|
musikk | konserter | filmer | tv-serier | ellers | retro
MUSIKK
Det er ikke
like lett å holde seg oppdatert på ny musikk når en har fylt 40 år og det
meste av hverdagen er forhåndsfylt. Men det var nå mulig å henge sånn cirka
med i 30-årene og det er vel ikke så veldig forskjell etter to fylte snes.
Jeg forsøkte virkelig dette året også, men jeg ikke annet enn å konkludere at
2018 var et labert musikkår for HW. Men noe gull finnes alltid. Derfor blir
det ingen topp 10, men heller en omtale av skivene som var verdt å nevne.
ÅRETS ALBUM
Double Negative – Low
2018 så lenge ut til å bli et veldig traust musikkår der gamle
favoritter skuffet på  løpende bånd og det meste av
anbefalinger og kritikerfavoritter failet stort med å engasjere. Men så utpå
høsten kom endelig godfølelsen der en virkelig kjenner at musikken er noe mer
enn bakgrunnsfyll, og den kom umiddelbart ved første lytt her. Det starter
vel heller ikke helt som musikk heller – mest noe støy som etter hvert finner
en rytme og som sakte glir over i noe enda mer spennende, tidvis veldig
vakkert, videre via noe litt ubestemmelig før det rundes av og du har
egentlig lyst til å høre den på nytt igjen. Etter å ha blitt vedlig glad i
siste Bon Iver-skiva, er det ikke vrient å høre produsent BJ Burtons
distinkte fotavtrykk her. Low har
aldri vært noen storfavoritt fra tidligere, men har laget en og annen godbit
oppigjennom. Uansett imponerende at de tør gå nye veier etter mange år og å
peake karrieren som godt voksne. Utvilsomt årets skive og årets virkelige
musikalske høydepunkt.
ÅRETS RØFFESTE
Joy as an Act of Restistance – Idles
Nytt bekjentskap – umiddelbart
fengslet av røffe riff, tøffe tekster og et djevelsk driv. Ser fram til Øya
2019!
ÅRETS DISCOPOP
Love is Dead – CHVRCHES
Sørgelig budskap fra Lauren og
gutta, men musikken låter like himmelsk fengende og flott. Og en duett med
Matt Berninger kan sjelden være feil.
ÅRETS GAMLE HELT SOM ALDRI SKUFFER
Warm – Jeff Tweedy
Det går lenger og lenger mellom
hvert Wilco-album, men frontmann Jeff er i hvert fall aktiv som produsent,
liveartist og nå også svært habil soloartist. Der «debut»soloskiva var covre
av gamle, fine Wilco-sanger, var årets bidrag en finfin samling nye låter.
Jeff har fortsatt en gitarsound og stemme som fløyel og går visst aldri tom
for flotte låter. Keep on!
ÅRETS SMOOTHESTE SOUND
Golden Hour – Kacey Musgraves
Smooth sounding country music.
Nesten litt for glatt produksjon, men det låter i alle fall nydelig. Litt mer
spenstige sanger, så har vi en ny favoritt.
HEDERLIG OMTALTE TIL
C’est La Vie – Phosphorescent
New Birth in New England var årets lykkepille av en låt og plata var ikke så
verst den heller.
Call the
Comet – Johnny Marr
Apropos gamle helter. Noen låter
best når de kopierer seg selv (og det er vel lov) - i hvert fall når originalen er noe av det
fineste som er laget av musikk i historien. Hi Hello er «There is a light
…»part 2 og det slår ikke feil.
Sparkle
Hard – Stephen Malkmus & the Jicks
Pent stigende formkurve for den
gamle mester.
LOVELY LIVE
R.E.M. at the BBC
Forever og for alltid tidenes beste
band og live var de vel aldri dårlige.
Distant
Sky - Nick Cave and the Bad Seeds
Note to self: ALDRI gå glipp av en
sjanse til å høre Nick Cave live igjen goddamit. Dette var en grei trøst
Boxer live
in Brussels – The National
Det kom enda finere skiver i
etterkant av Boxer, men dette låter da mer enn flott nok
Leave me
Breathless – Ane Brun
Eneste norske innslag på denne
lista, men anyone som covrer «I would hurt a fly» av Built to Spill på denne
måten fortjener hederlig omtale. Mye annet fint her også da – vakkert.
MEN HVA MED …
tja – Belle and Sebastian? En
samling EP-er der ingen låter fenget ikke engang det minste. First Aid Kit må
komme seg tilbake til Sverige å finne inspirasjonen som gav oss The Lions
Roar, ikke denne strigla countrypopen. The Decemberists er så dølle blitt at
en lurer på om det er samme band som gav oss klassikeren The King is Dead. I
hvert fall spennende at Arctic Monkeys går litt nye veier, men dette
lounge-temaet funka da ikke i det hele tatt – *yawn*. Father John Misty må
snart finne på noe nytt for jeg er lei. Og Håkan Hellström kan vel også få
lov til å prøve noe nytt, men symfoniorkester var ikke «it».
OG IKKE MINST…
The Comeback of Smashing Pumpkins.
Bare en liten D’Arcy away fra gullbesetningen fra 90-tallet. Og gudbedre å
flott å høre Billy og gjengen tilbake slik de hørtes ut på sitt beste. Solara
er det feteste fra den kanten siden årtusenskiftet og resten av Shiny and
Oh So Bright var slett ikke verst den heller. Enda en konsert å glede seg
til i 2019!
KONSERTER
Oj, her ble det tønt, gitt. For første gang på lenge – ingen Øya eller
annen større festival. Men ett og annet moro på Sørlandet da.
1.
Bon Iver Oslo Spektrum 30.
oktober
Hell
i uhell at 2017-turneen til Justin Vernon og hans Bon Iver ble utsatt 1.5 år
for opprinnelig konsert var satt opp midt i en heftig flyttehelg. Og det ble til
slutt en aldeles nydelig konsert som nokså raskt fant formen og satte
stemningen der til og med publikum ble helt musestille da Justin tok en låt
kun på kassegitar. Flinke! Og så kom Holocene mot slutten. Herlig!
2.
The Dogs Måkeskrik, Bendiksbukta, Kr.sand 14.juli
«Dette hadde jeg ikke trodd. At jeg
skulle få spelle i Bendiksbukta igjen. You guys never learn…» som Kristopher Schau selv sa det og ga
konserten en liten ekstra dimensjon. Det ble mange Quarter i Bendiksbukta på
Kris, men jeg fikk aldri oppleve den Cumshots-konserten i 2004. Uansett en
ypperlig frontfigur som endelig har funnet passende sparringspartnere.
Storveisartig kveld på min første Måkeskrik. Ukomplisert rock med rimelige
gode låter og band virkelig ute etter å underholde – blir arti det.
3.
Sondre Lerche Vaktbua,
Kr.sand 21.juli
Uka
etter ble det en trivelig kveld med en kronologisk og akustisk solokonsert
med den trivelige bergenser.
4.
Daniel Kvammen Måkeskrik,
Bendiksbukta, Kr.sand 13.juli
Hyggelig
fyr, fine låter, strålende vær. Kan ikke gå galt da?
FILMER
Omfatter filmer HW har sett i
år og har gått på norske kinoer i år 2018. OBS! Tallene foran tittelen er
ikke plassering, men derimot antall poeng på IMDBs skala (1-10 med 10 som
best). Og ikke alltid film er best på kino – kan være helt greit på Netflix
også.-)
9 Roma
Utøya, 22. Juli
Distant Sky – Nick Cave &
The Bad Seeds Live in Copenhagen
8 Coco
I, Tonya
Ready Player One
Star Wars VIII – The Last Jedi
TV-SERIER
Oj, her ble det tynt. Fikk liksom aldri tid til en hel serie dette året.
Begynte på Westworld – fint, men kom aldri gjennom hele ses 1. Og ellers?
Parterapi var da rimelig morsomt.-)
ELLERS
Annet verdt å nevne fra 2018
Ingen Øya dette året og ut fra
omtaler og anmeldelser var det vel egentlig like greit. Men er 40-åringer for
gamle for festivaler? Vel ikke for Øya ennå liker jeg å tenke og
2019-programmet viser alt glimt av mye spennende. Hyggelig at det skjer litt
på Sørlandet også. Måkeskrik er for eksempel en trivelig, liten festival, men
plass til litt flere på en av Norges vakreste festival-locations. Litt større
band på topp uten å gå utover integriteten så er dere der. Fint å fylle
amfiet på Odderøya med noe også – Karpe med venner kan bli veldig fint til
sommeren. Men jeg klarer ikke å la være å snakke om neste års pinligste
resurrection – Hove Music Festival! Noen som husker Quart 09? Dette kan jo
bli et fint 10-årsjubileum selv om millionunderskudd nok ikke blir like
stygt. Men hva skjer, liksom. Den gamle Hovefestivalen lagde for all del noen
fantastiske konsertminner for en liten generasjon og jeg har fortsatt
hakeslepp etter programmet de par første årene (som selvfølgelig var booket
langt over evne og med millionunderskudd som resultat). Men Hove (som Quart)
led en naturlig død etter hvert som de største artistene dro andre veier,
kulhetsfaktoren forsvant og det til slutt ikke var nok som drog ungdommen ut
på en Sørlandsøy med en forferdelig infrastruktur for en festival. Så hvordan
i all verden kan dette gå bra? Med støtte fra Arendal kommune og Aust-Agder
fylkeskommune? Og som ledelsen så fint sier: «Dette er ikke en temafestival
men skal etter sigende tilby flere opplevelser via en altomfattende
musikkprofil» Altså – du aner ikke hva du får når du kjøper billett – her
bookes alt som er tilgjengelig. Billetter er ved nyttår lagt ut uten en
eneste artist sluppet – under 6 mndr igjen til festivalstart. Her kommer
årets første spådom: Postgirobygget blir å se som «headliner» på årets Hove
Music Festival. Anbefaler å kjøpe
billetter med kredittkort slik at du kan få igjen penga for dette kan ta en
«Quart 08» (og der var Kings of Leon booka bl.a.) Velkommen til
fylkeskommunens ungdomsfestival på Hove!
RETRO - [hw for 20 år siden] – 1998 revisited
Ojoj, 1998 var jammen litt av et år med dramatiske hendelser, tur til
Florida, en lousy summer med min første sommerjobb 11 uker i strekk,
rattfylleri i Sverige. Norge slår Brasil. Teenage Fanclub spiller i
Trondheim, Rosenborg leker med de største fotballklubbene i Europa.
Platekompaniet åpner i Trondheim så uhyggelige deler av Lånekassas stipend
forsvinner i trehuset i Thomas Angells gate. Men ga da mange herlige musikkopplevelser
– sommeren med Saint Etienne, mitt første møte med Belle and Sebastian og
utgivelsen av tidenes norske album.
1.
The Boy with the Arab Strap – Belle
and Sebastian
2.
Good Humour – Saint Etienne
3.
Amsterdam Stranded – Midnight Choir
4.
Up – R.E.M.
5.
Jag rear ut min själ, allt skall
bort!!! - bob hund
6.
This is my truth, tell me yours –
Manic Street Preachers
7.
Deserters Songs – Mercury Rev
8.
Adore – Smashing Pumpkins
9.
XO – Elliot Smith
10.
Bring it on – Gomez
musikk| konserter | filmer |tv-serier | ellers | retro
|
