hjem

hw

digg

te

lenker

< 2020 >

 

 

digg

 

2020

digg fra 2010s

2019

 

2018

 

2017

2016

 

2015

2014

 

2013

2012

 

2011

2010

 

digg fra 2000s

 

2009

2008

2007

2006

2005

2004

2003

2002

2001

2000

digg fra det 20. århundre

musikk | konserter | filmer | tv-serier | ellers | retro

MUSIKK

2020 ble jammen et spesielt år. Det var faktisk året da HW ble fan av, ja faktisk, Taylor Swift! Men sånn kan det gå da en talentfull artist teamer opp med de beste folka. For selv om det ikke kom en National skive i år, ser man guttas fotavtrykk flere steder i årets oppsummering. Og det var da vitterlig lagt mye bra musikk dette året – noen dro kanskje nytte av lite turnevirksomhet.

ÅRETS ALBUM

Tekstboks:  Punisher – Phoebe Bridgers
Mitt første møte med PB var på Rockefeller januar 2017 i en aldeles nydelig duett med Conor Oberst på Bright Eyes’ Lua. Jeg merket meg mest stemmen og ikke så mye navnet, så derfor gikk jeg glipp av debutskiva samme år og det ble høst før jeg oppdaget dette 40 min lange mesterverket. Det låter friskt, originalt, vakkert og spenstig på en gang, og det før Phoebes nydelige stemme har trådt inn i lydbildet. I tillegg både såre og vittige tekster som smelter det hele sammen til det freskeste som kom ut i hele 2020.

RUNNER-UP
folklore - Taylor Swift
Joda, Taylor har talent, hun. Og har vi ikke hørt om henne veldig lenge? Først som ung køntriartist før hun ble megasupastar på pophimmelen. Og nå så vidt 30 år, planlagt big tour, men så lock-down. Hva nå? Tja, hva med å kontakte supermann Aaron Dessner og lage fantastisk musikk? God idé! Det meste Dessner-tvillingene rører blir jo til gull og her er det en herlig match med Swifts historier og melodier. Ekstra fantastisk blir det jo når selveste Justin Vernon kikker innom også i exile. Stort vakrere blir det jammen ikke i 2020.

HEDERLIG OMTALE TIL
Gold Record – Bill Callahan
Det låter som sist og det var jo bra. Fortsatt utrolig trivelig å lytte til Bills viser om duer, frokost, cowboys og Ry Cooder.

Serpentine Prison – Matt Berninger
Ingen skive fra The National i år, nei. Men dette var jo nesten vel så bra. Alltid flott å høre Matts grove røst, men denne gang uten Dessner-brødrenes signaturer i bunn. Heller mer akustisk, strippet og folky. Og mange flotte låter, især Distant Axis.

Rampljus – Håkan Hellström
Jammen er det gått 20 år siden debuten – ei skive som fortsatt er den beste på denne siden av årtusenskiftet og her er Håkan slik vi liker han best – lett skranglete med noen stjålne riff og full av fortsatt ungdommelig energi.

Reunions – Jason Isbell & 400 unit
Jevnt høy kvalitet på det meste Isbell har gitt ut som soloartist de siste 10 årene. Lite overraskelser her, men så lenge det låter bra er jo det bare bra.

OGSÅ VERDT Å NEVNE
American Head – The Flaming Lips
Der jeg egentlig hadde ventet at Wayne Coyne & co skulle fare lenger og lenger inn i psykedeliaen, kommer i stedet denne nærmest poppete skiva. De fleste foretrekker vel egentlig FL rundt årtusenskiftet og her er de nær der igjen. Rent trivelig, faktisk

Song for Our Daughter – Larua Marling
Nok ei skive i den typiske lock-down sjangeren. Nedstrippet og sårt som kler mange artister, især Laura Marling. Nydelig, lavmælt visepop.

Saint Cloud – Waxahatchee
Mer deilig Americana fra landsbygda. Friskt og fengende.

DE BESTE NORSKE
The All is One - Motorpsycho
Har fortsatt til gode å skuffe, selv etter snart 30 år som plateartister. 

How Beauty Holds The Hand of Sorrow – Ane Brun
Jeg har egentlig i 15 år tenkt at Ane Brun en eller annen gang vil klare å lage et nærmest perfekt album med fortryllende melodier og forheksende stemning. Heller ikke årets to bidrag er helt der, men det nærmer seg. Vakkert er det i hvert fall.

Let Her Breathe – Emilie Nicholas
Få her i landet er flinkere enn Emilie og når hun klarer å la være å være for flink og innfløkt, blir det bare veldig fint og spennende. Og er det noen med bedre stemmekontroll enn denne dama?


DE BESTE LÅTENE

-      exile – Taylor Swift & Bon Iver
For en uventet og herlig match. Nydelig melodi, vokal, produksjon, stemining – ja, det meste

-      No Time For Love Like Now – Michael Stipe & Big Red Machine
Om det var noen som kunne løfte fram Michael Stipes herlige stemme og tekster igjen, var det ikke uventet at dette var Aaron Dessner. Her klaffer det meste på årets lock-down låt som til og med elegant innholder ordet «lock-down» - ellers ikke mye brukt i sangtekster

-      Garden Song – Phoebe Bridgers
Låta som virkelig setter stemningen på skiva etter herlig intro. Enkle akkorder, men nydelig arrangert, flott tekst og vokal. Rett og slett forførende.

-      Tilsammans i mörker – Håkan Hellström
Enda en låt som passer perfekt i isolasjon denne våren. Håkan har ikke mista touchen etter 20 år

-      Only Children – Jason Isbell & The 400 Unit
Isbell gjør det han kan aller best – såre gitarballader med nydelig melodi

-      Hell – Waxahatchee
Hel..sikes fint og fengende køntripop

-      The Mandalorian – Ludwig Göransson
En ny favorittsvenske som har laget årets (egentlig fjorårets) beste soundtrack. Nydelig

-      Fate – Bertine Zetlitz & Bugge Wesseltoft (fra Closer)
En av 2000-tallets flotteste norske låter er blitt finere akkompagnert av Wesseltoft ekstremt vakre og følsomme pianokomp

-      Galleon Ship (live at Alexandra Palace) – Nick Cave & The Bad Seeds
Virkelig kremtoppen fra denne nydelige konserten der den magiske stemningen fra fjorårets flotte Ghosteen utvilsomt overføres til Nick og hans piano. Musikk blir nesten ikke vakrere.

 

KONSERTER

Konserter, ja. Once upon a time kunne man faktisk samles i konsertlokaler eller på festivaler og nyte musikk i levende live. Det føles som en stund siden. Og det var vel kanskje det tyngste tapet i pandemien – å måtte se Nick Cave-konserten forvitre – når jeg endelig skulle lege sårene over å ha gått glipp av 2017-turneen. Men så – ut av asken kommer nye muligheter og Nick Cave er virkelig mannen som kan gjøre det beste han kan ut av situasjonen. Derfra kommer årets konsertopplevelse, som selvfølgelig ble via stream

Idiot Prayer – Nick Cave alone at Alexandra Palace
Når man ikke kan få en fullskala konsertopplevelse med Bad Seeds, er en solokonsert med Nick at the piano en god nummer to på ønskelista. Helt riktig å gjøre dette litt eksklusivt med billetter til livestream som virkelig var verdt inngangsbilletten. Dette er bare helt nydelig. Bilder, lyd, låtutvalg som lener seg stort på mesterverket The Boatmans Call og hele stemningen. Høydepunktene inneholder en ny godbit – Euthanasia og en fortryllende versjon av Galleon Ship. Og helt perfekt å gi den ut på skive i etterkant – en helt kurant erstatning for en ødelagt konsertsesong

 

FILMER

Omfatter filmer HW har sett i år og har gått på norske kinoer eller sluppet på strømmetjenester i år 2019. OBS! Tallene foran tittelen er ikke plassering, men derimot antall poeng på IMDBs skala (1-10 med 10 som best). Her ble det tynt, gitt.

8       Parasitt
         Marriage Story


TV-SERIER

Men 2020 ble utvilsomt året for å nyte tv-serier. Fikk sågar tid til å catche opp med noen titler en ikke rakk å hoppe på da de ble lansert. Men her var det mye gull!

ÅRETS BESTE
The Mandalorian – sesong 1 og 2                                                   Disney+
«Serien som gav en troen på Star Wars tilbake» var omkvedet en gikk inn til denne serien med. For når jeg tenker godt etter – jeg var jo veldig stor fan tilbake i 1997 da originaltriologien ble relansert. (Lys)sabla moro rett og slett. Så kom prequel, JarJar og Hayden og interessen dabbet hardt og brutalt. Så var det stille. Helt til nytrilogien fikk litt fres på bålet igjen, uten at den kom opp på gammelt nivå. Men med The Mandalorian kom nesten godfølelsen igjen. Det ble til at en gledet seg til neste fredag for å følge ferden videre. Egentlig en helt god ide å legge ut en episode i uka. For her er det meste gjort riktig. Smoothe effekter, godt skuespill, interessant karaktergalleri og ikke minst litt skitnere og jordnært. Og ikke minst – baby Yoda. I det hele tatt – veldig underholdende. Og utvilsomt – årets beste kjenningsmelodi.

BESTE RETRO
Stranger Things – sesong 1-3                                                           Netflix
Endelig kunne jeg også ta turen til Hawkins, Indiana på det glade 80-tallet og se hva the fuzz was about. Vet ikke hvorfor det ble først i år jeg kunne catche up, for dette var jo fantastisk moro. Sesong 1 er vel den aller beste – her fikk jeg til og med litt Twin Peaks vibber – en gutt er forsvunnet, politietterforskning i rurale USA og parallelle dimensjoner. Nydelig retroscenografi og en konstant spooky stemning. Sesong 2 funka fint den også, mens sesong 3 ble noe litt annet, men fortsatt ekstremt underholdene – så snart en godtok at det nå ble tidvis litt parodisk. Her også er det bare å glede seg til sesong 4!

OG SÅ RESTEN FRA 2020
Westworld – sesong 3  (+ 1 og 2)                                                       HBO Nordic
Dette ble vårens lock-down serie. Målet var å komme ajour før 3.sesong var klar. Hadde begynt på denne for et år eller to siden, men ble ikke umiddelbart hekta. Det snudde imidlertid fort utover i 1. sesong. Western og sci-fi var jo en nydelig kombo. Med mye filosofi om eksistens og hva som er liv, ble dette en ekstra dimensjon. Og Anthony Hopkins er sjelden feil. Sesong 1 var nydelig. Sesong 2 spennede og ganske bra. Mens sesong 3 tok noen nye veier som fungerte utmerket det også. Virkelig forseggjort og usedvanlig stilig visuelt med nok engang spennende og viktige temaer som tas opp. Dette gjorde at serien fortsatt engasjerte stort og nøt i tillegg timevis med podcaster om serien også denne våren. Blir gjerne med på ferden videre.

Normal People                                                                             NRK
Utvilsomt sommerens snakkis, men egentlig vel fortjent for dette satte følelser i sving. Ikke alltid en hang med på Marianne og Connell sine tanker og valg, men uansett årets beste romantikk (tror jeg) – lite romantikk ellers på lista her.

After Life – sesong 2                                                                      Netflix
Helt greit dette. Litt mye repeat kanskje. Humrende, men sjeldent gapskratt. Fortsatt rørende til tider også. Men føler ikke en trenger en sesong 3.

IKKE FRA 2020, MEN GODE LIKEVEL
Succession
sesong 1                                                                    HBO Nordic
Kom aldri lenger enn første sesong før året var omme, men om både kritikere og publikum har rett i at sesong 2 er enda bedre, er det bare å glede seg. Dette er fascinerende drama med interessante figurer i familemaktkamp og annet drama full av freske replikker og nydelig skuespill.

The Boys – sesong 1                                                              Amazon Prime
Helt på tampen av året ble det anledning til å sjekke ut Amazon Prime også, mye takket være denne herlige superheltserien – det vil si superhelt med en nydelig twist. Her vet vi ikke helt som er helt og hvem som er skurk samtidig som aktuelle temaer som #metoo, storpolitikk, våpenindustri og mye mer nydelig flettes inn. Og enda er det en hel sesong som bare kan nytes umiddelbart!

Exit                                                                                          NRK
Fikk også catcha opp med litt norske serier, og Exit var jo meget fengende flott laget med sitt dystre og kanskje halvrealistiske manus. Menn med mye penger må nok finne på mye rart for ikke å kjede seg og da blir det jo utvilsomt underholdende.

22. juli                                                                                      NRK
Stort og vellaget fra gode norske film- og serieskapere, men klarte ikke å mane fram like sterke følelser som Poppes film fra Utøya. Best var scenene fra Ullevål sykehus der en virkelig kunne kjenne seg igjen i noen diskutable aspekter ved helsepolitikken.

 

ELLERS

Jammen lenge siden jeg har skrevet en norskstil. Jeg gjør jammen et forsøk. Oppgaven ser rett og slett ut til å være «drøft 2020».

2020 – det kjedelige året
«Tror 2020 kan bli veldig fint, jeg. 25. mai står tross alt selveste Nick Cave på scenen i Oslo igjen og den skal jeg IKKE gå glipp av this time», skrev til i oppsummeringen av 2019. Det var ikke det eneste som glippet i 2020 så jeg kan ikke annet enn å si at dette året skiller seg litt ekstra ut fra tidligere år. Men helt mørkt var det ikke. Som etablert og privilegert introvert i et av verdens rikeste land, er det ikke vanskelig å finne positive konsekvenser av lock-down og sosial distanse.

-      Håndtrykket – egentlig ikke så ille, men tenk gjennom. Før det hang antibac på alle knutepunkter, inngangsdører og i stua hjemme, er hånda di reine agarskåla for alskens mikroorgansimer. Og dette skal vi dele med så mange vi kan når det egentlig ikke er nødvendig. Det går fint an å hilse pent uten å ha hudkontakt, blikkontakt er egentlig tilstrekkelig. Nei, dette skal jeg ta med videre og tror virkelig det vil nesten føles naturlig, også i tida framover.

-      Norgesferie. Det hadde familien allerede planlagt ved nyttår så her var det lite behov for tilpasninger. Bare litt gråere vær enn det en finner i Middelhavet, men fungerte helt fint.

-      17. mai uten stressing til barnetog grytidlig om morran. I stedet klarte man å dele korpsmusikk, is, grillmat og gode stunder med de nærmeste, og det på et herlig lavt stressnivå.

-      Digitale klasseavslutninger. Helt fantastisk. Spesielt når klassetrinnet består av nærmere 70 stk og det er ikke lokaler som er egnet til å samle 200 stk om gangen uten å danne trengsel og ymse luftkvalitet. Digital julekonsert var helt utmerket!

-      Hjemmekontor. Fungerer dårlig i min bransje, men det må da være helt gull i veldig mange andre. Spesielt for folk i hovedstaden der tid til og fra jobb kan bikke flere timer daglig.

-      En pause fra en haug unødvendige møter. Og all tid og krefter for å komme seg dit, forberede seg og evaluere. Er det verdt det? Håper mange griper muligheten til å virkelig tenke gjennom om alle de faste møtene og gjøremålene virkelig er nødvendige.

-      Kongress i egen stue. Ok da, det er hyggelig å treffe kolleger i andre omgivelser og oppleve nye steder, men om du tenker på alle ressursene som ligger bak – blir det med litt bismak. Det fungerte faktisk overraskende bra å dra på kongress og bli faglig oppdatert i egen stue selv om du måtte lage te og lunsj selv da.

-      Rene treningsapparater. En fryd å gå SATS når alle apparatene og manualene vaskes konstant.

-      Streamingkonserter. Vel, helt det samme blir det ikke, men det finnes også mulighet i et slikt format – utnytt det!

-      Farvel FOMO. Slik som Nick Cave konserten. Alle andre misset den også så du er ikke alene.

-      Og til slutt – en deilig påminnelse om at Norge egentlig er et fint land å bo i, også i en pandemi. Folk stoler på og respekterer myndighetene. Sier Erna en meter unna, holder vi oss en meter unna. Sier Bent at du ikke kan reise til utlandet, reiser vi ikke til utlandet. Når vi i tillegg har noen tusen milliarder på bok så trenger ingen sulte selv om folk holder seg hjemme.

Men mest av alt, er det håp om at mennesker kan klare å innse at vår livsførsel må endres for å holde jordkloden levelig. Når menneskene får fylt sine basalbehov lettere, blir årsaken til mange av våre  problemene dette:

Mennesker kjeder seg for lett.

Så himla mye av menneskers unødige ressursbruk, skyldes at mennesker kjeder seg. Er det virkelig verdt å ødelegge hele livsgrunnlaget for? Om du kjeder deg hjemme i Norge er det mulig å fly rundt halve kloden for under en tusenlapp og more seg i et land langt av sted. Fint for flybransjen og reiselivsnæringen, dumt for miljøet. Pandemien kan gi en etterlengtet opprydningsjobb i flybransjen som kan resultere i at terskelen for flyreiser kan bli noe høyere igjen. I tillegg er det kjedelig å sitte lenge på et tog når flyalternativet bruker under halve tiden og nesten samme pris. Om du kjeder deg i huset dit, kan du bare bygge et nytt på fjellet eller ved sjøen og kalle det «hytte», og bruke plenty med ressurser å forflytte deg mellom husene som alle må holdes varme for å unngå at vannet fryser. Men det beste middelet mot kjedsomhet – nye ting! Tenk på alt en kan kjøpe for å unngå å kjede seg – en kjeder seg mye mindre med en iPhone 12 enn en iPhone 8. Heldigvis er det meste av dagens tekniske dupeditter umulig å oppdatere uten å kjøpe en helt ny dings. Blir jo mange flere arbeidsplasser av sånt, da! Og sikkert veldig lønnsomt – i hvert fall noen utvalgte bedriftseiere. Det er jo slik at alle dingser består av råvarer som må utvinnes, forflyttes, foredles og dette krever energi. På toppen av dette er en gigantisk bransje som gjør sitt ytterste for å belyse at du har det mye mindre kjedelig med en ny dings. Den Leafen du har kan sikkert frakte deg fra A til B, men tenk så mye morsommere det hadde vært å flytte seg fra A til B i en Tesla! Bransjen kan nok pakke det inn i at det er tryggere eller mer praktisk, men i bunn og grunn er det rett og slett litt mindre kjedelig. Det hjelper heller ikke at en av våre vanligste sysler er å scrolle en feed full av kjente og ukjente menneskers aktiviteter som ytterligere vil forsterke at din kjedsommelige tilværelse.

Derfor var det sunt for jordkloden i 2020 at mennesker ble tvunget til å kjede seg litt mer. Kloden har ikke nok ressurser til at alle kan oppfylle sine egoistiske behov for å holde seg konstant underholdt. Det er ikke farlig å kjede seg. Du trenger ikke nødvendigvis gå glipp av noe når du kjeder deg.

Så vi skal ikke tilbake til slik det var før 2020. Egentlig er det slik at ingenting noen gang blir som før, noen gang. Radiohead tok ikke et sidespor med Kid A for så å komme tilbake til 90-tallets gitarrock, men var hele tida på vei videre. Verden og livet går hele tida fremover. Derfor vil vi alle ta med oss noe fra denne tida, forhåpentlig noe positivt som kan gjøre ferden videre enda litt mer spennende, og av og til litt kjedelig. Godt nyttår!

RETRO – [hw for 25 år siden] – 1995 revisited

Oj, nå begynner musikken å bli spennende, ja. Fast abonnent på det fantastiske, norske musikkmagasinet BEAT ga nydelig innsikt i ny musikk og dette var året at den skiva kom – dobbelalbumet som jeg fortsatt regner som tidenes beste. Ellers virkelig toppåret for britpop (og -rock).  Aj, hvilken høst! Mest minneverdige øyeblikk var vel uansett å få oppleve Foo Fighters sin aller første konsert i Oslo da de gjestet Sentrum Scene denne høsten. Skulka faktisk et par timer for å rekke toget inn til hovedstaden og heldigvis var konserten ferdig tidsnok til å rekke NSB hematt også. Dæsken det var moro.

Årets åpenbaring 1995: The Smashing Pumpkins
Ingen tvil om denne. Billy Corgan og co var meg bevisst et par år tidligere med Today og Disarm, men det var først da jeg hørte Bullet with Butterfly Wings det virkelig smalt. Nå hadde jeg også spilt gitar noen år og det var fedt å lære seg Billys riff. Rett før jul kom hele skiva også og makan til opplevelse. Skiva vokste ekstra utover det neste året og siden har det vært det komplette album – 28 låter uten dødpunkter – varierende fra såre pianoballader til de sinteste riff. Og det låter like tøft 25 år seinere.  

Topp 10 fra 1995 (sett fra 2020)
1. Mellon Collie and the Infinite Sadness - Smashing Pumpkins
2. Grand Prix - Teenage Fanclub
3. (What’s the story) Morning Glory? – Oasis
4. The Bends – Radiohead
5. Different Class – Pulp
6. I should Coco – Supergrass
7. To Bring You My Love  - PJ Harvey
8. Sent & Tidlig – deLillos
9. Foo Fighters - Foo Fighters
10. Jagged Litte Pill – Alanis Morrissette

musikk | konserter | filmer | tv-serier | ellers | retro