1.
A grand don't come for free
The Streets
Tøff kamp om topplasseringen i år, men den gikk
til slutt til stadig mer imponerende Mike Skinner og hans The Streets. Denne
gang topper han debuten med et genialt gjennomført konseptalbum der vi følger
Mike og hans kvinner og venner gjennom hverdagstrivialiteter, kjærlighet,
utroskap, dop og ståjlne spenn. Knallåter med ypperlige tekster som virkelig
fanger livet i 2004. Strålende!
Kremspor: 11. 'Empty Cans'
2.
Franz
Ferdinand
Franz
Ferdinand
Denne startet som åretes største
hype, frontet av salige NME, og endte som årets plate hos veldig mange
kritikere - og det er jammen forståelig. Rock'n'roll på sitt aller beste,
dette. Herlige låter i en deilig groove - det meste stemmer her egentlig.
Kremspor: 3.'Take
me out'
3.
Aha Shake
Heartbreak
Kings
of Leon
Mer rockandroll og deilig sådan. Prestesønnene
har barbert bort det meste av overflødig hår og leverer ei plate som bortimot
topper fjorårets debut med enda bedre låter av samme sort. Lovely.
Kremspor: 2. 'King of the
Rodeo'
4.
Abbatoir Blues/The Lyre of Orpheus - Nick Cave & The Bad Seeds
To album på en gang, gitt. Ambisiøst,
men ikke tvil om at mørkemannen Cave gjør dette med stor stil. Denne gang får
vi merke et større spekter av australienerens genialitet, fra de såre
kjærlighetsviser til skitten rockandroll. Og det hele, som alltid, med
strålende lyriske innspill.
Kremspor: 8.'O Children'
5.
A Ghost is Born - Wilco
Jeff Tweedy er en uforutsigbar og jammen meg interessant fyr. Ti minutter med
melodisk støy er ikke min favoritt, men sett bort fra noen få små irriterende
biter, er dette en nydelig plate med mange gode og klassiske Wilcolåter - og
det er slett ikke ille.
Kremspor: 5.'Hummingbird'
6.
You are the Quarry - Morrissey
Endelig
var det på tide å oppdage The Smiths og ikke minst deres legendariske
frontmann Morrissey. Riktignok er ikke hans solomateriale helt på høyde med
bandet fra 80-tallet, men hans siste (og første på sju år) langspiller er
slett ikke ille. Ganske nydelig, egentlig, med flotte låter og noen friske
tekstfraser.
Kremspor: 8.'First of the gang to die'
7. From a Basement on a Hill - Elliott Smith
Høsten 2003 kunne man tyvärr si 'hvil i fred' til en av de siste års beste
singer/songwriters med kassegitar. Fryktelig trist, men når man lytter til
noen av tekstlinjene, kan man kanskje forstå at dette var en ganske trist
sjel. Uansett hadde han boritmot laget ferdig ei flott plate før han forlot
oss og mange takk for det.
Kremspor: 6.'A Fond Farwell'
8.
Scissor Sisters - Scissor Sisters
Jeg visste til å begynne med om jeg skulle
ta disse småskjeve kara og dama seriøst, men fant etter hvert ut at de jo
hadde laga ei plate full av smågodt, gitt. Friskt og originalt er det i hvert
fall. Synd jeg ikke fikk sett dem live.
Kremspor: 11.'Return to Oz'
9.
Around the Sun - R.E.M.
Det var mye som ikke føltes riktig her. Kanskje var det alle
de deprimerende forhåndsrapportene og første anmeldelsene, men jeg hadde i
hvert fall merkelig få forventninger til den 13. langspilleren til verdens
beste band. Kanskje er 13 et ulykkesnummer - det er i hvert fall merkelig få
gode plater som har 13 spor (det er i hvert fall ett for mye, her). I tillegg
er det første gang bandet bruker en låttittel som navnet på plata. Jeg kan
uansett være enig i at dette er en av R.E.M.s svakeste plate, kanskje den
aller svakeste. Men når samtlige 12 forgående er av skyhøy kvalitet, bør ikke
det være så veldig bekymringsfullt. Forventningene ble kanskje så lave at jeg
egentlig ikke ble så veldig skuffet. Riktignok er det et par-tre spor som
gjerne kunne vært ofret, men mye av plata er virkelig flott. Litt kjedelig,
kanskje, men likefullt veldig fin. Litt tam produksjon er det også - den
mangler generelt litt futt og en absolutt knallåt. Gleder meg uansett til
konserter i 2005!
Kremspor: 2.'Electron Blue'
10.
Aw Come on/No you C'mon - Lambchop
To plater på en gang var ganske populært i år, og Kurt's gang klarer av
formatet de også. Mye av låtene på disse er fra deres svært vellykkede
lydsetting til den flotte stumfilmen Sunshine (en flott opplevelse - bandet
kommer således både på plate-, konsert- og filmlista for 2004), og disse
funker også flott på egne bein. Fortsatt er det mangel på variasjon som er
bandets (og Kurts) verste fiende, men står til mer en godkjent nok en gang.
Kremspor: 8.(No..) 'Under a dream of a
lie'
Runners up:
Et par plater var så nære at de gjerne kunne vært
blant de ti og disse må jo også nevnes.
- 'I' - The Magnetic Fields
- 'Together we're heavy' - The Polyphonic Spree
NORSKE PLATER
Noen gode norske plater var det da også i 2004.
1. Motorpsycho presents The International Tussler Society
Det meste gutta
tar i blir til gull, så også når de tar Tusslerprosjektet sitt virkelig ut
til fulle. Etter langstrakt turnevirksomhet har gjengen gått i studio og
levert en herlig plate i farvannet mellom køntri og rock. Flott!
Kremspor: 11.'The Skies are full of ... wine?'
2. Riot on an Empty Street - Kings of Convenience
Erlend og Erik fortsetter der de slapp og serverer flere flotte låter og
vokalharmonier. På åpningssporet låter de sågar som Simon & Garfunkel,
resten av plata er bare nydelig.
Kremspor: 8.'I'd rather dance with
you'
3. Savoy - Savoy
Fortsatt langt bedre enn A-ha og langt bedre enn det meste av norsk musikk.
Ok live til og med. Dæven så undervuderte disse er.
Kremspor: 3.'Bovine'
1. Belle and Sebastian
Rockefeller,
Oslo
26.mars
2. Pixies
Orange
scene, Roskilde
2.juli
3. Morrissey
Roskilde
3.juli
4. Basement Jaxx
Orange scene,
Roskilde
3.juli
5. The Streets
Øya-festivalen
12.august
6.
N*E*R*D
Roskilde
2.juli
7. The International Tussler
Society
Samfundet,
Trondheim
september
8.
Lambchop
Samfundet,
Trondheim
15.november
9.
The Shins
Roskilde
'03
2.juli
10.
Ricochets
Roskilde
'03
1.juli
9/10 Lost in Translation
Regi: Sofia Coppola
Fantastisk flott
skildring av ensomhet og kjærlighet i Tokyo.
9 Kill Bill vol 2
Regi: Quentin Tarantino
Vel så god som vol. 1, heldigvis.
9 Eternal Sunshine of the spotless mind
Regi:
Michel Gondry
Småsyk, men
knallgod historie og skuespill.
9 Good Bye
Lenin!
Regi: Wolfgang Becker
Artig og noe rørende historie fra tiden etter
murens fall.
9 Sunrise: A Song of Two Humans
Regi: F.W. Murnau
Opprinnelig fra 1927, men blåst liv i og blitt
del av en herlig opplevelse med Lambchop som setter musikk til filmen live.
9 21 Grams
Regi: Alejandro Gonzalez Inarritu
Sterk
story, gode skuespillere. God film.
9 Donnie Darko
Regi: Richard Kelly
Kun på dvd, men likefullt en særdeles god liten
sak.
9 Fahrenheit 9/11
Regi: Michael Moore
Enda en god og rystende dokumentar fra MM - synd
ikke at få amerikanere brydde seg om innholdet.
9 Thirteen
Regi: Catherine
Hardwicke
Overraskende god fjortisskildring.
9 Big Fish
Regi: Tim Burton
Tim Burion går litt andre veier, men skuffer ikke
nå heller.
9 Harry Potter & The Prisoner of Azkaban
Regi: Alfonso Cuaron
Cuaron slår
til og lager den beste HP-filmen så langt. Synd det bare ble én.
9 Shrek 2
Regi: Andrew Adamson
m.fl.
Dreamworks er fortsatt hakket bedre enn Pixar,
synes nå jeg. Storartig film.
9 Motorsykkeldagbøkene
Regi: Walter Salles
Nydelig
skildring av Che Guevaras reise gjennom Sør-Amerika
8 The Station Agent
Spider-Man 2
Uno
Before Sunset
The Incredibles
NEDTURER
Noen ting skuffet og irriterte meg i løpet av året. Måtte bare
nevnte det.
Soft
Rock - årets 'sommermusikk'
Jeg har sjelden blitt så skuffet av
merkelappen 'sommermusikk' - en sjanger jeg forbinder med frisk og drømmende
musikk fylt av smil og sol. Den anmelderen som satte en slik merkelapp på
plata til Phoenix har sjelden vært mer way off. Det gjentok seg i omtalen av
Euroboys sin enda mer skuffende 'Soft Focus'. Og disse banda hadde mer til
felles. Blant annet hver sin gode singel ('Everything is everything' og
'One-way street') som begge ble fullstendig spilt i hjel på Petre denne
sommeren. Hver sin plate der resten av materialet bestod av noen forferdelig
kjipe og seige låter uten noen form for god melodi. Begge fikk dessuten masse
ufortjent skryt i pressen. Euroboys holdt dessuten er enormt skuffende
konsert i Trondheim i høst - det virker egentlig som Knut Schreiner sparer
godlåtene til Turboneger (greit nok det, da) slik at hans andre band blir
avspist med smuler. Er dette soft rock, vil jeg absolutt ikke ha noen del av
det. Yuck.
The Hives
Det er vel
ingen nedtur å bli skuffa over noe en har null forventninger til, men en
nedtur var det uansett at enkelte fortsatt ønsker å få ørene fylt av ulydene
til The Hives. Man får håpe at en lang, lang rekke av forferdelig middels
kritikk (selvsagt med unntak av NME [se HW - det beste fra 2003] og
noen nøytrale svensker i Aftonbladet) fører til at mange musikkjournalister
ikke lenger ser på det som en begiventhet når (om?) neste plate kommer.
