hjem

hw

digg

te

gjestebok

lenker

2017

 

 


 

digg

 

2017

2016

 

2015

2014

 

2013

2012

 

2011

2010

2009

2008

2007

2006

2005

2004

2003

2002

2001

2000

digg fra det 21. århundre

digg fra det 20. århundre

musikk | konserter | filmer | tv-serier | ellers | retro

MUSIKK                                                                                                                                         
2017 ble heldigvis et litt mindre begivenhetsrikt år enn forgjengeren på mange måter. Selv om pendlertilværelsen tok slutt, ble det likevel stunder å høre ny musikk. Og en og annen konsert også.

1.     Sleep Well Beast  - The National
Det er virkelig herlig med noen band som rett og slett aldri blir dårlige. Ikke alle band trenger å være så himla innovative hele tida heller – ofte er det bare nok med noen små grep som gjør at spenningen fortsatt er til stede og at musikken både høres fresh ut samtidig som den er gjenkjennende. Dessner-tvillingene har så mange forskjellige prosjekter at en blir litt redd for at moderskipet lider av all travelheten, men det er inderlig greit å finne ut at det ikke er tilfellet. Årets sangsamling trenger ikke skamme seg ved siden av dens forgjengere. Åpningssporene er ekstra nydelige og kvaliteten holder seg nesten helt ut. Nærmest et perfekt sammensatt band med fortsatt herlig tromming man nesten ikke hører maken til i denne delen av musikkverden.

2.    The Nashville Sound – Jason Isbell and the 400 Unit
Mann med gitar som lager fine låter kan være veldig fint, det. Mr Isbell trør litt mer på fuzzen her og lykkes stort sett med det også, selv om han utvilsomt er aller best når han finner fram kassegitaren, et nydelig riff og en utsøkt melodi som på årets vakreste låt – If we were vampires.

3.    Music for People in Trouble – Susanne Sundfør
Frk Sundfør er en dame med virkelig vidt sjangerspenn, men hele tiden med ekstrem kvalitet. Hennes fengende synthpop låter fint nok, men dette er hakket vassere. En utsøkt samling dempede og til dels vidunderlig vakre og såre låter passet veldig pent denne høsten. Og med de visuelle inntrykkene fra konserten friskt i minnet, løftet plata seg bare enda mer.

4.    A Deeper Understanding­ – The War On Drugs
Igjen – et ord som beskriver TWOD sin musikk: Driv! It goes on and on. Perfekt lydspor til en biltur eller togtur uten for mange stopp. En nydelig reise gjennom nokså kjent landskap, javel, men det kan da være fint det også.

5.    The Tower  - Motorpsycho
Noen band blir aldri bare dårlige. De virkelig gode klarer ikke det, rett og slett. Noen band kan til og med finne opp det lille ekstra også mange tiår ut i karrieren. De fleste er vel enige om at bandet vel aldri kan toppe skivene fra midten av 90-tallet. Selv var jeg også fan av «pop»-trilogien på 00-tallet. Senere har det dukket opp gode skiver med ujevne mellomrom. Men The Tower må vel være det beste siden glansdagene. Herlig blanding av (passe) lange rockemonstre av noen låter, ispedd noen nydelige neddempede spor før de feteste riffene sprenger vei på ny. Keep om forever, guys.

6.    American Dream – LCD Soundsystem
Kvalitet er det også på alt James Murphy gjør. Et ikke overraskende, men i hvert fall veldig velkomment comeback dette. Ble aldri blodfan første runde, men etter et par helt utsøkte konserter, steg anerkjennelsen. Fabelaktige rytmer gjennom ti fete spor.

7.    A Crow Looked at meMount Eerie
Nytt bekjentskap for året der Metacritic ble inngangsporten for det er ikke altfor mange skiver som scorer godt oppe på 90-tallet. Og når man satte seg inn i skivas tragiske bakteppe, ble dette virkelig enda en fabelaktig skive om død og savn. Phil Elverum sier ting rett ut – her er lite bakket inn i svulstige metaforer. Real death er det rørende åpningssporet. Umulig å ikke bli rørt av dette.

8.    Masseduction – St. Vincent
Av en eller annen grunn hadde jeg blandet St Vincent med gørrkjedelige Cat Power de siste årene og derfor bevisst styrt unna Annie Clarks musikk. Den det var vel en opptreden på Graham Norton Show som åpnet øynene. Gitar kan hun spille også. Dette er jo råfett, rett og slett.

9.    Salutations – Conor Oberst
Fjorårsskiva var fin, men litt mye hissig harmonica trakk ned helhetsinntrykket litt. Så en veldig god ide å spille inn låtene på nytt med litt mer variasjon i arrangement. Noen av låtene vokser virkelig fram og blir ennå finere, mens andre funker like godt kun med kassegitar. Uasnett en veldig fin samling låter, dette.

10. ColorsBeck
Jøje meg – er det virkelig Beck Hansen på årets beste i 2017? Jo, det er da visst det. Men dette var da virkelig moro. Mange artister foretrekker jeg litt nedtonet, gjerne bare med en kassegitar og et og annet krydderi. Men de platene fra Beck er egentlig ganske kjedelige for karen kan dette mye bedre. Dette er jo ren festmusikk. Denne ble årets soundtrack fra Barcelona senhøstes – noe som kledde den veldig godt.

         HEDERLIG OMTALE
            - The Shins (alltid fengende og flott)
            - The Magnetic Fields (herlig ambisiøst, men for krevende til å komme på topp 10)
            - Saint Etienne (fortsatt fint)
            - Kevin Morby (fortsatt spennende)
            - The XX (litt kjedelige, men mye fint)

KREMLÅTER     
     Hør lista i Tidal - HWs kremlåter fra 2017

KONSERTER                                                                                    
Bu for å måtte flytte fra Oslo dette året. Blant annet høsten var fabelaktig på papiret i hvert fall. Det største hullet ble Nick Cave – hadde til og med billett, men det ble for travelt. Og kunne gjerne sett PJ igjen, og Jason Isbell og Kevin Morby og mange flere. Vel, mye fint i Kr.sand også da.-)

1.   Susanne Sundfør                 Kilden, Kristiansand                             29.sep
Wow. Ikke så mye konsert, mer en kunstinstallasjon. Susanne spiller hele siste skive, men fremført i en konsertsal ledsaget av en virkelig vakker visuell performance. Sånn kan det også gjøres.

2.   Mount Eerie                            Vaktbua, Kristiansand                                23.nov
Dette var virkelig en av de mer minneverdige konsertopplevelsene på lenge. Her står altså mannen bak en av årets mest kritikerroste skiver og synger intime sanger om konas død og alt tomrommet i etterkant, på en av landets minste scener. Det er så vidt det er en scene engang. Kun en liten forhøyning i stua i vaktbua på Odderøya. Plass til 40 stk kanskje. Men virkelig en opplevelse der en står to og en halv meter fra artiesten som er helt alene med en kassegitar. Omtrent alle i «salen» kan ta på artisten hvis en vil, men her er alle disiplinerte, ikke en lyd å høre under sangene som er enda sterkere live. I tillegg et par nye som faktisk løsner stemninga litt. Litt av en opplevelse, dette.

3.   The National                           Sentrum Scene, Oslo                                  7.nov
Gudbedre for noen forventinger. Min andre konsert med The National der den første på Øya 2014 var aldeles fantastisk. Og nå skal de altså spille på intime Sentrum Scene og med årets plate i bagasjen. Kanskje derfor jeg ikke fikk helt hallelujah-stemning her. Hva manglet liksom? Tja, kanskje noen flere låter fra High Violet og Trouble will find me? Litt mindre fra Boxer (som for så vidt er bra nok). Litt mindre vin for Matt? En liten overraskelse (vi vet jo at turen i pulbikum kommer under Mr November). Men nå er jeg kanskje litt streng. For dette er jo bra, nesten fantastisk. Herlige låter, herlige folk, rockens beste rytmeseksjon, og Matt sang da fint nok og jeg fikk nesten tatt på han under turen i publiken. Joda, dette var bra det (men var bedre sist)

4.   Radiohead                               Oslo Spektrum                                           6. juni
16 år siden sist, 20 år siden konserten jeg skulle ha vært litt mer engasjert på der i gjørmehavet på Roskilde. Men dette ble fint. Vel verdt returen til hovestaden.

5.   The Shins                                Amfiet, Øya                                                11.aug
Dette var jo noen år siden sist også. Var det Roskilde 2004? Jo det var da visst det. Uansett, helt perfekt setliste der alle godlåtene var med. Fint vær også – da kan det ikke gå galt.

6.   The Pixies                               Amfiet, Øya                                                11.aug
Se det – mer reprise fra Roskilde 2004. Fortsatt i comeback-kategorien da vi later som de siste skivene ikke har funnet sted. Men live er de like rå som før, selv uten Kim Deal. 27 låter, 90 minutter – da blir det ikke mye tid til tørrprat fra Frank Black. Men det går helt fint.                       

7.   Grant Lee Phillips                    Cafe Generalen, Kristiansand                     18.aug
Sommerens scoop til Generalen for Grant Lee er en fin fyr. Nydelig konsert på John Dee i fjor. Perfekt ramme i Ravnedalen og Grant skuffet ikke. Denne gang med noen norske kompiser som backingband. God stemning.

8.   The XX                                    Amfiet, Øya                                                10.aug
Egentlig litt for puslete for headliner og litt for smal musikk kanskje. Men det ble kanskje moro. Låt fint i hvert fall.

9.   Ryan Adams                            Amfiet, Øya                                                10.aug
Endelig en å sjekke av «har sett»-lista. Hadde dog ikke alt for store forventninger, men denne sommerdagen var Ryan i usedvanlig godt humør. Så da ble det ganske trivelig, selv om et par låter til fra de første skivene hadde gjort seg rimelig godt.

10.               Conor Oberst                          Rockefeller, Oslo                                        23.jan
Flink fyr, men hvorfor i himmelens navn kan du ikke spille din aller fineste kassegitarlåt når du står der med kassegitaren i timesvis. Ellers mye fint fra sisteskiva, men litt surrete konsert. Selv om det ikke ble noe First day of my life, ble Lua fra samme skive en nydelig erstatning med en aldeles nydelig duett med support-dama.

FILMER                                                                                               
Omfatter filmer HW har sett i år og har gått på norske kinoer i år 2016. OBS! Tallene foran tittelen er ikke plassering, men derimot antall poeng på IMDBs skala (1-10 med 10 som best). I
kke mange filmer dette året, nei. Men derimot veldig mange barnefilmer.

8       The Big Sick

TV-SERIER
Eh, og det var stort sett det jeg rakk å se av serier ila året. Eller, fikk med siste sesongen av House of Cards som var passe middels. Og nesten ferdig med Dexter som også var greit. Men disse tre på lista – det kriblet virkelig når det var klart for neste episode. Virkelig kunst.  

1.   Twin Peaks – The Return
OMG. Twin Peaks tilbake. Og med David Lynch som regissør på alle 18 episodene. Det kan nærmest ikke bli bedre. Er jo en 18-timers Lynch-film der alle sære spor kan utbroderes i alle retninger. Forventningene ble innfridd til gagns. Til dels helt absurd, men alltid like fantastisk for er det en ting som beskriver Lynch sine prosjekter så er det stemning. Lynch-stemningen varer helt ut som vanlig ingen happy ending – vel egentlig ikke en ending i det hele tatt. Uansett – fantastisk.

2.   Game of Thrones – Sesong 6
GOT for første gang degradert til andre plass. Ikke fordi denne sesongen var på mye dårligere, nei. Fortsatt ekstremt fengende og ekstrem dyktighet i alle ledd – kulisser, skuespill, story og effekter. La det aldri ta slutt.

3.   Game of Thrones – Sesong 7
Nei, klarte ikke å vente. I seks sesonger har jeg sterkt disiplinert ventet til neste nyttår og fått med serien gratis på NRK. Men det har vært en ulidelig kamp å holde seg unna alle spoilere som er overalt. Så nå ble det HBO og jammen meg valuta for spenn med både GOT og Twin Peaks. Nydelig sesong 7 også. Begynte like godt på bøkene denne sommeren også.

ELLERS                                                                                                               
Annet verdt å nevne fra 2017

Denne spalten dreier seg stort sett om festivaler. Så da kan vi jo mimre litt. 20 år siden første Roskilde-festival. Aldeles fantastisk program og fantastisk forferdelig vær. Så er det 10 år siden siste ordentlige Quart-festival, riktignok uten Toffen, men noen fine dager uansett, bortsett fra været da. Det betyr også 10 år siden første Hove-festival og som jeg spådde den gang finnes den ikke i 2017, likegreit. Så er det fem år siden den fantastiske minifestivalen til Toffen i Kilden – Supersonic, som selvsagt ikke levde videre. Men gode konsertopplevelser har det da vært i Kilden siden  - flere kan gjerne ta turen dit, altså. Og ellers? Nei, si det.

RETRO - [hw for 20 år siden] – 1997 revisited                                                                        
1997 var jo litt av et år. Russ. Flytte hjemmefra og oppleve masse nytt i Trondheim – fylle cd-samlinga på Platekompaniet, oppleve minneverdige konserter. Ja det var ei fin tid. Slenger til slutt med de 10 beste skivene fra dette året sånn sett fra 2017. Mye bra, gitt.

1.   The Boatman’s Call – Nick Cave and the Bad Seeds

2.   Songs from Northern Britain – Teenage Fanclub

3.   The Colour and the Shape – Foo Fighters

4.   OK Computer – Radiohead

5.   Jet Age – Kåre and the Cavemen

6.   In it for the Money - Supergrass

7.   Perfect from now on – Built to Spill

8.   Brighten the Corners – Pavement

9.   Angels and Daemons at Play – Motorpsycho

10.               Curtains - Tindersticks

plater | konserter | filmer |tv-serier | ellers | retro