|
plater | konserter | filmer | tv-serier | ellers | retro
PLATER
Liten nedtur faktisk i 2011 etter mye bra i fjoråret. Særdeles påfallende
er mangelen på nykommere på lista, Alle sammen har vel snust på HWs topp 10 i løpet av siste tiåret. Det til tross for at
HW er blitt en flittig bruker av WIMP med tilgang til hva det skulle være av
gammel og ny musikk. Noe fint har det
da vært. Slik som…
1.
Let England Shake – P J Harvey
 Er vel ikke alene om å mene dette, men hva skal man si. Det er en
mektig katalog Polly Jean Harvey har hamret sammen i
løpet av snart 20 år som plateartist. Og det å lage sin sterkeste plate på
dette tidspunktet, er sjelden kost. Plata satt imidlertid ikke umiddelbart,
mye var nok fordi siste møte med PJ var i sommersolen på Quart ’01 med den
herlige Stories from the
city…-skiva i bagasjen, slik at jeg hadde gått glipp av
hennes musikalske evolusjon siden den gang med platene Uh
Huh Her og ikke minst White Chalk. Derfor kom det neddempede lydbildet litt
overraskende for der jeg forventet hissige gitarer og røff sang over blodige
tekster, ble de sterke fraser ledsaget av et langt mer forsiktig arrangement.
Men dette ble jo bare enda mer virkningsfullt og da jeg tok fram igjen låtene
før høstens konsert, falt alt på plass. Utvilsomt årets sterkeste plate.
2.
The Whole Love – Wilco
Fast
innslag på HWs topplister for sjette gang på rad og
alltid velfortjent fordi Jeff Tweedy & company alltid holder seg interessante. Tweedys låter blir aldri dårlige og bandet er som alltid
fantastisk dyktige. Store deler at skiva er dog litt plankekjøring midt i,
med en erketypisk herlig låt som Born Alone og singelen I might.
Men den virkelige forskjellen, magien som gjør at Wilco fortsatt kan kalle
seg verdens beste band ligger her først og sist. Jeg har alltid vært fan av
to-the-point låter uten
alt for mye dilldall og med en fengende melodi, men på tampen av skiva ligger
en godbit av de sjeldne, nemlig 12 minutter lange One Sunday
Morning som går og går og en blir aldri lei av
- en nydelig melodi og et nydelig riff langs med fortellingen om den fortapte
sønn. Aller aller best er imidlertid åpningslåta Art of Almost som strekker seg til 7:17 og man får fram enda
en ny side av bandet der de eksperimenterer med rytmer og lyder, men
selvfølgelig har en nydelig melodi i front. Gud som jeg gleder meg til
konsert.-)
3.
The King is Dead – The Decemberists
Trivelig
med noen halvgamle kjente som leverer igjen, fem år siden nydelige Crane Wife. Lite assosiasjoner til Smiths her, selv om
tittelen skulle tyde på det, men i stedet er det R.E.M. som lurer i kulissene
her og noen vil kanskje mene at dette er den beste R.E.M.-skiva som kom i år.
Assosiasjonen blir selvfølgelig ikke mindre da Peter Buck bidrar på tre låter
med sin signatursound, slik som Down by the
water, og ikke minst der Peter drar 12-strengeren, Calamity
Song som like kunne vært et spor på Murmur
da likeheten med åpninga på R.E.M.s Talk about the passion
er slående. En sang som Rise to me blir
også enda nydeligere når man kjenner til bakgrunnhistorien
om at Colin Meloy synger for sin autistsønn som er
til stede uten å helt være det likevel. Godbiten her er dog desemberistenes hyllest til naboen januar med den fantatisk nydelige gitarhymnen January
Hymn.
4.
Collapse Into Now – R.E.M.
Så
der Decemberists laget gode R.E.M.-låter, var ikke
originalen mye dårligere med sitt 15. og siste (*snufs*) studioalbum.
Fortsatt noe varierende, men med absolutt godkjente høydepunkter som åpningslåta i stil med Finest Worksong
på Document, Discoverer.
Überlin noen spor
senere bringer også følelser om hvor gode R.E.M. kan være. Og ingen kan si ’hey’ som Michael Stipe. Den
søte balladen Every Day is yours to win er også en
nydelig liten sak, mens resten av skiva er litt famling i terningkast
fire-land. Slik som Oh my Heart, som
selvsagt går i guttas favoritttakt 6/8 (som
eksempelvis Everybody Hurts),
og kunne vært fantastisk fin, men tar aldri av. It happened
today følger som en slags blek kopi av The
One I Love med et svært labert refreng. Til slutt, derimot, fikk jeg for
første gang på ti år, igjen påminnelsen om hvorfor R.E.M. er midt
favorittband gjennom alle tider, med en unik sound som mange kan herme etter,
men aldri helt bli det samme som. Det kom nemlig første gang jeg hørte sistesporet
Blue med typisk Buck-gitar og Michael Stipes
snakkesynging på toppen. Låta er egentlig ikke
veldig bra der den er blitt en slakk hybrid av Country Feedback, Belong og E-bow the
letter, men man fikk i hvert fall en god følelse av den – at R.E.M.
fortsatt har evnen til å overraske og imponere. Men så ble det altså slutt i stedet.-(
5.
Bon Iver – Bon Iver
Justin
Vernon har forlatt isolasjon og kjærlighetssorg som resulterte i en
fabelaktig debut i 2008, og har landet på litt feitere arrangementer denne
gang. Og det låter veldig fint fortsatt, selv om en kan gå litt lei av
falsettsang. Aller vakrest er Holocene, drevet
fram av et enkelt, flott gitarriff. Drømmemusikk. Og sammen med Fleet Foxes har Bon Iver virkelig re-vitalisert cover-kunsten,
til tross for av det selges færre og færre fysiske plater. Kudos!
6.
Helplessness Blues – Fleet Foxes
Fortsatt
høy kvalitet på sakene Robin Pecknold og gutta
leverer. Vakkert og samstemt som fy.
7.
Ashes & Fire - Ryan Adams
Nok
folk har vel sagt nok om Ryan og hans ekstreme produksjonskapasitet, og de
fleste er vel enig i at alt ikke har holdt like høy kvalitet. Her er han
derimot på nær sitt beste, og det uten The Cardinals, helst med kun sin
kassegitar og helst en god låt. Her er det mange av dem og det låter flott.
8.
Circuital
-
My Morning Jacket
Også
noen eldre bekjentskaper som leverer igjen. Fin blanding av fet rock og vakre
gitarviser som nydelige Wonderful.
9.
Mirror Traffic – Stephen Malkmus & The Jicks
Etter
et hyggelig gjenhør med Pavement på Øya ’10, er det enda hyggeligere å høre Mr Malkmus i full vigør, 12 år
etter bandets endelikt. Mye er som det samme, de litt snålt oppbygde låtene
med enda snålere tekster, men alltid fengende flott, især Senator.
10.
Jonny – Jonny
Melodimaestro
Norman Blake fra Teenage Fanclub
kan også lage godlåter utenfor sitt faste orkester, og denne gang sammen med
Euros Childs i dette interessante to-mannsorkester. Mange låter, ikke alle
like interessante, men også mange godbiter her, selvsagt med Blakes bidrag
som de aller fineste, som Circling the Sun.
ÅRETS NORSKE PLATE
-
Jonas Alaska
Imponerende debut av trubaduren fra Åmli især den fantastisk nydelige
og såre October.
ÅRETS SAMLEPLATE
-
Part Lies, Part Heart, Part Truth,
Part Garbage 1982-2011 – R.E.M.
Når
tidenes beste band pakker sekken for godt og takker for seg, medfølger det
selvsagt en oppsummering av deres 31-årige karriere. Selv om det er noe
sammenrasket, blir det ikke feil å eie en plate som inneholder noe av det
flotteste som er laget av musikk de siste 30 år. Selvsagt er singlene i fokus
og dermed mister mange av de beste sangene, men utvalget er ikke til å klage
på. Litt skeptisk er man dog til de tre nye sporene som er slengt med på
slutten. A Month of Saturdays er vel litt uferdig i all sin enkelhet før
den brått slutter etter 01:38. Neste spor, We
all og back to where we
all belong, derimot, er en fabelaktig nydelig
og langt mer forseggjort med et nydelig refreng i midten og flott arrangert
med noen velplasserte blåsere. Og der kunne gutta satt et verdig punktum, men
roter seg til slutt litt bort igjen i nok en erketypisk
REMsk 6/8- låt som skjemmes fælt av et forferdelig
refreng. Så da var det vel greit å gi seg kanskje, men takk for alt, gutter…
KONSERTER
Etter et år helt uten festivaler (!) for første gang siden, tja, 1998 var
det vel, ble det ikke mange konserter i 2011, men i hvert fall et par veldig
bra noen.
1.
PJ Harvey Sentrum Scene, Oslo 24. oktober
Polly skuffer heller ikke live og det kan jo ikke gå feil med et setliste omkring årets beste skive og enda flere godlåter
i bakhånd. Det hjelper også selvsagt med et habilt backingband med legender
som Mick Harvey og John Parish. I sentrum er
uansett PJ selv, dramatisk kledd i sort med tilhørende hårpynt, og som ikke
har sansen for småprat, men lar musikken snakke for seg – det er lov det
altså.
2.
Grinderman Store
Vega, København 12.
juli
Planen
var egentlig å få med seg Nick Cave og gjengen på årets Slottsfjellfestival,
men da det viste seg at gutta tilfeldigvis skulle spille på Vega når jeg på
familieferie i København, ble jo dette mye bedre med en intim innescene i stedet for ute blant middels
musikkinteresserte Vestfoldinger. Vega var et rimelig slitent lokale, gitt,
men stemninga var elektrisk. Cave i superform som spytter ut de herligste
fraser og støy. Hvilken fyr.
3.
John Olav Nilsen & Gjengen Kick
Scene, Kristiansand 3.
mars
Hakket
slakkere på alle plan i forhold til i fjor. Litt mindre engasjert John Olav
og publikum, litt tidligere på året og med kaldere vær, torsdag i stedet for
fredag og ikke minst med en noe svakere skive i bagasjen enn siste. JONs tattoveringer var det
imidlertid langt flere av. Og låtene fra debuten er jo like gode som før, så
det ble jo egentlig ganske bra læll.
FILMER
Omfatter filmer HW har sett i
år og har gått på norske kinoer (eller utgitt på video/dvd) i år 2011. OBS!
Tallene foran tittelen er ikke plassering, men derimot antall poeng på IMDBs skala (1-10 med 10 som best).
8 The King’s Speech
Midnight
in Paris
Oslo, 31. august
Harry Potter and the Deathly
Hallows – Part II
TV-SERIER
TV er den nye kinoen, ellerno. Fra og med Sopranos har det vært et enormt kvalitetsløft på
dramaserier for TV, så det er vel på tide nevne noen av disse også.
1.
Boardwalk Empire
Fabelaktig håndverk og smooth stemning, spekket med utmerkede skuespillere der
herlige Steve Buscemi står fjellstøtt i front som Nucky
Thompson med overraskende stor autoritet. Fengslende plott og manus, særs
flott og fengende. Det er bare å glede seg til sesong 2.
2.
Dexter
Henger fortsatt litt etter på denne herlig orginale
krimserien om massemorder/blodsplættekspert Dexter
Morgan i solfylte Miami, men har til slutt kommet gjennom sesong 3, som var
nesten like god som sesong 1, men like fullt et lite hakk bak fabelaktige
sesong 2. Fortsatt like vanedannende og fengende. Og med herlige karakterer
rundt Dexter også som er vel så interessante å følge videre. Herlig.
3.
Homeland
Ble fenga av denne nydelige serien
på tampen av året der CIA-agent Carrie Mathison
forsøker å avdekke terrorister som en Jack Bauer på antipsykotika. Fortsatt
bare halvveis og man er særs oppslukt og man vet ennå ikke hvem som er snill
og slem. Spennende.
ELLERS
Annet verdt å nevne fra 2011
Årets sjokk – R.E.M. legger opp
Ellers sjokk og sjokk, miss Bloom.
Helt uventet og galt var det vel ikke at tidenes beste band til slutt gikk
hver for seg etter 31 år som band. Det er sjelden dumt å gi seg i tide og
selv om gutta fortsatt har produsert fabelaktig musikk, er det også et visst
rykte å opprettholde. Det holdt på å briste i 2004 med deres første middels
plate, Around the Sun,
men heldigvis var det krefter til en akseptabel sluttspurt og jeg synes ikke
bandet har noe å skamme seg over. Det tristeste er egentlig at man aldri får
sjansen til å oppleve R.E.M. live igjen. Det ble med fem flotte konserter,
men kunne gjerne spolt tilbake og fått med seg både Monster-turneen i 1995 i
Oslo Spektrum (med Radiohead som support) og deres intimkonsert i Lodalen i
2003 (som faktisk min kjære hadde vunnet billetter til, men som ingen gadd å
meddele før det var for seint). En liten avskjedsturne hadde vel gått an,
gutter.
Det var i 1996 jeg virkelig
ble fengslet av R.E.M. med plata New Adventures in Hi-fi og spesielt fortsatt
überskjønne Leave som
høydepunkt. Første gang jeg hørte om R.E.M. var fem år tidligere da Losing My
Religion herjet vilt. Jeg var på nippet til å kjøpe både Out of Time og Automatic…, men jeg var vel ikke helt voksen
nok. Fikk uansett tatt det igjen noen år seinere. Første konsert var på
Roskilde i 1999, som selvsagt var en ekstatisk opplevelse av de sjeldne.
Konsertene i 2003 og 2005 var sikkert like gode, men den samme følelsen fikk
man aldri igjen. Men platene har man fortsatt og de låter like bra fortsatt
og vil nok alltid gjøre det. Automatic for the people troner fortsatt øverst, tett fulgt av New
Adventures in Hi-fi, men Lifes Rich Pageant ikke
langt bak. Og det som ble levert etter Bill Berry sluttet i 1997, har ikke
vært å forakte det heller, selv om det ble med de fem platene som avtalt med
millionkontrakten med Warner samme år. Litt mer ujevne, ja vel, men utvilsomt
med fabelaktige høydepunkter.
Så takk for fantastiske
låter, plater, konserter og opplevelser, Michael, Mike, Peter (og Bill, da).
En liten reunionturne om et par år kunne vel vært noe, eller?
RETRO - [hw for 25 år siden] -
1986
Hva hørte HW på for 25 år siden?
Ti i skuddet
’Ti, ti, ti, ti …’ De fleste som vokste opp på 80-tallet og var middels
interessert i musikk, hørte på Ti i Skuddet på P2 hver torsdag, var det vel.
Det var virkelig arenaen for å få med seg det nyeste og hippeste innen
populærmusikken, selv om Vidar Lønn Arnesen alt da ikke akkurat var noen
ungdom lenger. Og 1986 er det første året jeg husker dette fabelaktige
radioprogram. Det var også det året min første opptakskassett stammer fra.
For det var jo perfekt å kunne ta opp den beste musikken rett fra radio og
spille den når du ville. Og den første kassetten var egentlig ikke noe å
skamme seg over – mye flott musikk her, faktisk. Til og med sanger noen av
dagens unge kjenner, kan hende. Den åpner med et smell med Europe og
The Final Countdown, og videre
har den godbiter av
Eurythmics (Thorn in my side), Status Quo (In the army now), Cutting Crews I
just died in your arms og masse mer
inkludert superhitene til Bon Jovi – Living on a prayer og
You give love a bad name. Ah, hvilke minner.
Min første kassett
Min første kassett (MC) ble vel også kjøpt inn i 1986. Jeg husker
ikke hvor og nøykatig når, men jeg husker hvilken.
Kanskje det var på Holst musikk øverst på torvet i Larvik. Uansett hadde jeg
nok sansen tidlig for fengende popmusikk for min første kassett var The
Riddle av Nik Kershaw. Fortsatt en fabelaktig
fin låt, faktisk. Resten av kassetten husker jeg ikke stort av, forresten
RETRO - [hw for 10 år siden] – 2001 revisited
Hvordan ser det beste fra år 2001 sånn 10 år senere? Originallista finnes her. Originalplassering i parantes.
Overraskende lite forandringer her, kun en del som har kommet til i ettertid
og et megasteg for Ben Folds.
1. Reveal – R.E.M. (1)
2. Rockin’ the
Suburbs - Ben Folds (runner up)
3. Is this it – The Strokes (4)
4. Phanerothyme – Motorpsycho (7)
5. No more shall we part – Nick Cave & The Bad
Seeds (6)
6. The Invisible Band – Travis (3)
7. Get Ready – New Order (ny)
8. All is Dream – Mercury Rev (5)
9. Origin of Symmetry – Muse (ny)
10. Love & Theft – Bob Dylan (ny)
11. Gold -
Ryan Adams (ny)
12. White Blood Cells – The White Stripes (ny)
13. Poses – Rufus Wainwright (ny)
14. Melody AM – Röyksopp
(10)
15. Rings Around the World – Super Furry Animals (9)
plater | konserter | filmer |tv-serier | ellers | retro
|
