|
musikk | konserter | filmer | tv-serier | ellers | retro
MUSIKK
2017 ble heldigvis et litt mindre begivenhetsrikt år enn forgjengeren på
mange måter. Selv om pendlertilværelsen tok slutt, ble det likevel stunder å
høre ny musikk. Og en og annen konsert også.
1.  Sleep Well Beast - The National
Det
er virkelig herlig med noen band som rett og slett aldri blir dårlige. Ikke
alle band trenger å være så himla innovative hele tida heller – ofte er det
bare nok med noen små grep som gjør at spenningen fortsatt er til stede og at
musikken både høres fresh ut samtidig som den er
gjenkjennende. Dessner-tvillingene har så mange
forskjellige prosjekter at en blir litt redd for at moderskipet lider av all
travelheten, men det er inderlig greit å finne ut at det ikke er tilfellet.
Årets sangsamling trenger ikke skamme seg ved siden av dens forgjengere.
Åpningssporene er ekstra nydelige og kvaliteten holder seg nesten helt ut.
Nærmest et perfekt sammensatt band med fortsatt herlig tromming man nesten
ikke hører maken til i denne delen av musikkverden.
2.
The Nashville Sound – Jason Isbell
and the 400 Unit
Mann
med gitar som lager fine låter kan være veldig fint, det. Mr
Isbell trør litt mer på fuzzen
her og lykkes stort sett med det også, selv om han utvilsomt er aller best
når han finner fram kassegitaren, et nydelig riff og en utsøkt melodi som på
årets vakreste låt – If we were
vampires.
3.
Music for People in Trouble –
Susanne Sundfør
Frk
Sundfør er en dame med virkelig vidt sjangerspenn, men
hele tiden med ekstrem kvalitet. Hennes fengende synthpop låter fint nok, men
dette er hakket vassere. En utsøkt samling dempede
og til dels vidunderlig vakre og såre låter passet veldig pent denne høsten.
Og med de visuelle inntrykkene fra konserten friskt i minnet, løftet plata
seg bare enda mer.
4.
A Deeper Understanding
– The War
On Drugs
Igjen
– et ord som beskriver TWOD sin musikk: Driv! It goes
on and on. Perfekt lydspor til en biltur eller
togtur uten for mange stopp. En nydelig reise gjennom nokså kjent landskap, javel, men det kan da være fint det også.
5.
The Tower - Motorpsycho
Noen band blir aldri bare dårlige.
De virkelig gode klarer ikke det, rett og slett. Noen band kan til og med
finne opp det lille ekstra også mange tiår ut i karrieren. De fleste er vel
enige om at bandet vel aldri kan toppe skivene fra midten av 90-tallet. Selv
var jeg også fan av «pop»-trilogien på 00-tallet. Senere har det dukket opp
gode skiver med ujevne mellomrom. Men The Tower må vel være det beste siden
glansdagene. Herlig blanding av (passe) lange rockemonstre av noen låter,
ispedd noen nydelige neddempede spor før de feteste riffene sprenger vei på
ny. Keep om forever, guys.
6.
American Dream – LCD Soundsystem
Kvalitet
er det også på alt James Murphy gjør. Et ikke overraskende, men i hvert fall
veldig velkomment comeback dette. Ble aldri blodfan første runde, men etter
et par helt utsøkte konserter, steg anerkjennelsen. Fabelaktige rytmer
gjennom ti fete spor.
7.
A Crow Looked
at me – Mount Eerie
Nytt
bekjentskap for året der Metacritic ble
inngangsporten for det er ikke altfor mange skiver som scorer godt oppe på
90-tallet. Og når man satte seg inn i skivas tragiske bakteppe, ble dette
virkelig enda en fabelaktig skive om død og savn. Phil Elverum sier ting rett
ut – her er lite bakket inn i svulstige metaforer. Real death er det rørende åpningssporet. Umulig å ikke bli
rørt av dette.
8.
Masseduction – St. Vincent
Av
en eller annen grunn hadde jeg blandet St Vincent med gørrkjedelige Cat Power de siste årene og derfor bevisst styrt unna
Annie Clarks musikk. Den det var vel en opptreden på Graham Norton Show som
åpnet øynene. Gitar kan hun spille også. Dette er jo råfett,
rett og slett.
9.
Salutations – Conor Oberst
Fjorårsskiva
var fin, men litt mye hissig harmonica trakk ned
helhetsinntrykket litt. Så en veldig god ide å spille inn låtene på nytt med
litt mer variasjon i arrangement. Noen av låtene vokser virkelig fram og blir
ennå finere, mens andre funker like godt kun med kassegitar. Uasnett en veldig fin samling låter, dette.
10.
Colors – Beck
Jøje meg – er det virkelig Beck Hansen på årets beste i 2017? Jo, det er
da visst det. Men dette var da virkelig moro. Mange artister foretrekker jeg
litt nedtonet, gjerne bare med en kassegitar og et og annet krydderi. Men de
platene fra Beck er egentlig ganske kjedelige for karen kan dette mye bedre.
Dette er jo ren festmusikk. Denne ble årets soundtrack
fra Barcelona senhøstes – noe som kledde den veldig godt.
HEDERLIG
OMTALE
- The Shins (alltid fengende og
flott)
- The Magnetic
Fields (herlig ambisiøst, men for krevende til å komme på topp 10)
- Saint Etienne (fortsatt
fint)
- Kevin Morby
(fortsatt spennende)
- The XX (litt kjedelige,
men mye fint)
KREMLÅTER
Hør lista i Tidal
- HWs kremlåter fra 2017
KONSERTER
Bu for å måtte flytte fra Oslo dette året. Blant annet høsten var
fabelaktig på papiret i hvert fall. Det største hullet ble Nick Cave – hadde
til og med billett, men det ble for travelt. Og kunne gjerne sett PJ igjen,
og Jason Isbell og Kevin Morby
og mange flere. Vel, mye fint i Kr.sand
også da.-)
1.
Susanne Sundfør Kilden, Kristiansand 29.sep
Wow. Ikke så mye konsert, mer en
kunstinstallasjon. Susanne spiller hele siste skive, men fremført i en
konsertsal ledsaget av en virkelig vakker visuell performance.
Sånn kan det også gjøres.
2.
Mount Eerie Vaktbua,
Kristiansand 23.nov
Dette var virkelig en av de mer
minneverdige konsertopplevelsene på lenge. Her står altså mannen bak en av
årets mest kritikerroste skiver og synger intime sanger om konas død og alt
tomrommet i etterkant, på en av landets minste scener. Det er så vidt det er
en scene engang. Kun en liten forhøyning i stua i vaktbua på Odderøya. Plass
til 40 stk kanskje. Men virkelig en opplevelse der
en står to og en halv meter fra artiesten som er
helt alene med en kassegitar. Omtrent alle i «salen» kan ta på artisten hvis
en vil, men her er alle disiplinerte, ikke en lyd å høre under sangene som er
enda sterkere live. I tillegg et par nye som faktisk løsner stemninga litt.
Litt av en opplevelse, dette.
3.
The National Sentrum
Scene, Oslo 7.nov
Gudbedre for noen forventinger. Min andre konsert med The National der den
første på Øya 2014 var aldeles fantastisk. Og nå skal de altså spille på
intime Sentrum Scene og med årets plate i bagasjen. Kanskje derfor jeg ikke
fikk helt hallelujah-stemning her. Hva manglet
liksom? Tja, kanskje noen flere låter fra High Violet
og Trouble will find me? Litt mindre fra Boxer (som for så vidt er bra nok).
Litt mindre vin for Matt? En liten overraskelse (vi vet jo at turen i pulbikum kommer under Mr
November). Men nå er jeg kanskje litt streng. For dette er jo bra, nesten
fantastisk. Herlige låter, herlige folk, rockens beste rytmeseksjon, og Matt
sang da fint nok og jeg fikk nesten tatt på han under turen i publiken. Joda, dette var bra det (men var bedre sist)
4.
Radiohead Oslo
Spektrum 6.
juni
16
år siden sist, 20 år siden konserten jeg skulle ha vært litt mer engasjert på
der i gjørmehavet på Roskilde. Men dette ble fint. Vel verdt returen til hovestaden.
5.
The Shins Amfiet,
Øya 11.aug
Dette
var jo noen år siden sist også. Var det Roskilde 2004? Jo det var da visst
det. Uansett, helt perfekt setliste der alle
godlåtene var med. Fint vær også – da kan det ikke gå galt.
6.
The Pixies Amfiet,
Øya 11.aug
Se
det – mer reprise fra Roskilde 2004. Fortsatt i comeback-kategorien da vi
later som de siste skivene ikke har funnet sted. Men live er de like rå som
før, selv uten Kim Deal. 27 låter, 90 minutter – da
blir det ikke mye tid til tørrprat fra Frank Black. Men det går helt fint.
7.
Grant Lee Phillips Cafe
Generalen, Kristiansand 18.aug
Sommerens
scoop til Generalen for Grant Lee er en fin fyr. Nydelig konsert på John Dee
i fjor. Perfekt ramme i Ravnedalen og Grant skuffet ikke. Denne gang med noen
norske kompiser som backingband. God stemning.
8.
The XX Amfiet,
Øya 10.aug
Egentlig litt for puslete for headliner og litt for smal musikk kanskje. Men det ble
kanskje moro. Låt fint i hvert fall.
9.
Ryan Adams Amfiet,
Øya 10.aug
Endelig
en å sjekke av «har sett»-lista. Hadde dog ikke alt for store forventninger,
men denne sommerdagen var Ryan i usedvanlig godt humør. Så da ble det ganske
trivelig, selv om et par låter til fra de første skivene hadde gjort seg
rimelig godt.
10.
Conor Oberst Rockefeller,
Oslo 23.jan
Flink
fyr, men hvorfor i himmelens navn kan du ikke spille din aller fineste kassegitarlåt
når du står der med kassegitaren i timesvis. Ellers
mye fint fra sisteskiva, men litt surrete konsert. Selv om det ikke ble noe First
day of my life, ble Lua fra samme skive en nydelig
erstatning med en aldeles nydelig duett med support-dama.
FILMER
Omfatter filmer HW har sett i
år og har gått på norske kinoer i år 2016. OBS! Tallene foran tittelen er
ikke plassering, men derimot antall poeng på IMDBs
skala (1-10 med 10 som best). Ikke mange filmer dette året,
nei. Men derimot veldig mange barnefilmer.
8 The Big Sick
TV-SERIER
Eh, og det var stort sett det jeg rakk å se
av serier ila året. Eller, fikk med siste sesongen av House of Cards som var passe middels. Og nesten ferdig med
Dexter som også var greit. Men disse tre på lista – det kriblet virkelig når
det var klart for neste episode. Virkelig kunst.
1.
Twin Peaks – The Return
OMG.
Twin Peaks tilbake. Og med David Lynch som regissør
på alle 18 episodene. Det kan nærmest ikke bli bedre. Er jo en 18-timers
Lynch-film der alle sære spor kan utbroderes i alle retninger. Forventningene
ble innfridd til gagns. Til dels helt absurd, men alltid like fantastisk for
er det en ting som beskriver Lynch sine prosjekter så er det stemning.
Lynch-stemningen varer helt ut som vanlig ingen happy ending – vel egentlig
ikke en ending i det hele tatt. Uansett – fantastisk.
2.
Game of Thrones – Sesong 6
GOT
for første gang degradert til andre plass. Ikke fordi denne sesongen var på
mye dårligere, nei. Fortsatt ekstremt fengende og ekstrem dyktighet i alle
ledd – kulisser, skuespill, story og effekter. La det aldri ta slutt.
3.
Game of Thrones – Sesong 7
Nei,
klarte ikke å vente. I seks sesonger har jeg sterkt disiplinert ventet til
neste nyttår og fått med serien gratis på NRK. Men det har vært en ulidelig
kamp å holde seg unna alle spoilere som er overalt. Så nå ble det HBO og
jammen meg valuta for spenn med både GOT og Twin
Peaks. Nydelig sesong 7 også. Begynte like godt på bøkene denne sommeren
også.
ELLERS
Annet verdt å nevne fra 2017
Denne spalten dreier seg stort sett
om festivaler. Så da kan vi jo mimre litt. 20 år siden første
Roskilde-festival. Aldeles fantastisk program og fantastisk forferdelig vær.
Så er det 10 år siden siste ordentlige Quart-festival, riktignok uten Toffen,
men noen fine dager uansett, bortsett fra været da. Det betyr også 10 år
siden første Hove-festival og som jeg spådde den gang finnes den ikke i 2017,
likegreit. Så er det fem år siden den fantastiske minifestivalen til Toffen i
Kilden – Supersonic, som selvsagt ikke levde
videre. Men gode konsertopplevelser har det da vært i Kilden siden - flere kan
gjerne ta turen dit, altså. Og ellers? Nei, si det.
RETRO - [hw for 20 år siden] – 1997
revisited
1997 var jo litt av et år. Russ. Flytte hjemmefra og oppleve masse nytt i
Trondheim – fylle cd-samlinga på Platekompaniet, oppleve minneverdige
konserter. Ja det var ei fin tid. Slenger til slutt med de 10 beste skivene
fra dette året sånn sett fra 2017. Mye bra, gitt.
1.
The Boatman’s Call – Nick Cave and the
Bad Seeds
2.
Songs from Northern Britain – Teenage
Fanclub
3.
The Colour
and the Shape – Foo Fighters
4.
OK Computer – Radiohead
5.
Jet Age – Kåre
and the Cavemen
6.
In it for the Money - Supergrass
7.
Perfect from now on – Built to Spill
8.
Brighten the Corners – Pavement
9.
Angels and Daemons at Play – Motorpsycho
10.
Curtains - Tindersticks
plater | konserter | filmer |tv-serier | ellers | retro
|
