|
|
|
musikk | konserter | filmer | tv-serier | ellers | retro
|
|
MUSIKK
|
|
2019 ble en herlig opptur i
forhold til et noe labert fjorår. Her kom godbiter på rekke og rad som pent
markerte slutten av 2010-årene da nesten alle det siste dekadets diggeband
gav ut flotte nye album dette året. Pluss en og annen «nykommer» også.
ÅRETS ALBUM+
 Ghosteen
– Nick Cave & The Bad Seeds
Ghosteen fullfører et helt fabelaktig tiår for Nick Cave,
Warren Ellis og hans andre kompanjonger. Der forgjengeren Skeleton Tree var
både sort og sår, fremstår årets epos fortsatt mørk, men med stadige glimt
av håp. Ledsaget av et utsøkt coverbilde, setter dette stemninga gjennom
hele dette mesterverket. Kunstverket får en nesten til å ta opp interesse
for vinyl (men bare nesten). For dette funker vel så godt på strømming, med
noen gode hodetelefoner, helt uforstyrret og bare lytte og nyte.
RUNNER-UPs
Father of the Bride - Vampire
Weekend
Oj, det var godt å høre fra
Ezra Koeing og resten av gjengen igjen. Forrige skive var helt tilbake i
2013 og den var jo aldeles utsøkt og som virkelig skapte forventninger til
plate nr 4. Og VW var virkelig lyden av 2019 fra start til slutt. Det
startet med årets sommerlåt som kom alt i januar i form av «Harmony Hall»
før resten av skiva fulgte i mai og tryllet fram stadige godlåter som ble
favoritter i hele familien, før det kulminerte i en nydelig konsert i
London i november. Litt i lengste laget, kanskje, men absolutt full av
gull, fengende låter, utfordrende låter og i det hele tatt en herlig
musikkopplevelse
I am Easy to
Find – The National
Det tredje av 10-årets
virkelig diggeband og absolutt min epiphany of the decade. Det står det nok
mer om der hw oppsummerer 2010-årene. Brødrene Dessner og resten av gutta i
The National er ytterst produktive og høykreative om dagen og veldig fint
at noe av dette også kommer Matt Berninger til gode. For Dessners er
utvilsomt best som The National. Denne gang følte de for å gjøre noe litt
annerledes og det funker igjen. Her er Matt delvis i bakgrunnen vokalmessig
og i stedet invitert inn flere forskjellige kvinnelige stemmer. Og det
funker, ja. Til dels aldeles nydelig, selv om The National fortsatt er
aller best når de låter som High Violet slik som i Rylan, eller
når de stripper ned til en gitar og Matts stemme som i fantfabelastiske Not
in Kansas. Keep going, guys!
HEDERLIG OMTALE
TIL
Shepherd in a Sheepskin Vest – Bill Callahan
Tidal er en nydelig strømmetjeneste, men én ting har
irritert de siste årene – hvor er Bill Callahan? Men endelig måtte han gi
etter hanogså og se - der var hele godkatalogen tilgjengelig. Herlig
stemme, nydelige tekster og i det hele tatt et herlig cool og calm album
fra nå småbarnsfar Bill.
i,i - Bon
Iver
Oj, denne kom veldig brått
midt under sommerferien på Mallorca i august. Er det virkelig et ordentlig
album fra Justin igjen? Joda, det var da det og takk for det. Litt av BJ
Burtons produksjon henger igjen stedvis her og det låter fint, men aldri
like vakkert som Bon Iver eller like spennende som 22 Million,
men Hey Ma er utvilsomt en av årets fineste låter.
Purple
Mountains – Purple Mountains
Noen «nykommere» bør det kunne være på denne lista også selv
om blir stadig vanskeligere å bryte gjennom det relativt tykke huden eller
øregangene en opparbeider seg gjennom livet. Jeg fikk aldri hørt på Silver
Jews som var David Bermans forrige band fram til oppløsningen i 2009. Dette
var jo riktig flott og spennende indie rock slik det virkelig kan låte og
ble en hyggelig sommersurprise. Surprise er vel også riktig ord, selv om
Berman slet med depresjon og annen psykiatri for under en måned etter
utgivelsen til dels strålende kritikker, valgte han å likesågodt avslutte
livet for godt. Men musikken lever videre og som Bowie leverer noe av sitt
fineste arbeid helt på slutten.
Ode to Joy - Wilco
Ingen årsliste uten Wilco.
Og Jeff og gutta vil nok aldri klare å skuffe denne karen – til det er de
rett og slett for gode. Men det er noen år siden gutta virkelig engasjerte,
må jeg si. Det er ikke ofte jeg har tatt fram de to foregående skivene,
eller solostuffet til Jeff. Er litt redd denne også går samme vei, selv om
det er veldig trivelig å høre på, utvilsomt. White Wooden Cross er
høydepunktet.
Kiwanuka – Michael Kiwanuka
MK er et navn fra tidligere
års best-of-lister, så dette måtte sjekkes ut. Og det låter jo helfett. Var
forberedt på noe mer soulete, men dette er jo egentlig ganske fett, veldig
smooth og coolt. Og på plass på Øya 2020, gitt.
OGSÅ VERDT Å
NEVNE
Like the River Loves the Sea – Joan Shelley
Smooth og vakkert kan vel
beskrive denne skiva. Virkelig fløyel for øregangene.
Texas Piano Man
– Robert Ellis
Storflott
support for Eels. Funny and talented guy.
The Saint of
Lost Causes – Justin Townes Earle
Takk til Tidals musikkforslag for denne. Litt støvete
Americana kan man absolutt like.
BESTE NORSKE
The Crucible - Motorpsycho
Tre låter på 8, 11 og 21
minutter er ikke nevneverdig kommerst, men det er vel ingen som tjener
spenn på plater nå til dags heller. Beintøft er det i hvert fall og veldig
Motorpsychosk.
|
|
KONSERTER
|
|
Så ble det Øya igjen i år for programmet slutter aldri å
imponere. I tillegg er det fortsatt gode til å samle de beste på et par
dager så ble godt fornøyd med en halv Øya-festival. Men hvor ble det av
Smashing Pumpkins? Det ble dårlig timing både i Norge og Danmark så det ble
dessverre ikke noe konsert dette året. Men mye annet fint, da. Og sabla
moro å ta en konserttur til London – må gjentas!
1. The Cure Amfiet, Øya 7.
august
Årets første bucketlist-avkrysning. Robert Smith og hans
kompanjonger har vært meg bevisst helt siden storebrors fanperiode på
slutten av 80-tallet, som jo var en rimelig god periode for bandet. Og
spesielt Disintegration fra 1989 utgjør en stor del av kveldens
setliste som for øvrig er helt fabelaktig. Og bandet, inkludert Robert
himself virker å være i kjempehumør og lager en utsøkt aften i
sensommerOslo.
2.
Vampire Weekend Alexandra
Palace 14. november
VW var virkelig med hele året – fra releasen av Harmony Hall
i januar og utover. Da var det veldig naturlig å få med seg en konsert fra
gutta dette året også. Men ingen tur til Norge, knapt nok til Norden. Og
heller ikke Øya 2020 som kunne falt naturlig. Nei, da var det bare å buckle
up og ta turen til London og angrer ikke på det. Ally Pally er forresten en
veldig kul venue, dog et stykke fra London sentrum, men gedigent og med en
forsal full av foodtruck og annet stasj. Finfin konsert også – ekstremt tighte
blitt etter en lang turne verden rundt. Og Ezra fremstår ikke preget av
dette i det hele tatt med både ser og høres utrolig fresh ut. Og javisst –
de spilte Step og det var aldeles nydelig.
3. IDLES Vindfruen, Øya 7.august
Nydelig
warmup til Cure var de dels hissige britene i IDLES, et sjeldent friskt
pust i en sjanger som heldigvis aldri dør. Dette er sint pønkrock,
sprengfylt med energi og gode tekster der en intens vokalist Joe Talbot
freser sine grimme gloser i front. Men det er gitarist Mark Bowen som
stjeler mest spotlight, der han kun ikledd truser og en legendarisk
trailerbart (+ en gitar da) leverer noen frekke dansemoves, stagediver, tar
en solo nede blant crowden og rekker akkurat tilbake til scenen for litt
koring eller får hele gressletta til å stave DANNY NEDELKO!
4. Wilco Sentrum Scene 8.
september
Nærmest
Norgesvenner å være etter en liten turne innom både Stavanger og Bergen. Ny
plate på vei og nærmest alltid fantastiske live. Som på plate er det nok
noen år siden Wilco virkelig engasjerte og utfordret deg litt, men gutta er
så dyktige og låtene er så bra at det aldri kan bli dårlig. Finfin aften
denne gang også, en setliste uten særlige overraskelser. Hva mer skal en si
om kanskje verdens beste band?
5. Tame Impala Amfiet, Øya 8.
august
Noen
år siden siste plate og hadde nesten glemt hvor store og gode Kevin Parker
m/venner egentlig er. Kunne de virkelig fylle amfiet på Øya? Åjoda, ikke
noe problem. Herlig god stemning var det også med nydelig lyd og visuelle
effekter gjorde at dette ble en svært hyggelig overraskelse.
6. Sigrid Amfiet, Øya 8.
august
Sigrid
har virkelig vokst seg stor siden forrige Øya-besøk to år tidligere og det
er vel fortjent. Utrolig smooth konsert for et fullsatt amfi i veldig god
stemning. Og dæggern – hun kan virkelig synge, den jenta. Mange gode låter
har hun mekka også. Egentlig ganske imponerende.
7. Eels Rockefeller, Oslo 28.august
Bucketlist
check nummer to dette året. Endelig, altså, etter faktisk 23 år som fan av
mr E og hans Eels. Første gang jeg hørte Susan’s House på en BEAT-cd i 1996, traff den
meg intenst, spesielt teksten. Resten av plata var fin den også og ble
fulgt opp av fintriste Electro-shock blues og aldeles nydelige Daisies of
the galaxy i 2000 der jeg nesten fikk med meg konsert på Quart, men var en
dag for seint på plass på Sørlandet. Etter dette har det vært mye
varierende skiver, men 2005-dobbelen Blinking Lights … var et høydepunkt.
Men det var konserten, ja! For nå var mr E og hans band på plass i Norge
igjen og det er jammen lenge siden sist. Og det ble jo artig, selv om jeg
langt på vei foretrekker en litt neddempet utgave av bandet, gjerne med
kassegitar og noen melankolske tekster, selv om en rocka versjon av Eels
gjør seg helt fint det også. Ekstra artig med noen synkrone dansemoves og
Mark Everett er utvilsomt komfortabel på scenen og har mye spenstig å dele
med publikum. Så yes – fin nok kveld på Rockefeller dette. Veldig bra
support fra Robert Ellis også forresten.
8. bob hund Måkeskrik,
Odderøya 13.
juli
Internasjonal
booking for Måkeskrik dette året og svenskene har jo hatt fine opplevelser
på Odderøya tidligere. Noe regntungt på Q25 i 2016, men sikkert stas å
varme opp for Strokes i 2001. 20 år er gått siden en av tidenes konsertopplevelser
i Storsalen i Samfundet 10 år tidligere. Det blir aldri som den gang, men
moro læll. Tomas Öberg er fortsatt skandinavias beste frontfigur. What a
guy!
|
|
FILMER
|
|
Omfatter filmer HW har sett i år og har gått på norske
kinoer eller sluppet på strømmetjenester i år 2019. OBS! Tallene foran
tittelen er ikke plassering, men derimot antall poeng på IMDBs skala (1-10
med 10 som best). Lite film om dagen, gitt.
9 Once
Upon a time … in Hollywood
8 Spider Man: Far from home
Avengers:
Endgame
|
|
TV-SERIER
|
|
Oj, her er det vanskelig å rangere. Veldig forskjellige
serier på lista i år og forskjellige forutsetninger – alt fra miniserie til
siste sesong av tidenes serie og diverse. Her er i hvert fall det jeg så på
i 2019.
ÅRETS
BESTE
Chernobyl
Særdeles spennende serie om det en ville tenkt var et litt
tørt tema. Men dette funker aldeles utmerket. En husker jo nyhetene i 1986
selv om en bare var 8 år gammel og bekymringa av bequerel i sauene i
Valdres er det som kanskje sitter mest igjen over 30 år etter. I denne
miniserien flettes selve atomulykken med Sovjetunionens fall, man dykker
ned i alle omstendighetene som leder fram til katastrofen og alt trøbbelet
i etterkant. Vi får se små og store konsekvenser for enkeltmennesker og
dyr, og for de større linjene i verdenshistorien. Og selv om du vet mye av
hva som skjer og har skjedd, er det tidvis helt ekstremt spennende, f.eks
når vi gjenopplever siste timen opp til smellet i siste episode. Virkelig
flott tv, dette.
OG SÅ RESTEN . . .
After Life
Ricky Gervais kan være ustyrtelig morsom og tidvis også noe
irriterende. Her er han begge deler i tillegg til en god del hjertevarme.
Sårt og morsomt og rørende. Grei miks av følelser, det.
Euphoria
Kanskje det lekreste og mest spennende visuelt sett. I
tillegg nydelige skuespillerprestasjoner og medrivende temaer som tas opp.
Kanskje ikke helt realistisk, men både underholdende og til ettertanke
The
Loudest Voice
Underholdende og til ettertanke er også historien om Fox
News og Roger Ailes rise and fall. Det er svære temaer som dekkes gjennom
syv litt korte episoder så man rekker ikke å komme i dybden på alt, men
MeToo er i forsetet her, samt et interessant blikk bak fake news og et
skremmende innblikk i noen av roten i amerikansk politikk.
Game
of Thrones, sesong 8
Og den må selvfølgelig nevnes, men gudbedre det er vanskelig
å rangere denne. Men de fleste er vel enig om at den ikke levde opp til
forventningene. Men når det sagt så var vel forventningene relativt høye og
det er vel der mye av trøbbelet ligger. Sesongen var jo bra, men den kunne
vel vært bedre ja. Det er jo umulig å tilfredsstille alle når en slik
gigantserie skal wrappes opp. Men hadde vel vært mulig å dele den utover 10
episoder, eller hva? Alt trenger ikke å gå så himla fort. Visuelt var det
nydelig (bortsett fra nattscener på strømme-tv). Flott skuespill, effekter,
dramatikk og alt det der på plass. Men skulle det ende slik? Jeg tenker
heller at problemet var at det nå var slutt. Fram til dette hadde vi alle
være ønsker, tanker og teorier om hvordan det ville ende og så vil vi bli
overrasket samtidig som vi vil være fornøyde. Det er nærmest umulig. Det
kunne endt mer åpent og uløst, men ikke sikkert det hadde blitt bedre av
den grunn. Den største skuffelsen er egentlig at nå er det slutt og slik
ble det. I løpet av sommeren leste jeg bok 3 av A Song of Ice and Fire og
gjenopplevde de herlige sesongene 3 og 4 (etter å ha sett sesong 8). Der
merket jeg at litt av magien og spenningen var blitt borte når jeg visste
hvordan det ville gå til slutt. Men fantastisk moro likevel, altså. Og til
dere sopphuer som har signert på ønsket om en annerledes slutt – det vil jo
komme! Bøkene er ikke ferdigskrevet og der kommer jo «fasiten» slik i hvert
fall GRRM vil det - og den kommer
ganske garantert til å bli annerledes enn tv-serien. En tv-serie som
uansett er tidenes beste.
|
|
ELLERS
|
|
Annet å nevne fra 2019
Festivaler igjen
Det handler jo stort sett om festivaler i denne spalten. Men dem er det jo
til gjengjeld mange av. Også på Sørlandet. Det er jammen gått 10 år siden
Quart sin siste krampetrekning og bortsett fra retrofesten Q25 i 2016, har
det forblitt sånn. Palmesus har klart å bygge opp et imponerende
maskineri og blitt festivallokomotivet på Sørlandet, selv de vel kaller seg
en strandfest. Jeg har klart å holde meg unna og det er heller ikke
vanskelig da programmet der appellerer til noe helt annen en min smak. Men
så er det vel festen som er viktigst da. At det er liv i byen denne helga,
er det ijafall ikke tvil om. På Odderøya 2020 skal faktisk tidligere
Palmesus-grunnlegger forsøke seg med Sommerbris som ser ut til å bli
en pinlig folkelig affære og som vil prøve å tiltrekke seg gjengen som
vanligvis går på Sommer på Torget for covermusikk og øl. Og masse øl blir
det jo penger av, men gode festivalopplevelser kommer nok ikke her, nei.
Nei, der stiller Måkeskrik sterkere, selv om de holder seg relativt
beskjedne bookingmessig. Sikkert sunt nok det for å overleve, men hva med
et lite hakk opp, så kunne dette blitt helt fabelaktig. Men trivelig er det
i Bendiksbukta – no doubt. Ravnedalen kjører også litt for
mainstream, men kan nok overraske med en og annen godbit innimellom.
Og så ble det jo som spådd i forrige års oppsummering – Hove
Music Festival gikk dundrende i tusen knas en måneds tid før annonsert festivalstart
og det var jo ingen surprise whatsoever. Makan til sprikende booking, men
helt i tråd med deres «altomfattende musikkprofil». Jeezez. Her var det
bare å hanke inn virkelig alt som var i omløp på denne tiden. Genialt å
booke både Jason Derulo og Bjørn Eidsvåg – her var det jo artister både for
foreldre og barna (og de har jo alltid lyst til å gå på festival sammen).
Jeg tok dessverre feil da Postgirobygget ikke dukket opp på line-upen, men
at det var lurt å kjøpe billetter med kredittkort for å sitte igjen med
spenna etter at festivalen var avlyst – det var en god ide!
Samme skjebne led også Skral festival i Grimstad. Men
no worries – som Hove gjorde det et tiår tidligere, var det bare å wipe the
slate clean og starte på nytt i 2021 med all tidligere gjeld slettet.
Merkelig business dette her. Vil virkelig de samme samarbeidspartnerne bare
glemme gammel gjeld og starte på nytt med samme folk og samme konsept som
gikk dundrende konkurs? Festivalbransjen klarer jeg ikke helt å forstå meg
på.
Uansett er de beste festivalene andre steder i landet og det
er ingen som kan hamle opp med Øya år etter år, selv om noe
statsstøtte forsvinner. Piknik i Parken så noe spennede ut med en
tydelig profil de første årene i form av mer akustisk dominerende pop og rock,
men som har mistet sin retning etter flyttingen til Sofienbergparken og
fremstår på som en Øya light med samme type booking og nesten i samme
strøk. Det er alltid nok folk som drar på festival i hovedstaden så de
klarer seg vel, men skal nok slite. Da er kanskje OverOslo hakket
mer spennende med en liten annen location selv om programmet her også kan
være noe sprikende. Ellers ser det ut som at Voldsløkka blir det nye
Valle Hovin der de aller største artistene dukker opp for å få mest mulig
billettinntekter. Dette var artister som for 15 år siden kom til Quart og
10 år siden til Øya, men nå kan stå på egne bein for mest mulig
billettinntekter. Og det er vel den veien det går. Da blir det vanskelig
for andre spennende festivaler rundt i vårt lange land selv de har aldri så
mye særpreg – noen bookingscoop må nok til for å lokke folk langtveisfra.
Så hva er i vente for hw i 2020? Fortsatt ikke lei av
festival, i hvert fall ikke Øya så sees nok der. Og kanskje teste ut Heartland
i Danmark? The National er aldri feil. Og goddamn – var for seint ute til
Håkans Ullevi-konsert og 20 årjubileum og Rammstein samme sted går til
frua, men kunne gjerne vært der også, gitt. Tror 2020 kan bli veldig fint,
jeg. 25. mai står tross alt selveste Nick Cave på scenen i Oslo igjen og
den skal jeg IKKE gå glipp av this time.
|
|
RETRO – [hw for 20 år siden] – 1999 revisited
|
|
Party like it’s
1999, javel. Tok vel ikke helt av på den etterlengtede milleniumsfesten,
men moro var det. Det gjorde det derimot i en legendarisk hyttetur på
Sjælland. Og ellers da? Nye studier denne høsten – angrer ikke på det.
Fantastisk konsertopplevelse med bob hund på Samfundet – goddamn! Oppleve
R.E.M. for første gang live med en nydelig konsert på Roskilde, der også
finifne band som Wilco, Built to Spill og Suede tok turen innom. Men dette
var de beste skivene sett 20 år senere:
1. Summerteeth – Wilco
2. Keep it like a Secret – Built to Spill
3. The Soft Bulletin – The Flaming Lips
4. The Man Who – Travis
5. Fusa Riot – The Bobby Hughes Experience
6. Head Music – Suede
7. 69 Love Songs – The Magnetic Fields
8. Hagnesta Hill – Kent
9. Mountains of Time – Savoy
10. Midnite Vultures – Beck
Og for 25 år siden – 1994
revisited
Litt av
et år ja. Fra ungdomsskole til videregående. OL på Lillehammer. Fotball VM
i USA med Norge på plass, Tur til Paris. Mopedlappen. Kurt Cobain avslutter
livet. Det føles veldig lenge mellom 1994 og 1999 og det skjedde jo mye fra
en var en kvisete 16 åring som var starta året på ungdomsskolen i Tjølling
til 5 år senere som (fortsatt kvisete) medisinstudent i Trondheim. Og ikke
tvil om at denne lista nok så ganske annerledes ut i desember 1994 enn i
dag. Det var mye grønsj på den tiden så Pearl Jam og Nirvana var nok høyt
på lista, etterfulgt av Green Day og Offspring kanskje selv om de vel ikke
ble store i Norge før året etter. Pink Floyd hadde også vært med, kanskje
Beck også. Men tror nok Pearl Jam ville havnet på topp dette året, gitt.
1. Weezer – Weezer
2. Unplugged in New York – Nirvana
3. Monster – R.E.M.
4. Let Love In – Nick Cave & The Bad Seeds
5. Vauxall and I – Morrissey
6. The Division Bell – Pink Floyd
7. American Recordings – Johnny Cash
8. Dummy – Portishead
9. Timothy’s Monster – Motorpsycho
10. Vitalogy – Pearl Jam
musikk | konserter | filmer | tv-serier | ellers | retro
|
|
