|
musikk | konserter | filmer | tv-serier | ellers | retro
MUSIKK
2017 ble heldigvis et litt mindre begivenhetsrikt år enn forgjengeren på
mange måter. Selv om pendlertilværelsen tok slutt, ble det likevel stunder å
høre ny musikk. Og en og annen konsert også.
1.  Sleep Well Beast - The National
Det
er virkelig herlig med noen band som rett og slett aldri blir dårlige. Ikke
alle band trenger å være så himla innovative hele tida heller – ofte er det
bare nok med noen små grep som gjør at spenningen fortsatt er til stede og at
musikken både høres fresh ut samtidig som den er gjenkjennende.
Dessner-tvillingene har så mange forskjellige prosjekter at en blir litt redd
for at moderskipet lider av all travelheten, men det er inderlig greit å
finne ut at det ikke er tilfellet. Årets sangsamling trenger ikke skamme seg
ved siden av dens forgjengere. Åpningssporene er ekstra nydelige og
kvaliteten holder seg nesten helt ut. Nærmest et perfekt sammensatt band med
fortsatt herlig tromming man nesten ikke hører maken til i denne delen av
musikkverden.
2.
The Nashville Sound – Jason Isbell and the 400 Unit
Mann
med gitar som lager fine låter kan være veldig fint, det. Mr Isbell trør litt
mer på fuzzen her og lykkes stort sett med det også, selv om han utvilsomt er
aller best når han finner fram kassegitaren, et nydelig riff og en utsøkt
melodi som på årets vakreste låt – If we were vampires.
3.
Music for People in Trouble –
Susanne Sundfør
Frk
Sundfør er en dame med virkelig vidt sjangerspenn, men hele tiden med ekstrem
kvalitet. Hennes fengende synthpop låter fint nok, men dette er hakket
vassere. En utsøkt samling dempede og til dels vidunderlig vakre og såre
låter passet veldig pent denne høsten. Og med de visuelle inntrykkene fra
konserten friskt i minnet, løftet plata seg bare enda mer.
4.
A Deeper Understanding –
The War On Drugs
Igjen
– et ord som beskriver TWOD sin musikk: Driv! It goes on and on. Perfekt
lydspor til en biltur eller togtur uten for mange stopp. En nydelig reise
gjennom nokså kjent landskap, javel, men det kan da være fint det også.
5.
The Tower - Motorpsycho
Noen band blir aldri bare dårlige.
De virkelig gode klarer ikke det, rett og slett. Noen band kan til og med
finne opp det lille ekstra også mange tiår ut i karrieren. De fleste er vel
enige om at bandet vel aldri kan toppe skivene fra midten av 90-tallet. Selv
var jeg også fan av «pop»-trilogien på 00-tallet. Senere har det dukket opp
gode skiver med ujevne mellomrom. Men The Tower må vel være det beste siden
glansdagene. Herlig blanding av (passe) lange rockemonstre av noen låter,
ispedd noen nydelige neddempede spor før de feteste riffene sprenger vei på
ny. Keep om forever, guys.
6.
American Dream – LCD Soundsystem
Kvalitet
er det også på alt James Murphy gjør. Et ikke overraskende, men i hvert fall
veldig velkomment comeback dette. Ble aldri blodfan første runde, men etter
et par helt utsøkte konserter, steg anerkjennelsen. Fabelaktige rytmer
gjennom ti fete spor.
7.
A Crow Looked at me – Mount
Eerie
Nytt
bekjentskap for året der Metacritic ble inngangsporten for det er ikke altfor
mange skiver som scorer godt oppe på 90-tallet. Og når man satte seg inn i
skivas tragiske bakteppe, ble dette virkelig enda en fabelaktig skive om død
og savn. Phil Elverum sier ting rett ut – her er lite bakket inn i svulstige
metaforer. Real death er det rørende åpningssporet. Umulig å ikke bli
rørt av dette.
8.
Masseduction – St. Vincent
Av
en eller annen grunn hadde jeg blandet St Vincent med gørrkjedelige Cat Power
de siste årene og derfor bevisst styrt unna Annie Clarks musikk. Den det var
vel en opptreden på Graham Norton Show som åpnet øynene. Gitar kan hun spille
også. Dette er jo råfett, rett og slett.
9.
Salutations – Conor Oberst
Fjorårsskiva
var fin, men litt mye hissig harmonica trakk ned helhetsinntrykket litt. Så
en veldig god ide å spille inn låtene på nytt med litt mer variasjon i
arrangement. Noen av låtene vokser virkelig fram og blir ennå finere, mens
andre funker like godt kun med kassegitar. Uasnett en veldig fin samling
låter, dette.
10.
Colors – Beck
Jøje
meg – er det virkelig Beck Hansen på årets beste i 2017? Jo, det er da visst
det. Men dette var da virkelig moro. Mange artister foretrekker jeg litt
nedtonet, gjerne bare med en kassegitar og et og annet krydderi. Men de
platene fra Beck er egentlig ganske kjedelige for karen kan dette mye bedre.
Dette er jo ren festmusikk. Denne ble årets soundtrack fra Barcelona
senhøstes – noe som kledde den veldig godt.
HEDERLIG
OMTALE
- The Shins (alltid fengende og
flott)
- The Magnetic Fields
(herlig ambisiøst, men for krevende til å komme på topp 10)
- Saint Etienne (fortsatt
fint)
- Kevin Morby (fortsatt
spennende)
- The XX (litt kjedelige,
men mye fint)
KREMLÅTER
Hør lista i Tidal - HWs
kremlåter fra 2017
KONSERTER
Bu for å måtte flytte fra Oslo dette året. Blant annet høsten var
fabelaktig på papiret i hvert fall. Det største hullet ble Nick Cave – hadde
til og med billett, men det ble for travelt. Og kunne gjerne sett PJ igjen,
og Jason Isbell og Kevin Morby og mange flere. Vel, mye fint i Kr.sand også
da.-)
1.
Susanne Sundfør Kilden, Kristiansand 29.sep
Wow. Ikke så mye konsert, mer en
kunstinstallasjon. Susanne spiller hele siste skive, men fremført i en
konsertsal ledsaget av en virkelig vakker visuell performance. Sånn kan det
også gjøres.
2.
Mount Eerie Vaktbua,
Kristiansand 23.nov
Dette var virkelig en av de mer
minneverdige konsertopplevelsene på lenge. Her står altså mannen bak en av
årets mest kritikerroste skiver og synger intime sanger om konas død og alt
tomrommet i etterkant, på en av landets minste scener. Det er så vidt det er
en scene engang. Kun en liten forhøyning i stua i vaktbua på Odderøya. Plass
til 40 stk kanskje. Men virkelig en opplevelse der en står to og en halv
meter fra artiesten som er helt alene med en kassegitar. Omtrent alle i
«salen» kan ta på artisten hvis en vil, men her er alle disiplinerte, ikke en
lyd å høre under sangene som er enda sterkere live. I tillegg et par nye som
faktisk løsner stemninga litt. Litt av en opplevelse, dette.
3.
The National Sentrum
Scene, Oslo 7.nov
Gudbedre
for noen forventinger. Min andre konsert med The National der den første på
Øya 2014 var aldeles fantastisk. Og nå skal de altså spille på intime Sentrum
Scene og med årets plate i bagasjen. Kanskje derfor jeg ikke fikk helt
hallelujah-stemning her. Hva manglet liksom? Tja, kanskje noen flere låter
fra High Violet og Trouble will find me? Litt mindre fra Boxer (som for så
vidt er bra nok). Litt mindre vin for Matt? En liten overraskelse (vi vet jo
at turen i pulbikum kommer under Mr November). Men nå er jeg kanskje litt
streng. For dette er jo bra, nesten fantastisk. Herlige låter, herlige folk,
rockens beste rytmeseksjon, og Matt sang da fint nok og jeg fikk nesten tatt
på han under turen i publiken. Joda, dette var bra det (men var bedre sist)
4.
Radiohead Oslo
Spektrum 6.
juni
16
år siden sist, 20 år siden konserten jeg skulle ha vært litt mer engasjert på
der i gjørmehavet på Roskilde. Men dette ble fint. Vel verdt returen til
hovestaden.
5.
The Shins Amfiet,
Øya 11.aug
Dette
var jo noen år siden sist også. Var det Roskilde 2004? Jo det var da visst
det. Uansett, helt perfekt setliste der alle godlåtene var med. Fint vær også
– da kan det ikke gå galt.
6.
The Pixies Amfiet,
Øya 11.aug
Se
det – mer reprise fra Roskilde 2004. Fortsatt i comeback-kategorien da vi
later som de siste skivene ikke har funnet sted. Men live er de like rå som
før, selv uten Kim Deal. 27 låter, 90 minutter – da blir det ikke mye tid til
tørrprat fra Frank Black. Men det går helt fint.
7.
Grant Lee Phillips Cafe
Generalen, Kristiansand 18.aug
Sommerens
scoop til Generalen for Grant Lee er en fin fyr. Nydelig konsert på John Dee
i fjor. Perfekt ramme i Ravnedalen og Grant skuffet ikke. Denne gang med noen
norske kompiser som backingband. God stemning.
8.
The XX Amfiet,
Øya 10.aug
Egentlig litt for puslete for
headliner og litt for smal musikk kanskje. Men det ble kanskje moro. Låt fint
i hvert fall.
9.
Ryan Adams Amfiet,
Øya 10.aug
Endelig
en å sjekke av «har sett»-lista. Hadde dog ikke alt for store forventninger,
men denne sommerdagen var Ryan i usedvanlig godt humør. Så da ble det ganske
trivelig, selv om et par låter til fra de første skivene hadde gjort seg
rimelig godt.
10.
Conor Oberst Rockefeller,
Oslo 23.jan
Flink
fyr, men hvorfor i himmelens navn kan du ikke spille din aller fineste
kassegitarlåt når du står der med kassegitaren i timesvis. Ellers mye fint
fra sisteskiva, men litt surrete konsert. Selv om det ikke ble noe First
day of my life, ble Lua fra samme skive en nydelig erstatning med
en aldeles nydelig duett med support-dama.
FILMER
Omfatter filmer HW har sett i
år og har gått på norske kinoer i år 2016. OBS! Tallene foran tittelen er
ikke plassering, men derimot antall poeng på IMDBs skala (1-10 med 10 som
best). Ikke mange filmer dette året, nei. Men derimot veldig mange
barnefilmer.
8 The Big Sick
TV-SERIER
Eh, og det var stort sett det jeg rakk å se av serier ila året. Eller,
fikk med siste sesongen av House of Cards som var passe middels. Og nesten
ferdig med Dexter som også var greit. Men disse tre på lista – det kriblet
virkelig når det var klart for neste episode. Virkelig kunst.
1.
Twin Peaks – The Return
OMG.
Twin Peaks tilbake. Og med David Lynch som regissør på alle 18 episodene. Det
kan nærmest ikke bli bedre. Er jo en 18-timers Lynch-film der alle sære spor
kan utbroderes i alle retninger. Forventningene ble innfridd til gagns. Til
dels helt absurd, men alltid like fantastisk for er det en ting som beskriver
Lynch sine prosjekter så er det stemning. Lynch-stemningen varer helt ut som
vanlig ingen happy ending – vel egentlig ikke en ending i det hele tatt.
Uansett – fantastisk.
2.
Game of Thrones – Sesong 6
GOT
for første gang degradert til andre plass. Ikke fordi denne sesongen var på
mye dårligere, nei. Fortsatt ekstremt fengende og ekstrem dyktighet i alle
ledd – kulisser, skuespill, story og effekter. La det aldri ta slutt.
3.
Game of Thrones – Sesong 7
Nei,
klarte ikke å vente. I seks sesonger har jeg sterkt disiplinert ventet til
neste nyttår og fått med serien gratis på NRK. Men det har vært en ulidelig
kamp å holde seg unna alle spoilere som er overalt. Så nå ble det HBO og
jammen meg valuta for spenn med både GOT og Twin Peaks. Nydelig sesong 7
også. Begynte like godt på bøkene denne sommeren også.
ELLERS
Annet verdt å nevne fra 2017
Denne spalten dreier seg stort sett
om festivaler. Så da kan vi jo mimre litt. 20 år siden første
Roskilde-festival. Aldeles fantastisk program og fantastisk forferdelig vær.
Så er det 10 år siden siste ordentlige Quart-festival, riktignok uten Toffen,
men noen fine dager uansett, bortsett fra været da. Det betyr også 10 år
siden første Hove-festival og som jeg spådde den gang finnes den ikke i 2017,
likegreit. Så er det fem år siden den fantastiske minifestivalen til Toffen i
Kilden – Supersonic, som selvsagt ikke levde videre. Men gode
konsertopplevelser har det da vært i Kilden siden - flere kan gjerne ta turen dit, altså. Og
ellers? Nei, si det.
RETRO - [hw for 20 år siden] – 1997 revisited
1997 var jo litt av et år. Russ. Flytte hjemmefra og oppleve masse nytt i
Trondheim – fylle cd-samlinga på Platekompaniet, oppleve minneverdige
konserter. Ja det var ei fin tid. Slenger til slutt med de 10 beste skivene
fra dette året sånn sett fra 2017. Mye bra, gitt.
1.
The Boatman’s Call – Nick Cave and the
Bad Seeds
2.
Songs from Northern Britain – Teenage
Fanclub
3.
The Colour and the Shape – Foo
Fighters
4.
OK Computer – Radiohead
5.
Jet Age – Kåre and the Cavemen
6.
In it for the Money - Supergrass
7.
Perfect from now on – Built to Spill
8.
Brighten the Corners – Pavement
9.
Angels and Daemons at Play –
Motorpsycho
10.
Curtains - Tindersticks
plater | konserter | filmer |tv-serier | ellers | retro
|
