hjem

hw

digg

te

gjestebok

lenker

2011

 

digg

 

2015

2014

2013

2012

 

2011

2010

2009

2008

2007

2006

2005

2004

2003

2002

2001

2000

digg fra det 21. århundre

digg fra det 20. århundre

plater | konserter | filmer | tv-serier | ellers | retro

PLATER                                                                                                              
Liten nedtur faktisk i 2011 etter mye bra i fjoråret. Særdeles påfallende er mangelen på nykommere på lista, Alle sammen har vel snust på HWs topp 10 i løpet av siste tiåret. Det til tross for at HW er blitt en flittig bruker av WIMP med tilgang til hva det skulle være av gammel og ny musikk.
Noe fint har det da vært. Slik som 

1.   Let England Shake – P J Harvey
Let England ShakeEr vel ikke alene om å mene dette, men hva skal man si. Det er en mektig katalog Polly Jean Harvey har hamret sammen i løpet av snart 20 år som plateartist. Og det å lage sin sterkeste plate på dette tidspunktet, er sjelden kost. Plata satt imidlertid ikke umiddelbart, mye var nok fordi siste møte med PJ var i sommersolen på Quart ’01 med den herlige Stories from the city-skiva i bagasjen, slik at jeg hadde gått glipp av hennes musikalske evolusjon siden den gang med platene Uh Huh Her og ikke minst White Chalk. Derfor kom det neddempede lydbildet litt overraskende for der jeg forventet hissige gitarer og røff sang over blodige tekster, ble de sterke fraser ledsaget av et langt mer forsiktig arrangement. Men dette ble jo bare enda mer virkningsfullt og da jeg tok fram igjen låtene før høstens konsert, falt alt på plass. Utvilsomt årets sterkeste plate.

2.   The Whole Love – Wilco
Fast innslag på HWs topplister for sjette gang på rad og alltid velfortjent fordi Jeff Tweedy & company alltid holder seg interessante. Tweedys låter blir aldri dårlige og bandet er som alltid fantastisk dyktige. Store deler at skiva er dog litt plankekjøring midt i, med en erketypisk herlig låt som Born Alone og singelen I might. Men den virkelige forskjellen, magien som gjør at Wilco fortsatt kan kalle seg verdens beste band ligger her først og sist. Jeg har alltid vært fan av to-the-point låter uten alt for mye dilldall og med en fengende melodi, men på tampen av skiva ligger en godbit av de sjeldne, nemlig 12 minutter lange One Sunday Morning som går og går og en blir aldri lei av - en nydelig melodi og et nydelig riff langs med fortellingen om den fortapte sønn. Aller aller best er imidlertid åpningslåta Art of Almost som strekker seg til 7:17 og man får fram enda en ny side av bandet der de eksperimenterer med rytmer og lyder, men selvfølgelig har en nydelig melodi i front. Gud som jeg gleder meg til konsert.-)

3.   The King is Dead – The Decemberists
Trivelig med noen halvgamle kjente som leverer igjen, fem år siden nydelige Crane Wife. Lite assosiasjoner til Smiths her, selv om tittelen skulle tyde på det, men i stedet er det R.E.M. som lurer i kulissene her og noen vil kanskje mene at dette er den beste R.E.M.-skiva som kom i år. Assosiasjonen blir selvfølgelig ikke mindre da Peter Buck bidrar på tre låter med sin signatursound, slik som Down by the water, og ikke minst der Peter drar 12-strengeren, Calamity Song som like kunne vært et spor på Murmur da likeheten med åpninga på R.E.M.s Talk about the passion er slående. En sang som Rise to me blir også enda nydeligere når man kjenner til bakgrunnhistorien om at Colin Meloy synger for sin autistsønn som er til stede uten å helt være det likevel. Godbiten her er dog desemberistenes hyllest til naboen januar med den fantatisk nydelige gitarhymnen January Hymn.

4.   Collapse Into Now – R.E.M.
Så der Decemberists laget gode R.E.M.-låter, var ikke originalen mye dårligere med sitt 15. og siste (*snufs*) studioalbum. Fortsatt noe varierende, men med absolutt godkjente høydepunkter som åpningslåta i stil med Finest Worksong Document, Discoverer. Überlin  noen spor senere bringer også følelser om hvor gode R.E.M. kan være. Og ingen kan si ’hey som Michael Stipe. Den søte balladen Every Day is yours to win er også en nydelig liten sak, mens resten av skiva er litt famling i terningkast fire-land. Slik som Oh my Heart, som selvsagt går i guttas favoritttakt 6/8 (som eksempelvis Everybody Hurts), og kunne vært fantastisk fin, men tar aldri av. It happened today følger som en slags blek kopi av The One I Love med et svært labert refreng. Til slutt, derimot, fikk jeg for første gang på ti år, igjen påminnelsen om hvorfor R.E.M. er midt favorittband gjennom alle tider, med en unik sound som mange kan herme etter, men aldri helt bli det samme som. Det kom nemlig første gang jeg hørte sistesporet Blue med typisk Buck-gitar og Michael Stipes snakkesynging på toppen. Låta er egentlig ikke veldig bra der den er blitt en slakk hybrid av Country Feedback, Belong og E-bow the letter, men man fikk i hvert fall en god følelse av den – at R.E.M. fortsatt har evnen til å overraske og imponere. Men så ble det altså slutt i stedet.-(

5.   Bon Iver – Bon Iver
Justin Vernon har forlatt isolasjon og kjærlighetssorg som resulterte i en fabelaktig debut i 2008, og har landet på litt feitere arrangementer denne gang. Og det låter veldig fint fortsatt, selv om en kan gå litt lei av falsettsang. Aller vakrest er Holocene, drevet fram av et enkelt, flott gitarriff. Drømmemusikk. Og sammen med Fleet Foxes har Bon Iver virkelig re-vitalisert cover-kunsten, til tross for av det selges færre og færre fysiske plater. Kudos!

6.   Helplessness BluesFleet Foxes
Fortsatt høy kvalitet på sakene Robin Pecknold og gutta leverer. Vakkert og samstemt som fy.

7.   Ashes & Fire  - Ryan Adams
Nok folk har vel sagt nok om Ryan og hans ekstreme produksjonskapasitet, og de fleste er vel enig i at alt ikke har holdt like høy kvalitet. Her er han derimot på nær sitt beste, og det uten The Cardinals, helst med kun sin kassegitar og helst en god låt. Her er det mange av dem og det låter flott.

8.   Circuital  - My Morning Jacket
Også noen eldre bekjentskaper som leverer igjen. Fin blanding av fet rock og vakre gitarviser som nydelige Wonderful.

9.   Mirror Traffic – Stephen Malkmus & The Jicks
Etter et hyggelig gjenhør med Pavement på Øya ’10, er det enda hyggeligere å høre Mr Malkmus i full vigør, 12 år etter bandets endelikt. Mye er som det samme, de litt snålt oppbygde låtene med enda snålere tekster, men alltid fengende flott, især Senator.

10.               Jonny – Jonny
Melodimaestro Norman Blake fra Teenage Fanclub kan også lage godlåter utenfor sitt faste orkester, og denne gang sammen med Euros Childs i dette interessante to-mannsorkester. Mange låter, ikke alle like interessante, men også mange godbiter her, selvsagt med Blakes bidrag som de aller fineste, som Circling the Sun.

ÅRETS NORSKE PLATE

-     Jonas Alaska
Imponerende debut av trubaduren fra Åmli især den fantastisk nydelige og såre October.

ÅRETS SAMLEPLATE

-     Part Lies, Part Heart, Part Truth, Part Garbage 1982-2011 – R.E.M.
Når tidenes beste band pakker sekken for godt og takker for seg, medfølger det selvsagt en oppsummering av deres 31-årige karriere. Selv om det er noe sammenrasket, blir det ikke feil å eie en plate som inneholder noe av det flotteste som er laget av musikk de siste 30 år. Selvsagt er singlene i fokus og dermed mister mange av de beste sangene, men utvalget er ikke til å klage på. Litt skeptisk er man dog til de tre nye sporene som er slengt med på slutten. A Month of Saturdays er vel litt uferdig i all sin enkelhet før den brått slutter etter 01:38. Neste spor, We all og back to where we all belong, derimot, er en fabelaktig nydelig og langt mer forseggjort med et nydelig refreng i midten og flott arrangert med noen velplasserte blåsere. Og der kunne gutta satt et verdig punktum, men roter seg til slutt litt bort igjen i nok en erketypisk REMsk 6/8- låt som skjemmes fælt av et forferdelig refreng. Så da var det vel greit å gi seg kanskje, men takk for alt, gutter…

KONSERTER                                                                                                          
Etter et år helt uten festivaler (!) for første gang siden, tja, 1998 var det vel, ble det ikke mange konserter i 2011, men i hvert fall et par veldig bra noen.

1.   PJ Harvey                          Sentrum Scene, Oslo                         24. oktober
Polly skuffer heller ikke live og det kan jo ikke gå feil med et setliste omkring årets beste skive og enda flere godlåter i bakhånd. Det hjelper også selvsagt med et habilt backingband med legender som Mick Harvey og John Parish. I sentrum er uansett PJ selv, dramatisk kledd i sort med tilhørende hårpynt, og som ikke har sansen for småprat, men lar musikken snakke for seg – det er lov det altså.

2.   Grinderman                            Store Vega, København                              12. juli
Planen var egentlig å få med seg Nick Cave og gjengen på årets Slottsfjellfestival, men da det viste seg at gutta tilfeldigvis skulle spille på Vega når jeg på familieferie i København, ble jo dette mye bedre med en intim innescene i stedet for ute blant middels musikkinteresserte Vestfoldinger. Vega var et rimelig slitent lokale, gitt, men stemninga var elektrisk. Cave i superform som spytter ut de herligste fraser og støy. Hvilken fyr.

3.   John Olav Nilsen & Gjengen    Kick Scene, Kristiansand                            3. mars
Hakket slakkere på alle plan i forhold til i fjor. Litt mindre engasjert John Olav og publikum, litt tidligere på året og med kaldere vær, torsdag i stedet for fredag og ikke minst med en noe svakere skive i bagasjen enn siste. JONs tattoveringer var det imidlertid langt flere av. Og låtene fra debuten er jo like gode som før, så det ble jo egentlig ganske bra læll.

FILMER                                                                                                              
Omfatter filmer HW har sett i år og har gått på norske kinoer (eller utgitt på video/dvd) i år 2011. OBS! Tallene foran tittelen er ikke plassering, men derimot antall poeng på IMDBs skala (1-10 med 10 som best).

8       The King’s Speech
         Midnight in Paris
         Oslo, 31. august
         Harry Potter and the Deathly Hallows – Part II

TV-SERIER
TV er den nye kinoen, ellerno. Fra og med Sopranos har det vært et enormt kvalitetsløft på dramaserier for TV, så det er vel på tide nevne noen av disse også.

1.   Boardwalk Empire
           Fabelaktig håndverk og smooth stemning, spekket med utmerkede skuespillere der herlige Steve Buscemi står fjellstøtt i front som Nucky Thompson med overraskende stor autoritet. Fengslende plott og manus, særs flott og fengende. Det er bare å glede seg til sesong 2.

2.   Dexter
        
Henger fortsatt litt etter på denne herlig orginale krimserien om massemorder/blodsplættekspert Dexter Morgan i solfylte Miami, men har til slutt kommet gjennom sesong 3, som var nesten like god som sesong 1, men like fullt et lite hakk bak fabelaktige sesong 2. Fortsatt like vanedannende og fengende. Og med herlige karakterer rundt Dexter også som er vel så interessante å følge videre. Herlig.

3.   Homeland
        
Ble fenga av denne nydelige serien på tampen av året der CIA-agent Carrie Mathison forsøker å avdekke terrorister som en Jack Bauer på antipsykotika. Fortsatt bare halvveis og man er særs oppslukt og man vet ennå ikke hvem som er snill og slem. Spennende.

 

ELLERS                                                                                                               
Annet verdt å nevne fra 2011

Årets sjokk – R.E.M. legger opp

        Ellers sjokk og sjokk, miss Bloom. Helt uventet og galt var det vel ikke at tidenes beste band til slutt gikk hver for seg etter 31 år som band. Det er sjelden dumt å gi seg i tide og selv om gutta fortsatt har produsert fabelaktig musikk, er det også et visst rykte å opprettholde. Det holdt på å briste i 2004 med deres første middels plate, Around the Sun, men heldigvis var det krefter til en akseptabel sluttspurt og jeg synes ikke bandet har noe å skamme seg over. Det tristeste er egentlig at man aldri får sjansen til å oppleve R.E.M. live igjen. Det ble med fem flotte konserter, men kunne gjerne spolt tilbake og fått med seg både Monster-turneen i 1995 i Oslo Spektrum (med Radiohead som support) og deres intimkonsert i Lodalen i 2003 (som faktisk min kjære hadde vunnet billetter til, men som ingen gadd å meddele før det var for seint). En liten avskjedsturne hadde vel gått an, gutter.
            Det var i 1996 jeg virkelig ble fengslet av R.E.M. med plata New Adventures in Hi-fi og spesielt fortsatt überskjønne Leave som høydepunkt. Første gang jeg hørte om R.E.M. var fem år tidligere da Losing My Religion herjet vilt. Jeg var på nippet til å kjøpe både Out of Time og Automatic…, men jeg var vel ikke helt voksen nok. Fikk uansett tatt det igjen noen år seinere. Første konsert var på Roskilde i 1999, som selvsagt var en ekstatisk opplevelse av de sjeldne. Konsertene i 2003 og 2005 var sikkert like gode, men den samme følelsen fikk man aldri igjen. Men platene har man fortsatt og de låter like bra fortsatt og vil nok alltid gjøre det. Automatic for the people troner fortsatt øverst, tett fulgt av New Adventures in Hi-fi, men Lifes Rich Pageant ikke langt bak. Og det som ble levert etter Bill Berry sluttet i 1997, har ikke vært å forakte det heller, selv om det ble med de fem platene som avtalt med millionkontrakten med Warner samme år. Litt mer ujevne, ja vel, men utvilsomt med fabelaktige høydepunkter.
            Så takk for fantastiske låter, plater, konserter og opplevelser, Michael, Mike, Peter (og Bill, da). En liten reunionturne om et par år kunne vel vært noe, eller?

 

RETRO - [hw for 25 år siden] - 1986                                                                                   
Hva hørte HW på for 25 år siden?

Ti i skuddet
’Ti, ti, ti, ti …’ De fleste som vokste opp på 80-tallet og var middels interessert i musikk, hørte på Ti i Skuddet på P2 hver torsdag, var det vel. Det var virkelig arenaen for å få med seg det nyeste og hippeste innen populærmusikken, selv om Vidar Lønn Arnesen alt da ikke akkurat var noen ungdom lenger. Og 1986 er det første året jeg husker dette fabelaktige radioprogram. Det var også det året min første opptakskassett stammer fra. For det var jo perfekt å kunne ta opp den beste musikken rett fra radio og spille den når du ville. Og den første kassetten var egentlig ikke noe å skamme seg over – mye flott musikk her, faktisk. Til og med sanger noen av dagens unge kjenner, kan hende. Den åpner med et smell med Europe og The Final Countdown, og videre har den godbiter av Eurythmics (Thorn in my side), Status Quo (In the army now), Cutting Crews I just died in your arms og masse mer inkludert superhitene til Bon Jovi – Living on a prayer og You give love a bad name. Ah, hvilke minner.

Min første kassett
Min første kassett (MC) ble vel også kjøpt inn i 1986. Jeg husker ikke hvor og nøykatig når, men jeg husker hvilken. Kanskje det var på Holst musikk øverst på torvet i Larvik. Uansett hadde jeg nok sansen tidlig for fengende popmusikk for min første kassett var The Riddle av Nik Kershaw. Fortsatt en fabelaktig fin låt, faktisk. Resten av kassetten husker jeg ikke stort av, forresten

RETRO - [hw for 10 år siden] – 2001 revisited                                                                        
Hvordan ser det beste fra år 2001 sånn 10 år senere? Originallista finnes her. Originalplassering i parantes. Overraskende lite forandringer her, kun en del som har kommet til i ettertid og et megasteg for Ben Folds.

1.    Reveal – R.E.M. (1)

2.    Rockin’ the Suburbs  - Ben Folds (runner up)

3.    Is this it – The Strokes (4)

4.    PhanerothymeMotorpsycho (7)

5.    No more shall we part – Nick Cave & The Bad Seeds (6)

6.    The Invisible Band – Travis (3)

7.    Get Ready – New Order (ny)

8.    All is Dream – Mercury Rev (5)

9.    Origin of Symmetry – Muse (ny)

10.  Love & Theft – Bob Dylan (ny)

11.  Gold  - Ryan Adams (ny)

12.  White Blood Cells – The White Stripes (ny)

13.  Poses – Rufus Wainwright (ny)

14.  Melody AM – Röyksopp (10)

15.  Rings Around the World – Super Furry Animals (9)

plater | konserter | filmer |tv-serier | ellers | retro