|
|
|
musikk | konserter | filmer | serier | podcast | ellers | retro
|
|
MUSIKK
|
|
2023 bød heldigvis på langt
flere solide innspilte musikkopplevelser enn fjoråret der nesten hele rekka
av 2010-favoritter presenterte ny musikk. Og joda, det er dessverre lite
nykommere på denne lista (som alltid) – ser ut som det tar lenger og lenger
tid å trenge gjennom et hardt skall av musikksmak bygget opp gjennom 37 år.
ÅRETS ALBUM
 the record – boygenius
For en herlig ide – at noen de
siste års kvinnelige indie singer/songwriters finner sammen og lager enda
bedre musikk som band! Ventetiden har vært lang for mange som forelsket seg
i Phoebe Bridgers mesterverk fra de tidlige koronatider, Punisher. Men hun
har heldigvis tatt seg god tid og brakt med noen av sine beste ideer inn i
trioen boygenius og foredlet disse til noe riktig fint sammen med Lucy
Dacus og Julien Baker. Selv om det tidvis er både mørkt og melankolsk,
merker man kjemien mellom venninnene – spesielt i de nydelige harmoniene
som starter albumet og dukker opp igjen gledelig ofte. Bridgers dystre
viser avløses av både 90-talls collegerock og fortsettelsen av «The Boxer»
(der faktisk Paul Simon er kreditert som låtskriver). Plata ble sluppet på
den første virkelige vårdagen og spredte varme og solskinn utover hele
året. Utpå høsten kom til og med en liten, aldeles nydelig ekstra godbit med
ep-en The
Rest.
RUNNER-UPs
Javelin – Sufjan Stevens
Det er helt herlig når Sufjan gjør ting som Sufjan gjør aller best
– nemlig dempede, vilt vakre låter skapt rundt en klimprende kassegitar
eller et mykt el-piano, slik som de aller fineste stundene på Illinois og hele Carrie & Lowell. Enkelte låter smelter vakker
sammen i flerstemte harmonier og strykere mens andre berører deg på det
mest diskré vis. Uansett herlig vakkert.
The First Pages of Frankenstein – The National
Neida – The National klarer fortsatt ikke komme opp med dårlige
plater. Rekka fra 2010-tallet er imponerende selv om de aller største
høydepunktene kom tidlig. En litt slakk konsert post-covid rørte opp litt
uro, men heldigvis var det nok bare Matt Berningers coronadepresjon som slo
ut. For dette er høyst oppgående låtskriveri. Og med gjesteartister som
Phoebe Bridgers, Taylor Swift og Sufjan Stevens, blir forventningene sky
high. De innfrir nesten. Det låter ytterst fint som alltid i Dessnersk
produksjon. Stemmen og tekstene er på plass, men tidvis litt glatt og
forutsigbart. Men noen ganger er det helt adekvat. Aller best er
åpningssporet, Once upon a poolside som setter stemninga på ypperlig
vis.
HEDERLIG OMTALE TIL …
I Inside the Old Year Dying – PJ Harvey
Ny skive og turne fra miss Harvey er alltid en begivenhet for en
vet aldri helt hva som venter. Dog ikke overraskende at punkdronningen fra
tidlig 90-tall eller popdronningen fra 2000 ikke kommer tilbake, men hennes
modningprosess er uansett fascinerende. Her er poesien i fokus, men
musikken er et suggerende bakteppe som virkelig fascinerer, men blir aldri
så magisk PJ kan bli på sitt aller beste. Men nesten er egentlig virkelig
bra etter hennes etablerte standarder.
The Ballad of Darren – Blur
Var vel aldri storfan av Blur under storhetstiden på 90-tallet, men
vokste etter hvert som musikken ble mer spennende. Samme har det vært med
Damons andre prosjekter - bare sånn passe bra. Derfor var ikke
forventingene veldig store 30 år senere. Men jommen var jo dette slett ikke
verst. Fengende låter, spennende arrangert, ypperlig produsert - dette
låter jo helt nydelig. Og ikke minst fremdragende vokal som tør løftes fram
i lydbildet. Da kunne man virkelig glede seg til (min aller første Blur)
konsert!
Weathervanes – Jason Isbell & The 400 Unit
Isbell
holder formen intakt med 12 fine køntri-låter pluss ett fantastisk spor –
denne gang übernydelige Strawberry Woman. Som vanlig perfekt soundtrack
langs landeveien hvor enn det skulle være.
Laugh Track – The National
Men hva skjer her’a? To album på ett år fra mesterne i The
National? Dobbelalbum er vel ut, så dette er en helt fin måte å gjøre det
på. Frankensteins litt særere lillebror, men ikke langt unna stammen
likevel. Det kan sjelden slå feil når Phoebe Bridgers og Bon Iver dukker
opp igjen så vi sier ja takk til en ny time med godlyd og bare å se fram
til Øya ’24!
Nothing Lasts Forever – Teenage Fanclub
Skottene
har siden årtusenskiftet lagt seg på en 5-årsfrekvens på platene sine, så
det var en hyggelig overraskelse at årets utgivelse dukket opp usle 2 år
siden forrige. Og det fortsatt uten Gerard Love i besetningen. Det betyr at
parhestene Norman Blake og Raymond McGinley deler skiva i to som
låskrivere. McGinley har hatt sine gylne øyeblikk, men vanligvis langt bak
Blakes (og Loves) kvalitet på låtene. Dette er heldigvis bedre her – synes
han synger bedre også, ikke så sutrete som tidligere. Dette gjør at denne
skiva er det fineste fra den kanten på veldig lenge. Blake har kommet over
skilsmissen og begynt å se lyset igjen, noe som blant annet resulterer i
nydelige I left a light on.
BESTE NORSKE
Blomi - Susanne Sundfør
En av norsk musikk mest begavede artister og vokalister med mye
forskjellig på repertoaret. Live-opplevelsen av Music for People in Trouble
står fortsatt som en av de sterkeste fra de siste 10 årene. Innimellom
dukker det opp himla fengende elektropop etterfulgt av mer sære innfall som
siste konsert der halvparten var en yogatime. Så hva med Blomi? Jo, dels
vanvittig vakkert som i alyosha og fare thee well pluss litt stemningsfull
fyllmasse som sammen lager noe av det beste fra hjemlandet dette året.
Nysetmåne – Stein Torleif Bjella
Nok en samling med vonde og såre og artige visu fra øvre
Hallingdal, som vanlig stilig og fengende arrangert. Aller best er Hallingdal er ei øy i duett med Haugenbrødrene fra
bygdekameratene i Hellbillies.
RETT UTENFOR TOPP 10
Cousin – Wilco
Wilco utenfor topp 10? I alle dager? Joda, god kvalitet som alltid,
men selv etter mange gjennomlyttinger er det liksom ingen låter som sitter
skikkelig. Bandet holder jevn kvalitet, men savner at, i hvert fall på ett
spor, kan gi samme pirrende følelsen som en sist fikk med første- og
sistesporet på Whole Love.
Complete Mountain Almanac – Complete Mountain Almanac
Stemningsfullt fra Dessner-søster og norske Rebekka Karijord, så
klart med litt produsent-bistand fra sine noe mer meritterte
tvillingbrødre.
That! Feels Good! – Jessie Ware
Årets
beste disco-moods fra England.
Bewitched – Laufey
Smooth,
litt jazzy fra (av alle steder) Island.
|
|
KONSERTER
|
|
Et helt, herlig år helt uten noen Covid-restriksjoner og alt
ved det gode gamle. Øya som fortsatt imponerer og Kristiansand som fortsatt
skuffer. Og et par artige turer til hovedstaden i tillegg. Fortsatt ingen
tegn til å gå lei av musikk i levende live.
1.
Håkan Hellström Amfiet, Øya ’23 11.
aug
Skulle dette være mulig da? Håkan (snart 50), men med fortsatt like
mye energi og sprell som de aldeles magiske konsertopplevelsene på starten
av 00-tallet. Åjoda, Håkan er den samme og backet av en gnistrende og
tallrikt band i setliste med alle ønskede høydepunkter, ble
headlinerkonserten på Øya på ny en aldeles fabelaktig feststund fra start
til slutt.
2.
boygenius Vindfruen, Øya ’23 11.aug
Forventningene var store og jammen leverte damene til gull! Det ser
virkelig ut som Bridgers, Dacus og Baker stortrives sammen og skinner
gjennom i låtene deres. Solid backingband og rett og slett godt håndverk
gjør at deres fabelaktige låter og harmonier skinner med sola i
Tøyenparken.
3.
PJ Harvey Sentrum Scene 30.oktober
Forventningene er enorme når
2010s absolutte livedronning legger ut på ny turné. Denne kvelden nådde
ikke helt opp til den forrige SS konserten eller magien på Øya ’16 – til
det er den nye skiva for sær, men del to av konserten var en eneste triumf
som gjør at en gleder seg enormt til Øya ’24.
4.
Blur Amfiet, Øya ’23 10.
aug
Flere gamle helter som leverer som i sine ungdomsår. Dette ble
faktisk aller første konsert med legendene som har vært en delvis favoritt
siden midten av 90-tallet. Og Damon Albarn gjør mye artig, men er utvilsomt
mest hjemme i Blur, som heldigvis fikk Graham Coxon tilbake der han hører
hjemme. Nydelig nostalgi blandet med solid nytt materiale ble en særdels
artig aften i Øyaamfiet.
5.
Kiss Kalnes, Tønsberg 15.juli
Det så jammen ut til å bli «End of the Road» for real denne gangen
så slikt kunne man virkelig ikke gå glipp av. Kun én gang tidligere har jeg
fått sett legende live (Valhall 2008), men den konserten kom aldri på topp
10 lista den gang. Men dette var egentlig ganske artig. Få overraskelser,
og Paul Stanley (70) har fortsatt gode moves, men slet litt med norsk
geografi. Uansett, en verdig punktum – kanskje?
6.
Sigrid Ravnedalen Live 12.juli
Fortsatt en av landets flinkeste på scene og plate. Selv om hitsene
ikke sitter like godt lenger, er hun en mester til å skape engasjement på
scenen og full fest nesten fra start, men i hvert fall til slutt med
Strangers.
7.
Susanne Sundfør Amfiet, Øya ’23 10.aug
En håper og håper på at magien fra 2018-turneen skal dukke opp
igjen, men det var noe ytterst spesielt som ikke lar seg gjenskape så lett.
Men det er vel ikke nødvendig å utelate hele Music for people in
Trouble-plata. Heldigvis er det andre høydepunkt også som trekker
konsertens topper til himmels. Men så klarer lydfolkene å sause bort
fabelaktige poplåter som Fade Away, Kamikaze og Delirious i en irriterende
støy av brumlebass og bortgjemt vokal. Irriterende.
8.
The Magnetic Fields Rockefeller 15.nov
Noen ganger faller bare planene perfekt på plass. Samme dag som
fagsamling med jobb spiller et av mine bucket-list-bands i Norge og det er
ledige billetter! Fabelaktig. Like fabelaktig ble ikke konserten for makan
til utrent fyr som Stephin Merritt ser man sjelden på en scene. Men stemmen
og låtene er intakt så trivelig ble det i hvert fall.
|
|
FILMER
|
|
Omfatter filmer HW har sett i år og har gått på norske
kinoer eller sluppet på strømmetjenester i år 2023. OBS! Tallene foran
tittelen er ikke plassering, men derimot antall poeng på IMDBs skala (1-10
med 10 som best). Flere niere enn på lenge dette året – ikke verst!
9 Oppenheimer
Når en så verdensomveltende historie fra
virkeligheten fremføres på en slik elegant, intrikat og spennende mate, kan
det nesten ikke bli bedre. 3 intense og fascinerende timer i kinosalen om
hendelser som er mer aktuelle en noen gang, dessverre.
Im Westen nichs Neues
Apropos aktualitet. Det er vanskelig å se denne
filmen og ikke tenkte på de samme skyttergravene og meningsløsheten 100 år
senere. Man trodde slike hendelser nå hørte hjemme på film og museum, men
dengang ei. Mesterlig om krigens grusomheter.
La panthère des neiges
Nydelig naturfilm om den fotografiske jakten på
snøleoparden i Himalaya. Og fabelaktig musikk av Cave/Ellis. Helt nydelig.
Spider-Man Across the Spider-Verse
Original animasjon,
interessant historie, knallkul musikk og rett og slett to timer herlig
underholdning.
8 Past Lives
Forståelig kritikerfavoritt. Utvilsomt lavmælt og
medrivende og dyktig håndverk i bunn.
The
Banshees of Inisherin
Herlig lavmælt og visuelt nydelig fra Irlands rurale strøk.
Guardians of the Galaxy,
vol 3
Sjelden visitt fra Marvel på denne lista post Endgame, men
James Gunn har skjønt noe – pøs på med sprø ideer, mye humor og fet musikk.
Da kan selv superheltfilm fortsatt være severdig langt ut i MCU.
Barbie
Rosa, stilig, morsom og ettertenksom. Særs severdig.
|
|
SERIER
|
|
Å her var det mye å ta av. Tror jammen jeg skriver litt opp
alt jeg så av serier dette året. Det ble en del, gitt.
ÅRETS BESTE SERIE OG NYKOMMER
9/10 The Last of Us [HBO Max]
HBO har det med å skape forventninger på mandagskveldene
også dette året, så også denne vinteren. Fantastisk velgjort serie med
ypperlig skuespill, et drivende godt manus og helt fabelaktig scenografi
(selv om det er mye cgi). Og heldigvis var zombiejakten kraftig tonet ned
og fokuset heller på menneskelige relasjoner og knallgode beskrivelser av
menneskers handlinger i ekstreme situasjoner. Spennende gjennom hele
sesongen og full av alle mulige følelser. Svært velgjort.
ANDRE NYKOMMERE
7/10 Silo – sesong 1 [Apple Tv+]
Verden har blitt ulevelig og mennesker må bo i en gigantisk
underjordisk silo der et helt samfunn skal forsøke å fungere så godt det
kan. Det ser jo ut som det går bra – i hvert fall så lenge alle følger
reglene, eller pakten som grunnleggerne kalte den. Nydelig framtidsdystopi
som bygger opp spenningen gradvis gjennom de 10 episodene og blir fenget av
historien som rulles ut. Noen seige segmenter trekker litt ned, men det
bygger seg utmerket opp mot finalen som virkelig gir deg lyst på mer.
ÅRETS BESTE SERIE MED NY SESONG
9/10 Succession – sesong 4 [HBO Max]
Rett og slett føkking great! Banneordene og one-liners fyres
av i alle retninger helt fra første episode. Alt er gjort så elegant og
gjennomtenkt. I tilleg har vi en nydelig episode fra Norge lurer på hvorfor
vi i all verden trenger å dra på ferie utenlands. Skuespillet er som alltid
topp klasse og Jesse Armstrong klarer å lande dette mesterverket på en helt
utsøkt måte. Selv om man alltid ønsker mer, er fire sesonger egentlig helt
perfekt. Flere burde holde seg til slikt!
RUNNER-UPS
9/10 The Bear – sesong 2 [Disney+]
Hard kamp om førsteplassen for andresesongen av The Bear var
helt strålende fra begynnelse til slutt. Gjennom de ti episodene dykker vi
dypere ned i de strålende karakterene vi ble kjent med i første sesong og
vi får øyeblikk som er både rørende, sjokkerende, vakre, såre og mer til. I
tillegg ledsaget av strålende musikk fra Wilco, R.E.M., Decemberists og
masse annet blir hele sesongen en ren fornøyelse.
ANDRE TILBAKEVENDENDE SERIER
8/10 Ted Lasso – sesong 3 [Apple Tv+]
Tenker det var helt rett tidspunkt å gi seg på – i en sesong
der enkelte episoder dro ut litt i det mest voldsomme. Keeley er ikke den
mest spennende karakteren og vet ikke om denne serien er det riktige
forumet for å diskutere innvandringspolitikk og flyktningkrise. Men den
lykkes utvilsomt med det den er god på – en enorm lunhet og feelgood med
verdens trivelige bart i sentrum. Og gjengen vår ender opp der omtrent der
vi skulle ønske og det er helt tillatt i Ted Lasso og vi liker det.
8/10 Happy Valley – sesong 3
[BBC / NRK]
Britisk krim kan ofte være repetitiv og lett gjenkjennelig (mord,
etterforskning, avsløring og case solved). Happy Valley løser også
krimsaker, men har utvilsomt noe ekstra i form av en sår familiehistorie
som rulles ut parallelt med annen etterforskning. Nydelig skuespill og
utsøkt manus i denne avsluttende sesongen som holder spenningen ved like
helt til slutt.
7/10 Sex Education -
sesong 4 [Netflix]
Siste visitt til Moordale ble igjen trivelig – og litt daff
i enkelte historielinjer.
7/10 The Mandalorian – sesong 3 [Disney+]
Fortsatt god, men ikke lenger fantastisk slik det ofte kan
bli i tredje sesong. Men fortsatt velgjort og underholdende og forsøker å
binde broer mellom episode VI og VII i filmrekka og lykkes faktisk
delvis.
ÅRETS CATCH-UPs
8/10 The White Lotus – sesong 1 og 2 [HBO Max]
Årets sommerferie var bestilt til Sicilia, så da føltes det
obligatorisk å lade opp med serien som har fått mye skryt (men overraskende
lav rating på imdb). Begge sesongene sprudler uansett av herlige replikker,
tragedier, mysterier og menneskelige utfordringer. Alt i nydelige
omgivelser med fiffig kameraføring og overganger. Meget underholdende.
ÅRETS
MARVEL
Forventningene dalte som ettermiddagssola utover siste året.
Filmene ble verre og verre, utenom et hyggelig unntak i GOTG3. Orket
faktisk aldri å se ferdig Wakanda Forever og stod pent over både Ant-Man og
The Marvels. Men spionserien Secret Invasion hørtes spennende og
litt annerledes ut. Og når tipptopp skuespillere stiller opp, kan det jo
bli bra. Vel, det var vel skuespillet som var det beste med serien der
blant annet Samuel L Jackson og Olivia Colman er en fryd å se på. Det burde
Emilia Clarke også være, men funket ikke like godt. Ellers pen scenografi,
god lyd og et par gode stunts, mens storyen var nokså uengasjerende og
finalen en regelrett katastrofe slik at dette var meget middels minus fra
Marvel på nytt.
Heldigvis er ikke alt håp ute for sesong 2 av Loki ble en
etterlengtet opptur. Uten for mye ståk og spesialeffekter, men derimot
nærmest en arbeidsplasskomikk/drama med utsøkte skuespillere og et
spennende og rimelig forståelig plott som gjør dette til det beste av
Marvel på lang tid.
|
|
PODCAST
|
|
Ny kategori da mye av hverdagen fylles med podcaster. Herlig
akkompagnement til kjipe tasks som vasking, rydding, hagestell med mer. Og
det er noen faste innslag som alltid engasjerer.
POLITIKK
Urix (NRK)
Fast akkompagnement til lørdagspizzaen er den ukentlige oppdateringen
fra NRKs dyktige utenriksredaksjon. Aldri en kjedelig eller unødvendig
reportasje, men engasjerende og lærerikt hele året gjennom
Aftenpodden / Aftenpodden USA (Podme/Aftenposten)
Politikk kan også gjøres ekstra interessant og det er
sjelden kjedelig å høre betraktningene til erfarne
Aftenposten-journalister. Artig å oppleve de live på Øya-festivalen også.
USA-varianten holder nesten samme, gode standard.
Det Store Bildet (Podplay)
Sofie Høgestøl har kanskje en litt strevsom «dialekt», men er
ellers nesten utelukkende interessant å høre på med sin brede kunnskap og
innsikt om veldig mange ting. Sammen med pratmakeren Eirik Bergesen lykkes
de virkelig å gå bak nyhetene og fylle opp med nyttig og interessant
bakgrunnskunnskap takket være relevante og (stort sett) gode gjester.
UNDERHOLDNING
Ringer-verse (House of R / The Prestige / Trail by Combat m.fl)
Noen TV-serier er så gode at en bare har lyst til å fordype
seg i dem i timesvis etter rulleteksten er ferdig og da er The Ringer rett
sted. Med ultradyktige Joanna Robinson i front, kan en få nye perspektiver,
kunnskap og diskusjon rundt det du har sett på skjermen på en ytterst
underholdende måte. Aller best er House of R der Jo og Mallory Rubin dukker
ned i materien på en imponerende engasjert måte, ofte kombinert med de
beste intervjuene en kommer over i denne sjangeren.
Filmpolitiet (NRK)
Utvilsomt det beste stedet for film- og serietips på norsk.
Topplistene mellom HW og denne gjengen er ofte ganske samkjørte slik at
anbefalinger herfra pleier ofte å være pålitelige. Noen episoder kan
absolutt skippes, men det meste er meget hørverdig.
|
|
ELLERS
|
|
Halvveis i livet begynner man å få en del livsvisdom som man
plutselig ønsker å dele med omverdenen. Og det er stadig mer en kunne tenke
seg å engasjere seg i. Under følger noen av tankene som drev forbi i løpet
av året og som er verdt å få ned på «papiret».
ÅRETS
LOKALE ENGASJEMENT
Arkitekturopprøret
Joda, det finnes vel viktigere saker å engasjere seg i, men
veldig mye av verdens storpolitikk har man ingen innflytelse whatsoever. På
det lokale plan, kan det derimot tenkes at en liten stemme eller mening kan
påvirke noe og noen. Saken som virkelig vekket dette engasjementet, var noe
som kommer veldig nært – nemlig høyhus og Kjøita på Lund. Selv om skyggene
fra tårnet som planlegges ikke helt når fram til hagen vår, vil den
utvilsomt være en forferdelig plett på utsikten for nærmest hele Lund. Da
var det interessant å sette seg ekstra dypt inn i saken og se hvordan det i
alle dager kan gå så galt – kanskje.
For egentlig burde saken være veldig enkel! Det finnes en reguleringsplan
som sier maks 5-6 etasjer i dette området så da er det veldig enkelt å vise
til denne å sende saken i retur til utbygger/arkitekt. Det skal foreligge
særdeles viktige hensyn om denne planen skal avvikes. Og faller et stort,
stygt kontorbygg innenfor dette? Mange av de utbyggervennlige partiene i
bystyret er jo opptatt av forutsigbarhet for næringslivet og det må jo bety
å holde seg til reguleringsplaner slik at det blir likt og forutsigbarhet.
Det er vel ikke rettferdig at alle de andre utbyggerne på Kjøita
respekterer dette og så får plutselig en annen lov til noe helt annet?
Saken er heldigvis ikke avgjort ennå, men den nye sammensetningen av
kommunestyret borger dessverre for å godta alt utbyggerne søker om.
I forlengelsen av denne saken, har en blitt oppmerksom på
hvor mye virkelig stygt som bygges rundt omkring i denne byen og andre. Der
mest mulig profitt er den gjennomgående avgjørende faktoren. Heldigvis ser
det ut som nå flere politikere innser at god arkitektur faktisk er viktig.
Det er faktisk ikke en privatsak hvordan en bygning ser ut – det er noe som
vi alle må forholde oss til så slike saker må ikke bankes raskest mulig
gjennom et vedtak. Det siste eksempelet er utbygginga på Lund Torv der
reguleringsplanen ble godkjent i 2019 til tross for over 1500 underskrifter
imot. Sånt kan man miste motet av, men viktig å ikke gi opp. Og når det
først er vedtatt, får man i hvert fall forsøke å få påvirket til at
resultatet blir best mulig. Og da er det ganske uforståelig at et
arkitektfirma virkelig kan levere noe som heslig som firkanta fuglekasser
som utsikt fra Vabua. Har ikke disse firmaene en viss stolthet? Ønsker de
virkelig å reklamere firmaet sitt med dette?
Det er en viss endring i emning der søkelys på vakker
arkitektur er i fremgang og vi kan håpe at en er kommet enda lenger når
f.eks. Lagmannsholmen en gang skal bygges ut. Spennende blir det å følge
med i hvert fall.
Kristiansand
storkommune
Her er det vel bare å henge seg på de fleste fornuftige mennesker som har
reist stemmen i denne saken. OK, det var et knapt flertall mot
kommunesammenslåing, men den gang ble folkeavstemmingen ignorert. Men å snu
noe sånt er rett og slett galskap. Dette er kun for nostalgi og følelser.
Og da må noen være de voksne i rommet og si fra. Dette har veldig mange
forsøkt lenge, men nytteløst. Hvordan dette må være for de ansatte i
kommunen, er vanskelig å se for seg. Det er på tide å børste av støvet og
se fremover. Selv er jeg oppvokst i Tjølling kommune mellom Larvik og
Sandefjord. I 1988 ble kommunen slått sammen med Larvik og tre andre
kommuner til en ny storkommune. To år tidligere var det folkeavstemming i
Tjølling for eller imot å bli med i den nye storkommunen der 84% svarte
nei, men det betydde ingenting den gangen heller. Men selv om det tok
ytterligere 12 år å få bygget ferdig Tjøllinghallen, var det få som
engasjerte seg for en omkamp. Uansett – en får håpe at fornuften seirer i denne
saken.
DIVERSE
INNSPILL
Fyrverkeri
med mindre lyd
Det tok noen år før man våget å forby pinneraketter og få
sutrer over det i 2023. Totalt forbud er nok ennå noen år fram i tid, men
hva med et lite kompromiss i mellomtiden? Det er nok av ufornuftige og
tåpelige momenter med privat fyrverkeri, men for å skåne dyr og sarte
sjeler som kommer fra krigsområder – er det så himla viktig at det skal
smelle? Er ikke det visuelle det viktigste? Hva med å roe ned lyden og
heller fokusere på fargespillet som danner seg på himmelen? Mitt forslag
for 2024: Forby fyrverkeri med høye smell!
|
|
RETRO – [hw for 25 år siden] – 1998 revisited
|
|
Etter den søte kløe … 1997 var fantastisk. 1998 ble noe
annerledes. Det startet riktignok fint med en artig tur til Florida i
januar. I mai døde min far .. nesten. Men ble aldri den samme. Sommeren ble
våt og kald og full av 11 uker sommerjobb! Riktignok hyggelig som postmann,
men likevel litt kjip. Tilbake i Trondheim fant jeg ut at studiene ble mer
og mer abstrakte og urelevante. Men musikken var bra! Og til semesterstart
i august var Platekompaniet åpnet i Trondheim – hvilken lykke! Eller, ikke
for stuidelånet, da. Og aller fremst blant de veldig mange nye cd-ene denne
høsten – ei grønn skive med den snåle tittelen:
Årets åpenbaring 1998: Belle and Sebastian
Med Platekompaniets inntog i
Trondheim, ble det en gyllen anledning til å fylle opp 12 m2 hybel med masse
nye og ikke så nye skiver. Og det ganske billig. Da cd-ene fram til nå
kostet omkring kr 150, kunne man nå få gullmusikk til nice price 89,- Og om
du ikke orket å vente til prisen sank, var nye skiver ofte priset til 129,-
Det tilsvarer fortsatt et månedsabonnement på strømmetjenester, så det var
ikke tvil om at en god andel av studielånet havnet nede i trebygget i
Thomas Angells gate. Men det var det verdt! Dessuten hadde jeg jo for
første gang hatt sommerjobb så litt ekstra spenn var det å rutte med. Det
var mye fint denne høsten, men aller mest inntrykk gjorde disse nerdete
skottene med de fineste melodiene en noen gang hadde hørt omtrent. Tror det
var en anmeldelse i Natt&Dag som var første tips så ikke lenge etter
kjøpte jeg «The Boy With the Arab Strap» og ble forelsket! I både Belle og
Sebastian (egentlig Isobel Campbell og Stuart Murdoch) og spesielt Is it wicked
not to care. Det var noe med de enkle
melodilinjene og tekstene som traff meg hardt. Og så enkle å spille på
gitar også. «Seymour Stein» ble den faste låta på vei til Værnes: «It’s a
good day for flying». Og Dirty Dream #2 som spredte lykke ved hver
gjennomhøring. Ikke lenge etter kjøpte jeg den 2 år gamle «If you’re
feeling sinister» og forelskelsen ble komplett! Get Me Away From Here I’m dying inspirerte meg til å lage topp
100-lista mi over sanger fra det 20.århundre og den forsvarer fortsatt en
topp 10 plassering. Og før jul kom ny musikk i form av den fantastiske
ep-en «This is just a modern love song»: Ingen tvil om hva som var det nye
favorittbandet dette året!
Topp 10 fra 1998 (sett fra 2023)
1.
The
Boy With The Arab Strap – Belle and Sebastian
2.
Good
Humour – Saint Etienne
3.
Amsterdam
Stranded – Midnight Choir
4.
Up
– R.E.M.
5.
This
is my Truth, Tell me Yours – Manic Street Preachers
6.
Adore
– The Smashing Pumpkins
7.
Bring
it on – Gomez
8.
Deserter’s
Songs – Mercury Rev
9.
XO
– Elliot Smith
10.
Jag
rear ut min själ – allt skall bort !!! – bob hund
11.
Electro-Shock
Blues – Eels
Yield – Pearl Jam
Trust Us - Motorpsycho
Beste filmer fra 1998
Mye bra
også dette året som startet i Florida med masse anledninger til å se de
seneste filmene fra Hollywood. Men sabla mange bra filmer der flere kanskje
kan forsvare toppkarakteren.
10 Lola Rennt
Fear and Loathing in Las
Vegas
Fucking Åmål
American History X
Out of Sight
9 Saving
Private Ryan
A Simple Plan
The Truman Show
Star Trek: Insurrection
Lock; Stock & Two
Smoking Barrels
musikk | konserter | filmer | serier | podcast | ellers | retro
|
|
|
|
