|
|
|
musikk | konserter | filmer | serier | ellers | retro
|
|
MUSIKK
|
|
2022 ble kanskje året en
hadde ventet på lenge – at nå var det slutt på den nye, gode musikken. Få
gamle favoritter kom med ny musikk og av de var det få som leverte. Noen
finnes på lista, men Belle and Sebastian er ganske kjedelige i 2022. Taylor
Swift var nok bare et blaff – eller igjen et bevis på at det var Aaron
Dessner som var den som klarte å få ut gull av henne. Nick Cave ga bare ut
salmer. Nei, det var rett og slett ikke mulig å finne en skive som
forsvarte tittelen som årets album så denne står tom. Så får en heller
nevne det som var ganske bra dette året.
ÅRETS ALBUM
Ingen som gjorde seg fortjent til denne tittelen i år
HEDERLIG OMTALE TIL …
Dragon New Warm Mountain I Believe in You – Big Thief
Nytt spennende bekjentskap i Adrienne
Lenker og hennes kompanjonger. Tidvis helt nydelig vakkert, andre ganger
litt weird, men også interessant. Mye fint blant ikke mindre enn 20 låter.
Cruel Country – Wilco
Denne ville kanskje vært et trygt valg som årets album, men det er noe som
mangler. Det burde jo egentlig vært perfekt – Wilco med sin solide
besetning går tilbake til countryrøttene. Uansett unødvendig å klemme inn
21 spor når halvparten er ganske forglemmelige. Resten er jo fint, men
egentlig litt kjedelig.
This is a Photograph – Kevin Morby
Her var det endelig mye som
stemte. Mr Morby har vært og snust på topplistene de siste årene, men aldri
tatt helt steget opp før i år. Denne er skikkelig fin til tider. Fengende.
Og fantastisk vakker i duetten Bittersweet, TN. Spennende å sett karen live også.
Big Time – Angel Olsen
Fine melodier, lekkert arrangert,
stemningsfullt, nikker nesten på PJ Harvey på «Go Home» før det dukker opp
noen fengende countrystrofer. Overraskende fint, dette.
Lucifer on the Sofa – Spoon
bevisstheten
siden nydelige ga ga ga … Men aldri blodfan. Imidlertid en nydelig, liten
skive med fengende riff og gode melodier. 10 låter uten for mye mikkmakk er
helt fint, det.
Zeit – Rammstein
Dette låter unektelig som Rammstein og er like teit og harry som det er
tøft og fengende. Selv om lite slår sceneshowet, er det faktisk ganske
underholdende på plate også.
Autofiction – Suede
Godt
hjulpet av den herlige Øya-konserten står sisteskiva rimelig godt på egne
bein. Åpningslåta She Still Leads me on gled jo perfekt inn i settet
blant 90-tallsklassikerne og her er det lite tull og tøys, kun poengtert og
god Suede-rock. Det er jo som om 20 år ikke har skjedd.
REALITY – Bill Callahan
Nærmest
fast inventar på denne lista og også årets bidrag glir greit i øregangene.
Blue Rev – Alvvays
Deilig
powerpop fra Canada kan også være fint.
BESTE NORSKE
Omar Sheriff – Karpe
Ikke
tvil om at det var denne som en hørte mest på av norsk musikk i løpet av
året selv om 6 låter kanskje er litt lite for å kalle et album. Gutta
slutter aldri å imponere og klarer å ta musikken fremover på mange måter.
Skulle gjerne hatt med en konsert eller to her også.
|
|
KONSERTER
|
|
Der, ja! Da var vi tilbake – som om det var 2019 igjen.
1.
Nick Cave and the Bad Seeds Øyafestivalen, Amfiet 11.august
Forventningene til denne kvelden overgikk det meste. To lange år
nesten uten konserter, to avlyste konserter i Spektrum etter å ha skuslet
bort muligheten i 2017. Men nå var altså Nick Cave tilbake og rapportene
fra Europaturneen bar bud om en 64-åring i full form med utløp for
konsertabstinenser. Rammen var perfekt – nydelig sommervær i Oslo. Fine
konserter tidligere på dagen. Perfekt planlagt med nydelig utsikt midt
foran scenen. Minuttene tikket ned og The Bad Seeds entret scenen med et
smell. Midt blant dem, Mr Cave, som freste ut en spyttklyse og hoppet fram
til scenekanten for å bli der det meste av kvelden: Get ready for love! Og veldig mange andre følelser.
Nick Cave live er den perfekte liveartist med sitt intense scenenærvær der
han henger over kanten og smelter i ett med publikum. Det låter i tillegg
helt fabelaktig. Konserten blir helt perfekt – vekslende mellom heftig Bad
Seeds-rock før det kommer et vidunderlig pusterom der Cave setter seg ved
pianoet og transcenderer i tre låter som bringer tårer til øyne og varme i
hjertet. Før det smeller igjen med et herlig crescendo fram mot
ekstranummerne. Det er ingen tvil om at Nick Cave er tidenes liveartist –
like hypontiserende som da jeg ble forført for første gang 25 år tidligere
og året før der jeg først merket hans unike karisma i Bendiksbukta. Bare nå
er han enda bedre og har ingen grunn til å stoppe. Hey – Paul McCartney og
Bob Dylan er over 80 og lager ennå legendariske konserter.
2.
Rammstein Bjerke travbane 24.juli
Denne kom jammen litt på sparket.
Fortsatt irritert over å ikke fått med seg det største livebandet for tida
på Ullevål for noen år tilbake der det var full yatzy med seksere.
Granåsenkonsertene ble heldigvis flyttet sørover til hovedstaden, men ble
like kjapt utsolgt. Men så var det en sommerdag jeg sveipet gjennom Insta
der det plutselig dukket opp ledige billetter til Rammstein i Oslo. What?
Sikkert en scam, tenkte jeg, men jammen så det ut som Ticketmaster og
jommen var det mulig å kjøpe billetter? Kanskje en svartebørsforebyggende
greie. Så da ble det billetter til far (og sønn, for å lære litt tysk) og
Oslotur. Det ble så fett og stort og varmt som forventet for tyskerne
sparer ikke på noe, i hvert fall ikke pyro. Sabla fet kveld med fengende
riff, mye flammer og nydelig regissert show. Større blir det vel ikke.
3.
Suede Øyafestivalen, Sirkus 12. august
Hmm, headliner Florence eller Brett og Suede? Til slutt var det vel
egentlig ikke noe å tenke på og takk hvasomhelst for det! For en fest i
teltet på tampen av denne Øyafredagen! Forrige Suede-konsert var vel på
Roskilde ’99 og det var veldig trivelig mener jeg. Siden den gang har
bandet hatt en lang pause før 3-4 «comeback»-album siste 10 årene. Hvordan
hadde så årene fart med britene? Veldig bra, faktisk! Brett Anderson verken
så eller hørtes en dag eldre ut enn forrige gang der han danser ut på
scenen med den helt nydelige nylåta She Still Leads Me On før herlige kjente toner
dominerer den intense timen bandet leverer. Setlista er tungt dominert av
90-tallslåter og sånt liker man. «Det er jo ikke et menneske under 40 her,
jo» var kommentaren som møtte meg på vei inn i teltet, men slikt blir det
faktisk fest av! Til og med herlige Everything will flow dukket opp. Fantastisk fin
nostalgitripp og det kan vi like.
4.
The National Loaded, Kontraskjæret 9.juni
For en herlig forsommerdag. Permisjon med hospitering i Bærum.
Deretter rett til byen, kort vors og rett til Kontraskjæret – ikke det mest
idylliske festivalområdet, men sabla sentralt i hvert fall. Og ganske
intimt. Rakk kun to låter av support Sharon van Etten, men
hovedattraksjonen skuffet (nesten) ikke. Solid er vel ordet, ikke veldig
spennende, men ufattelig trivelig. Matt Berninger er blitt litt slappere
med årene, men synger fortsatt utmerket. Ganske god setlsite, men fanden
heller – ett lite ekstranummer går vel an, til og med på festival. Vanderly hadde passet perfekt på slutten der. Nuvel. En
veldig hyggelig kveld.
5.
Michael Kiwanuka Øyafestivalen, Amfiet 11.august
Det låter så smooth og nydelig – helt perfekt soundtrack til en
fantastisk sommerdag i hovedstaden. Funky, fint og tidvis fengende.
6.
Remi Wolf Øyafestivalen, Hagen 12.august
Årets overraskelse og ny kjenning. Fabelaktig funky opptreden.
7.
Dagny Øyafestivalen, Amfiet 12.august
Fengende flott sommerpop funka utmerket foran et fullsatt amfi.
8.
Jarv Is… Øyafestivalen, Vindfruen 11.august
Fabelaktig artist, men ikke like fabelaktige låter. Gudbedre en ny
reunion av Pulp hadde vært moro.
9.
Fountains DC Øyafestivalen, Vindfruen 11.august
Nokså hypet, men var i utgangspunktet litt skeptisk om dette var
rett låtmateriale for en god konsert. Fasit: Det var det ikke. Kunne ikke
annet enn å sammenlikne dette med hyperenergien som Idles leverte samme
sted tre år tidligere. Dette ble stort sett slapt.
10.
Bright Eyes Øyafestivalen, Vindfruen 12. august
Band og artist fortsetter å skuffe på scenen. Bright Eyes er best
på plate og sånn er det. Merkelig setliste der Poison Oak var et hederlig
lyspunkt. Resten ble dessverre ganske middelmådig.
|
|
FILMER
|
|
Omfatter filmer HW har sett i år og har gått på norske
kinoer eller sluppet på strømmetjenester i år 20. OBS! Tallene foran
tittelen er ikke plassering, men derimot antall poeng på IMDBs skala (1-10
med 10 som best).
9 Everything
Everywhere All At Once
Verdens
verste menneske
8 Licorice Pizza
The Batman
Glass Onion – A Knives Out
Story
Spider-Man: No Way Home
Thor: Love and Thunder
|
|
|
Å her var det mye å ta av. Tror jammen jeg skriver litt opp
alt jeg så av serier dette året. Det ble en del, gitt.
ÅRETS BESTE SERIE
Severance [Apple Tv+]
Her klaffer det meste i denne herlige miks mellom sci-fi,
thriller og litt arbeidsplasskomedie. I bun er et ekstremt fascinerende
tankeeksperiment der man splitter hjernen mellom jobb og fritid. Kanskje
noe for dem som ikke klarer å legge fra seg jobben på privaten. Legg på en
spennende historie, med nærmest Lynchsk mystikk og absurditeter, nydelige
skuespillere, stødig regi så har du årets beste serie der vi virkelig ser
fram til neste sesong.
ÅRETS BESTE NYKOMMER
House of the Dragon -sesong 1 [HBO Max]
Forventingene til mer drama fra Westeros var ikke veldig
høye den første tiden etter GoT fadet ut i 2019. Men etter noen herlige
gjensyn, ble man påminnet om du verden så bra det var lenge. Og nå var til
og med GRRM selv med som serieskaper. Varmet opp med Fire&Blood som
sommerens lektyre. Dette kunne bli riktig fint, dette. Fint ble det. Sabla
fint til og med! Dette var serien som gjorde at man faktisk gledet seg til
mandagene denne høsten. Selv om GOT-temaet ikke lenger bringer fram
frysninger, spilte serien på det meste av følelser. Og med nydelige
skuespillere, fabelaktig scenografi, helt kurant CGI og feiende flott
manus, ble hver mandag en fryd og glede. Prequels kan jommen funke det!
ANDRE GODE NYKOMMERE
The Bear – sesong 1 [Disney+]
Mye bråk, kjeft, banning og stress, men også særdeles
severdig. Fascinerende innblikk i restaurantbransjen ispedd alskens andre
livsutfordringer.
Pachinko – sesong 1 [Apple Tv+]
Det er herlig å få underholdning mikset med en interessant
historietime. Japans annektering av Korea var noe vi ikke lærte om på
skolen og det var fascinerende å følge Sunja gjennom hele det forrige
århundre i en svært rørende, vakker og engasjerende historie som heldigvis
får sin sesong 2.
Andor - sesong 1
[Disney+]
Årets beste Star Wars-serie, utvilsomt. Dette er SW-universet sett fra
bakken, hos de vanlige menneskene som lever under Imperiets fascistiske
styre og som gjør opprør mot det. Kvalitet i alle ledd, nydelige locations
og både spennende, rørende og mer til.
ÅRETS BESTE NYSESONGER (og hype)
Stranger Things – sesong 4 [Netflix]
Endelig sesong 4 av serien som ble en korona-favoritt,
spesielt sesong 1. Her er mye som tar oss litt tilbake til den sesongen og
litt mindre corny enn sesong 3 for eksempel. Vi er kommet til 1986, og det
er jo et år som denne karen husker litt av – i hvert fall musikken. Og
serien er ekstremt god på å fange tidsånden og ikke minst få inn en herlig
ny figur som er erketypen av puddelrocker fra 80-tallet – Eddie Munson var
fantastisk. Det ble en lang sesong, men aldri langdrygt. Fortsatt perfekt
miks av mystikk, drama, thriller og litt lett grøss. Enda en sesong å se
fram til.
ANDRE TILBAKEVENDENDE SERIER
The Boys – sesong 3 [Amazon Prime]
Fortsatt herlig fengende, enda litt mer gørr og graps. Sup’s som
moses, knuses, sprenges og det som verre er. Høydepunktet ble rett og slett
elleville Herogasm. Wicked.
Westworld – sesong 4 [HBO Max]
Joy og Nolan prøver, men får det dessverre ikke helt til.
Premissene er til stede, filosofien om hva som gjør oss til et menneske og
hva som som skal til for å kalle en robot et individ er fascinerende. Men
serien er tidvis knallfengende og interessant, før det faller sammen igjen
mot slutten. Etter hvert fikk vi også vite at det ikke blir en femte og
siste sesong og det var vel egentlig like greit.
Sex Education – sesong 3 [Netflix]
Nytt skoleår, ny rektor, nye utfordringer, nye non-binære
rollefigurer. Serien henger i hvert fall med i tiden og er fortsatt god
underholdning, men blir ikke veldig skarp. Litt typisk Netflix egentlig.
Fortsatt mye godt skuespill, nydelig foto og imponerende budsjett på
skoleforestillingene.
ÅRETS BESTE MINISERIE
Riget Exodus [Viaplay]
Er vel lov å kalle dette en miniserie, selv om dette
egentlig er episode 9-13 og Riget. Men føler de tre delene er tre
individuelle filmer nærmest. Jeg husker var helt blåst overende av Riget I
der jeg så den på filmklubben i Storsalen på Samfundet i Trondheim 20 år
tidligere. Etter mange år fant jeg til slutt Riget II på DVD og opplevelsen
ble nærmest komplett. Mer av dette vil vi absolutt ha. Det er en herlig
miks av Lynchsk mystikk, litt horror, mye humor og herlige spark til egen
profesjon. Hadde de bare droppet det evinnelige håndholdt kameraet som
fremkaller en plagsom kvalme man ikke har opplevd siden 3d-kino, hadde
dette blitt nærmest perfekt.
ANDRE
MINISERIER
1883 [Discovery+]
Da Altibox ble uvenner med TV2, ble en måneds gratis Strim
en midlertidig løsning. Med på kjøpet fulgte også Discovery+ - verdt å
sjekke ut! Hva skulle man prioritere? Star Trek var det jo mye av, men
ingen som så ut til å matche TNG. Dexter: New Blood skulle kanskje gi
serien en verdig finale, men nei – så ut som det gikk skeis igjen.
Yellowstone har fått mye skryt, men altfor mange sesonger til at man rakk
det på 30 dager. Da landet man heller på Yellowstones prequel: 1883, om
Dutton-familiens opphav. En ekte cowboy-serie egentlig. Virkelig visuelt
vakker, nærmest tidvis breathtaking. Herlig barkst skuespill og egentlig en
brutal historie som er særdeles spennende å følge med på. Ble nesten frista
til å fortsette med Yellowstone, men får bli senere. Foreløpig intet mer
Discovery+ her for i løpet av året
ble den visst slukt av Sky Showtime. Og noen bet på et fristende
lanseringstilbud.
The Book of Boba Fett [Disney+]
Det meste lå til rette for at dette kunne bli virkelig
artig, men det ble kun glimtvis. Dette ble dessverre et rufsete
venstrehåndsarbeid som skaperne ikke helt klarte å ro i land. Det startet
ganske bra, men dabbet fælt - helt fram til Mando dukket opp igjen! To
episoder var jo egentlig sesong 2 ½ av The Mandalorian og da merket man
umiddelbart en helt annen feeling – det er jo dette vi vil ha! Så en
begynte i hvert fall å glede seg til sesong 3 av Mando i det finaleepisoden
ble et gedigent antiklimaks, selv med Grogu som midtpunkt.
Obi-Wan [Disney+]
Hva gjorde Ben/Obi-Wan i årene mellom episode III og IV? Det
meste lå til rette for en virkelig godbit med Ewan McGregor tilbake som
Jedi-mesteren i eksil. Og Darth Vader, Luke og Leia. Men det ble bare
nesten der vi fikk noen herlige scener, nye engasjerende figurer og god
Star Wars-følelse. Derfor kjedelig at vi også fikk litt
lavbudsjettsløsninger og plot-holes som trakk hele opplevelsen ned til helt
greit. Tror faktisk de ikke klarer å toppe Mandalorian.
ÅRETS CATCH-UPs
Breaking Bad – sesong 1-5 [Netflix]
Endelig – denne har ligget og modnet helt siden finalen ble
sendt i 2013. Med så nye nytt og flott som stadig meldte seg, ble det aldri
tid til å få catcha up med serien som av imdb’s brukere er kåret som
tidenes beste dramaserie. Men i 2022 ble det tid. Og jommen kom man seg
gjennom hele greia også. 62 fantastiske episoder uten dødpunkter. Serien
som sluttet i tide etter bare å ha blitt bedre og bedre. Utmerkede
skuespillere briljerer i et fullendt manus. Et klassisk mesterverk!
Ted Lasso – sesong 2 [Apple Tv+]
Like herlig feel-good i sesong 2 som tidvis var enda bedre
enn førstesesongen. Bare å gi oss mer!
ÅRETS
MARVEL
Vel, årets Marvel stoppet etter Moon Knight. Tidvis
spennende og fengende, men mest forvirrende og ikke altfor engasjerende.
Men mye fint skuespill, da. Følte likevel at dette hadde et mye større
potensiale som ble skuslet bort i sanden, bokstavelig talt. Og det var det
for Marvel-serier dette året. Trist hvis den nedadgående spiralen
fortsetter for filmene blir egentlig gradvis svakere og svakere. Vi får se
hva 2023 bringer.
|
|
ELLERS
|
|
Halvveis i livet begynner man å få en del livsvisdom som man
plutselig ønsker å dele med omverdenen. Og det er stadig mer en kunne tenke
seg å engasjere seg i. Under følger noen av tankene som drev forbi i løpet
av året og som er verdt å få ned på «papiret».
ÅRETS
KULTURKOMMENTAR
Først av alt – hva skjedde egentlig med
3D-filmen? Det viste seg vel at det var flere enn denne karen som fant ut
at øyne og hjerne ikke alltid klarte å tolke alle inntrykkene rett og
opplevde ubehagelig kvalme og hodepine av 3d-effektene. Dette i kombinasjon
av urimelig høye priser, gjorde vel at tilbudet bare fadet bort av seg selv
og takker så mye for det. 3D vil ikke bli savnet.
Av annet som kan fade sakte ut, må vel være
«kjendis»-reality. Det er ufattelig at metningspunktet ikke er nådd for
fjorten seriekonsept siden. På et
tidspunkt var det kanskje spennende å se en kjendis i et annet format og
kontekst enn den vanlige, men når mennesker til slutt blir kjendis av å
være i et reality-program, er vel bunnen nådd. Det er jammen meg blitt en
fulltidsjobb å være med i disse programmene for det er så sabla mange å ta
av. Det er bare å starte i Ex on the Beach og videre til Skal vi Danse. Nå
er du blitt kjendis så det er bare å fortsette runden til Kompani
Lauritsen, Farmen kjendis (som er blitt forbløffende lik Farmen uten
kjendiser), 71 grader Nord, Alltid Beredt, innom et par «helsprø»
spørreprogrammer og ende i sofaen til Else Kåss eller stolen til Lindmo.
Blir ikke så mye tid til annen jobb da.
Så dette er altså TV-hverdagen i 2022 og var vel veldig
delaktig i at undertegnede ikke savnet TV2 at all i det halve året kanalen
var i krangel med AltiBox eller omvendt. For nå er tiden veldig snart inne
til å ditche lineær-tv. Fortsatt kan det finnes noen få programmer som kan
favne et bredt lag av folket, men dette fungerer vel så godt på strømming.
Og når strømmetjenestene leverer 4k-bilder og surroundlyd som ikke Altibox
klarer, begynner veien å bli kort til å gå all-in for slikt.
For når sporten heller ikke engasjerer, blir det lite igjen.
Nyheter får en gjennom andre kanaler. Avisa er digital og fungerer helt
utmerket. Sportsaversjonen toppet seg i adventstiden med fotball-VM i
Qatar. Her kom virkelig alt det motbydelige sporten har blitt fram for åpen
skjerm. Hvordan kan dette lenger engasjere? It’s all about the money. Og
grassalt møe money. Klubbfotballen avgjøres av størrelsen på lommeboka. Og
når VM arrangeres i pillråtne stater som Russland og Qatar, har noe gått
fryktelig galt. Det er rett og slett bare trist.
Da er det kanskje ikke bedre å fylle bankkontoen til Disney,
Amazon eller Apple gjennom deres strømmetjenester, men får inntil videre
tro at kineserne som skrur sammen iPhonen dinm, gjør det med en levelig
lønn og under humane arbeidsforhold. At alle de som pakker pakker for
Amazon har en lønn de kan leve av og unngår diskriminering av kjønn,
hudfarge eller legning. Og de gir i hvert fall betaling for kunstnere til å
underholde og engasjere deg for å få livet ditt en tanke bedre. For det er
vel fortsatt meningen med livet – å ha det så bra som mulig? Jeg har ikke
kommet på noe bedre.
ÅRETS
KLIMAKOMMENTAR
Her må jeg først komme med en presisering alle burde være enige om:
- Ingen kan være uenig i at klimaet forandrer seg og vi må ta konsekvensene
av dette slik at vi kan tilpasse oss.
- Så får man heller være uenige om hvorvidt disse klimaendringene er
menneskeskapte og om det nytter å gjøre noe med dem.
Eksempelvis kan man vel ikke være uenige i prognosene som
vitenskapsfolk fremsetter om observert og estimert stigning i temperatur
som vil f.eks medføre stigende verdenshav og dermed ta konsekvensene av
dette ved unngå å bygge i vannkanten, men heller trekke bygningene noen
meter over dagens havnivå. Det går også an å forstå at olje&gass
uansett vil ta slutt en dag og vi trenger alternative energikilder.
En måte å tilpasse seg mildere vintre er for eksempel å
akseptere at deler av landet ikke er egnet for å gå på ski. Sånn som
Sørlandet. Skal du drive med ski, får du heller flytte til fjells og heller
finne en annen idrett. Og ikke bruke millioner av kroner og millioner av
liter vann på å lage kunstig snø som uansett smelter uka etter. Og hvor
bærekraftig er det å sponse krisepakker til alle som rammes av lite snø.
Skal luksushotellet i Alpene få dekket sine tap grunnet manglende turister
når det ikke er snø i bakkene? Klimatilpasninger får kanskje bli «årets
ord» 2024.
ÅRETS POLITISKE KOMMENTAR
Det bringer oss raskt over i politikken for klimatilpasninger er noe som
virkelig påvirker politikken også. Og politikk handler om å fordele
ressurser på en mest rettferdig måte, og diskusjonen blir hvor mye som skal
overlates til myndigheter og hvor mye som er sitt eget ansvar.
ÅRETS HELSEPOLITISKE KOMMENTAR
Dette er feltet som naturlig nok engasjerer stort siden dette er hverdagen
min. Helsepolitikk er et enormt stort og meget sammensatt. Og til dels helt
uforståelig. På vårt sykehus har vi mer og mer å gjøre, men må kutte i
budsjetter hvert eneste år. Samtidig skal vi levere bedre kvalitet. Men det
er dessverre ikke mulig å kombinere. Kutter du ressursene, faller også
kvaliteten. Det virker til å være en blind tro på at teknologi skal løse
alle problemer. Ensomme gamle kan få en egen robot som kan holde dem med
selskap, kanskje en slik som droiden «B2EMO» fra Star Wars-serien Andor.
Men vi er utvilsomt langt unna slik teknologi på mange tiår ennå. Og er det
slik vi vil ha det? Kanskje er det denne blinde troen på teknologi som medfører
at et helseforetak kan bruke 4 millARDER kroner på et IT-system som ikke
bare fungerer dårlig, men som er direkte helsefarlig. I disse
IT-budsjettene er det aldri snakk om kutt eller begrensninger, mens det er
utrolig lett å fjerne en sykepleierstilling på en overfylt sengepost. Vi må
«jobbe smartere» som vår sykehusdirektør liker å si. Kanskje det burde
gjelde i sykehusledelsen også?
For mens teknologien skal redde helsevesenet er det også
teknologien som har skylden for mange av våre helseproblemer. Teknologien
gjør jobbene våre mer stillesittende. Den gjør at det mindre kalorikrevende
å flytte seg fra et sted til et annet. Den gjør maten vår mer usunn slik
som med ultraprossesert mat. Alt som bidrar til å fjerne mennesket fra å
gjøre det som evolusjonen har lært oss gjennom tusenvis av år. Slikt får
konsekvenser. Så langt har vitenskapen holdt følge slik at vi likevel lever
lenger og bedre enn for 100 år siden, men er toppen nådd?
Uansett – det er snakk om prioriteringer og det vil
utvilsomt være lønnsomt å forebygge fremfor å reparere, men slikt er det
fryktelig vanskelig å regne på. Og langt vanskeligere å gjennomføre. VI kan
behandle fedme gjennom medisiner eller, enda verre, fedmekirurgi, men det
hadde jo vært lettere å forebygge fedme. Det samme med diabetes 2. Og andre
livsstilssykdommer. Og er det rett ressursbruk å innføre tarmscreening da
kanskje nesten 500 mennesker må gjennomgå en koloskopi for å forhindre ett
tilfelle av tarmkreft. En sykdom som kanskje ville vært like lett å
behandle når den først gir symptomer? Jeg har ikke svaret, men skal vi får
lære av være erfaringer.
Nei, igjen er politikk fordeling av ressurser og kanskje
hver og en helsearbeider kan tenke på hva som kan forsakes i egen praksis.
Vi undersøker veldig mange friske mennesker. Blir vi så mange behandlere at
ventelistene forsvinner, vil terskelen for å bli undersøkt bli enda lavere
og vi undersøker enda flere friske mennesker. Og når skal vi si at nok er
nok? Veldig mye ressurser brukes på mennesker på tampen av livet, men hva
skal bestemme hvor grensa går? Det er i hvert fall fornuftig at det også
fokuseres på ulempene med overbehandling for noen ganger kan det også være
farlig. Livet er en risiko og helsepersonell kan ikke fjerne alle farer.
Nullvisjoner høres fint ut, men det kan dessverre aldri oppnås. Feil vil
oppstå, både av mennesker og maskiner. Men risiko for feil vil øke der
ressursene svekkes. Så da må vel ressursene fordeles til der risikoen er
størst. Og det er ingen enkel oppgave. Imens får man gjøre sitt beste med
de ressursene en har.
ÅRETS
LOKALPOLITISKE KOMMENTAR
Så langt er det én sak som har engasjert meg såpass at jeg har skrevet
leserinnlegg i Fvn, samt kontaktet politikere i tre partier for fremme mine
synspunkter. Det gjaldt plassering av et visst barnehospice på Egsjordet.
Mitt syn nådde ikke fram den gangen, men så er vi altså her halvannet år
senere og ting har absolutt kommet frem i lyset. Men det tok merkelig lang
tid. Hele prosjektet har vært betenkelig helt fra starten, men ikke nådd
inn hos de fleste politikere, da stort sett på høyresiden (og
Arbeiderpartiet). Forhåpentligvis vil dette sette i gang noen tanker om
hele «Helsebydelen Eg» er så veldig fornuftig.
Mye av denne helsebydelen er basert på den merkelige tanken
om alt det fantastiske med privat helsevesen. Tanken er altså å omringe et
offentlig helsetilbud med private aktører for å få et mest mulig effektivt
helsevesen. Men når mye av dette skal finansieres med offentlige midler,
blir det hele meget underlig.
- Eksempelvis FFB/Andreas Hus. Privat organisasjon som må legge ned uten
offentlig støtte. Hva er da poenget med at dette drives privat? Hvorfor kan
ikke 90 millioner kroner gå til en øremerket post for barnepalliasjon i
Helse Sør-Øst slik alle fornuftige faginstanser ønsker? Løsningen her er
enkel: Kristiansand kommune overtar Andreas Hus (bygget eier de allerede)
og driver dette som avlastningsplasser for multifunksjonshemmede barn i
distriktet. Barn fra andre kommuner kan leie plasser her, finansiert
gjennom overføringer fra barnets hjemkommune. Hvorfor i alle dager må et
slikt tilbud være privat? Det er jo allerede fullfinansiert fra staten. De
ansatte kan fortsatt jobbe her.
Så kan resten av Egsjordene ligge i fred. Dette er god
matjord som er nødvendig skal vi klare å få oss selv i framtida. Når i
tillegg det meste av området består av kvikkleire og klimaet er i stor
endring, er det utvilsomt det tryggeste å holde fingre og gravemaskiner
unna. For hva i all verden skal resten av Helsebydelen fylles med?
ÅRETS FILOSOFISKE KOMMENTAR
Til slutt får man prøve å løfte blikket og tankene fra det hverdagslige og
konkrete til de større tankene som angår oss. Ja, hvor går hele
menneskeheten videre fra her. Det ser jammen ikke lystig ut. Jordas
ressurser brukes opp lenge før året er omme og veldig få bryr seg egentlig
om det. For vi må videre – vi må utvikle oss – vi må fremover! For hva? Hva
er målet?
Må ikke målet være at alle mennesker skal ha det så bra som
mulig? At hvert menneske skal få dekket sine grunnleggende behov om å bli
mett hver dag, ha et trygt sted å bo, og kunne leve slik man ønsker. Men
det er jo mulig! Det er nok mat på jorda, den er bare på feil sted. Det er
nok ressurser, men de er samlet på noen ganske få. Og hvis mennesker som
har det veldig godt, bare skal få det litt godt, vil det bli bråk.
Fordeling av jordas ressurser rettferdig er en sabla utfordrende oppgave.
Ja, kanskje umulig?
Her har ikke selv jeg en løsning, men skal tenke over saken!
Se etter i samme spalte om ett år.
|
|
RETRO – [hw for 25 år siden] – 1997 revisited
|
|
1997, omg! Det var et begivenhetsrikt år. Russ, Roskilde,
Roma, Relocate til Trondheim og starte studier. Og for en musikk!
Årets
åpenbaring 1997: Teenage Fanclub
Her var det mer å velge mellom.
Dette var året jeg ble fan av Nick Cave. Foo Fighters ble knallgode.
Radioheaad gav ut den skiva. Men aller mest fan, ble jeg nok av skotske
Teenage Fanclub dette året. Mest grunnet den mest fantastiske sommerpoplåta
jeg fortsatt kan tenke meg – Ain’t that enough. Denne minner fortsatt om solskinn utafor hybel H12 på Voll
Studentby i Trondheim (det var ikke ofte). Summer’s in the city, do what you gotta do. Og da jeg fant ut av Grand Prix
var enda bedre enn dette årets Songs from Northern Britain, var jeg solgt. Om ikke det var
nok – hvem var det som jammen meg tok turen innom Trondheim og Samfundet
påfølgende vår? What – Teenage Fanclub!
Topp 10 fra 1997 (sett fra 2022)
Fire album
som skilte seg kraftig ut fra dette året, derfor det lille mellomrommet.
1. The Boatman’s Call – Nick Cave and The Bad Seeds
2. Songs from Northern Britain – Teenage Fanclub
3. The Colour and The Shape – Foo Fighters
4. OK Computer – Radiohead
5. Jet Age – Kåre and the Cavemen
6. Perfect from now on – Built to Spill
7. Brighten the Corners - Pavement
8. Angels and Daemons at play - Motorpsycho
9. Curtains - Tindersticks
10. Stakkars - deLillos
Beste filmer fra 1997
Jeg var
nok litt snill med karakterene på den tida. Men Lost Highway er fortsatt en
soleklar 10-er – resten synker kanskje en karakter eller to ved gjensyn
10 Lost Highway
Face/Off
Men in Black
LA Confidential
9 Boogie Nights
Good Will Hunting
La Vita e Bella
Det Femte Element
Titanic
Budbringeren
The Spanish Prisoner
The Sweet Hereafter
Affliction
musikk | konserter | filmer | serier | ellers | retro
|
|
|
|
