sang rent og tydelig, Dr Bulle holdt seg mer i
bakgrunnen enn tidligere, og stemningen var veldig god. Men noe ny skive
trenger vi vel ikke, men absolutt et hyggelig gjenhør.
FILMER
Omfatter filmer HW har sett i
år og har gått på norske kinoer (eller utgitt på video/dvd) i år 2013. OBS!
Tallene foran tittelen er ikke plassering, men derimot antall poeng på IMDBs
skala (1-10 med 10 som best). Faktisk litt flere filmer enn i fjor i hvert
fall. Og en blir ganske selektiv på hva en ser for det meste kommer på lista
her.
9 Django Unchained
Gravity
8 Star Trek into Darkness
Beasts of the Southern Wild
The Hobbit – The Desolation of
Smaug
TV-SERIER
Lite nytt, men masse godt på tv-fronten også
1.
Game of Thrones Sesong 2
Herlig
med serier som starter knallbra og bare blir bedre og bedre! Vurderte en
stund å investere i HBO for å få sesong 3 på våren, men fant ut at man måtte
ha noe å glede seg til i januar også.
2.
Homeland Sesong 3
Som
mange anmeldere var jeg noe skeptisk etter de første tre episodene, men
vendepunktet kom i episode 4. Derfra og utover ble det sofakantspenning på
høygir. Igjen genialt å ta opp hele serien og vente for å slippe å vente en
uke på neste episode.
ELLERS
Annet verdt å nevne fra 2013
Kongene abdiserer
Når
man tar et blikk på retrolista, ser man at det faktisk er ti år siden
fabelaktige Kings of Leon dukket opp med sin fantastiske debutskive Youth
and young Manhodd. Og etter ti år er tiden kommet da kongene må abdisere.
For 2013 leverer gutta ei skive som fortsetter nedturen som startet halvveis
i Only by the Night og fortsatte med Come around Sundown. Det
var naturligvis mye skepsis til bandet nå. Etter rykter om alkoholproblemer
og rehab for vokalist Caleb, interne uenigheter og avbrutte turneer, var det
vanskelig å tro at bandet hadde noe mer å gi. Litt av det samme skjedde vel
også i 2006/7, men da slo gutta sterkt tilbake med den ytterst fabelaktige Because
of the Times. Det skulle vise seg at de var på toppen da jeg så dem live
siste gangen – på Roskilde i 2008. Og jeg er glad for at det ble siste
liveminnet av gutta. I 2013 var de altså headlinere på Hovefestivalen, men
4-5 år for seint. Uten noe nytt materiale (selv om skiva var underveis) og
med nevnte problemer, ligger det ikke til rette for noen fantastisk suksess.
Og ifølge rapportene og setlista var det en god avgjørelse å stå over den
kvelden på Tromøya og spare tusenlappen til andre musikkopplevelser. For med
et repertoar tynget av de seigeste låtene fra de siste skivene, kan en
KoL-konsert bli dørgende kjedelig.
Og da skiva Mechanical Bull
kom seinere på høsten, var spådommene innfridd – kongene hadde abdisert. For
makan til nedtur, uten at man hadde så mye forventininger heller. Eller, de
steg litt da det tikket en og annen god anmeldelse. Snart ble det dog
uforståelig hvordan et såpass fornuftig magasin som Uncut kunne gi skiva 9/10
og ende på et snitt på 70 på Metacritic. For skiva
kan godt beskrives med Bart Simpsons ord: ’I thought it would be
physically impossible, but this both sucks and blows’. Det starter jo før man hører
musikken for hva i pokker: Mechanical bull? Hva skal det bety ? Det er jo
helt uten mening, uten dypere verdi og fullstendig uelegante ord. Nuvel, det
starter ikke helt ikke med Supersoaker – helt ålreit med velkjent groove og
mye gitar, og Calebs stemme er omtrent som før. Men derfra går det helt
skeis. Gutta glir rett inn i sitt forferdelig seige groove som skjemmer siste
del av Only by the Night-skiva. Aller verst er det i Temple med sitt
helt forferdelige refreng. Eneste jeg er glad for, er at jeg ikke har brukt
penger på dette her.
Trist er det, men Kings of Leon er
ikke alene om å falle fra tidligere høyder. Kanskje på tide å si stopp, det
er nok nå og ikke smudge til sitt ellers gode rykte. Noen ganger kan det være
bedre å ’burn out than to fade away’.
RETRO - [hw for 10 år siden] – 2003 revisited
Hvordan ser det beste fra år 2003 sånn 10 år senere? Originallista finnes her og opprinnelig plassering i parentes. En del
interessante poenger nå 10 år senere: Kings of Leons fall er nevnt ovenfor.
The Strokes gav ut sin siste gode plate for 10 år siden – i 2013 er de
elendige. Billy Corgans nye og kjapt historiske band laget en god skive i
2003, i 2013 er Smashing Pumpkins på beina igjen. 2003 gav også Nick Cave ut
sin svakeste skive noensinne, i 2013 er han tilbake på topp. Ellers var det
nye fint som kom i 2003, gitt.
1. Youth and young Manhood – Kings of Leon (3)
2. Dear Catastrophe Waitress – Belle and Sebastian
(2)
3. Elephant – The White Stripes (1)
4. Just Like Blood – Tom McRae (7)
5. Chutes too Narrow
- The Shins (ny)
6. O – Damien Rice (9)
7. Smell of our own – The Hidden Cameras (ny)
8. Room on fire – The Strokes (5)
9. Mary Star of the Sea – Zwan (4)
10. So much for the City – The Thrills (6)
11. Hail to the Thief – Radiohead (11)
12. From Every Sphere – Ed Harcourt (ny)
13. Love is Hell part I – Ryan Adams (ny)
14. Shootenanny – Eels (ny)
plater | konserter | filmer |tv-serier | ellers | retro
|
